Svein Heglund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svein Heglund
Svein Heglund.jpg
Født10. desember 1918Rediger på Wikidata
ChristianiaRediger på Wikidata
Død18. juni 1998Rediger på Wikidata (79 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Flyger, offiser, ingeniørRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Krigskorset med to sverd, Distinguished Service Order, Distinguished Flying CrossRediger på Wikidata

Svein Heglund (født 10. desember 1918 i Kristiania, død 18. juni 1998 i Oslo) var en norsk offiser, flyger og ingeniør. Heglund startet på ingeniørstudier i Sveits før utbruddet av andre verdenskrig, før han deretter avbrøt studiene, og siden ble tatt opp som rekrutt i Hærens Flyvåpen. Heglund startet på sin flyverutdanning i Canada, og han ble beste elev i sitt flyverkull med både norske og allierte elever. Etter hans imponerende krigsinnsats fullførte han ingeniørstudiene. Heglund fortsatte sin karriere i Luftforsvaret/Flyvåpnet, og var ansatt ved Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller så og si resten av hans militære yrkesliv.

Heglund ble det ledende norske flyveresset under andre verdenskrig med 16 1/3 (delt med to andre) nedskutte tyske fly, 5 sannsynlig nedskutt, og 4 1/3 skadd.[1][2][3][4][5] Heglund ble eneste nordmann fra Luftforsvaret tildelt Krigskorset med to sverd, for sin krigsinnsats, og én av kun åtte nordmenn, som har mottatt utmerkelsen to ganger.

Familie[rediger | rediger kilde]

Svein Heglund giftet seg med canadiske Laura Patricia «Pat» McDowell den 10. juni 1944 i The Parish Church of Taplow utenfor London. Hun var utdannet sykepleier, og hadde tjenestegjort ved No. 18 Royal Canadian Army Corps Hospital i Cockfield, Essex.[6]

Før andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Heglunds militære karriere startet med 84 dager som rekrutt – hans biografi nevner 72 dager – i Luftvernartilleriet i Stavern. Deretter ble han sendt til Ekeberg Batteri, som nøytralitetsvakt, med vaktansvar også for Oslo Telefonsentral.[6][7] Høsten 1939 søkte Heglund opptak til Hærens Flyveskole, men søknadsfristen hadde allerede gått ut, og derfor dro han i stedet til Zürich i Sveits, for å utdanne seg til ingeniør. Hans far hadde studert i Dresden i Tyskland, og Svein Heglund hadde opprinnelig tenkt å gjøre det samme, men ettersom andre verdenskrig hadde brutt ut, falt valget altså på det nøytrale Sveits.[6]

Mens han var student i Sveits, fikk Heglund høre om angrepet på Norge. Både han selv og hans norske studiekamerater, ønsket å melde seg til tjeneste i norske, eller allierte styrker. I første omgang lyktes de ikke med dette. Etter hvert fikk Heglund og flere andre nordmenn hyre på lasteskipet «Lista», som tilhørte Mowinckels rederi i Bergen, og som seilte mellom Bordeaux og USA. Da skipet var på vei over Den engelske kanal oppdaget mannskapet et tysk Junkers 88 bombefly, som ble jaget av en britisk Spitfire. Dette synet vekket til live Heglunds ønske om å bli jagerflyver.[6]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Sivil utdanning[rediger | rediger kilde]

Heglund gikk ut med realartium i 1938 fra Fagerborg skole. Etter avsluttet skolegang mønstret Heglund på som maskingutt i tre måneder, på kjøleskipet «California Express», som var eid av Herlofsens Rederi.[6][7] Høsten 1939 ble Heglund student på et ingeniørstudium i Zürich, men etter Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 ble studiet avbrutt, og Heglund meldte seg senere til militærtjeneste. Ingeniørstudiet fullførte han etter krigen.[6]

Heglunds flyverving fra Hærens Flyvåpen.

Militær utdanning[rediger | rediger kilde]

  • 1939 (84 dager): Luftvernregimentet, Stavern; rekrutt[7]
  • 10. august–30. september 1940: Rekruttskolen, Flyvåpnenes Treningsleir (F.T.L.) «Little Norway», Toronto; rekrutt
  • 1. oktober 1940–20. juni 1941: Flygeskolen, Service Flying Training School (SFTS)[6], Moose Jaw, Saskatchewan, Canada; flyelev
  • Juni 1941: Mottok «Vingen»
  • 21. juni–17. august 1941: Operational Training Unit (OTU); avd. trening
  • 18. august–29. september 1941: OTU 59, Crosby, England; siste del av flyverutdannelsen
  • 13. februar–10. mai 1943: OTU Harwarden og North Weald
  • 13. desember 1943–11. januar 1944: Conversion Course, Caistor, England
  • 13. desember 1943–27. januar 1944: SBA Course, Grantham, UK
  • 7.–28. mars 1945: Junior Commander Course, Cranwell, England
  • 28. september 1959–1. mai 1960: Forsvarets høgskole, normalkurset
  • 22.–26. august 1966: Forsvarets høgskole, sjefskurset
  • 1970: Forsvarets Høgskole, kort totalforsvarskurs
  • 13.–18. august 1978: Forsvarets Høgskole, sjefskurs nr. 13

I tillegg hadde Heglund en rekke kortere kurs, blant annet relatert til F86K Sabre, NIKE, F104G og NATO-kurser.[7]

Krigsinnsats[rediger | rediger kilde]

Tjenestesteder[rediger | rediger kilde]

Flyvåpnenes Treningsleir[rediger | rediger kilde]

I en hotellvestibyle i New York traff Heglund Bernt Balchen, som fikk arrangert et møte med Hjalmar Riiser-Larsen, og noen andre norske offiserer. Etter en kort samtale ble Heglund og Jens Müller innlemmet i Hærens Flyvåpen. I juli 1940 dro de begge videre til Toronto, Canada, hvor de hadde hørt om en planlagt treningsleir for flyvere.[6] Denne treningsleiren ble gitt navnet Flyvåpnenes Treningsleir (F.T.L.), senere kalt «Little Norway». Fra 10. august 1940 til 30. september 1940 fikk Heglund her den grunnleggende flyverutdanningen, før han fortsatte på den videregående utdanningen i Moose Jaw, og dannet grunnlaget for sin kommende, og imponerende, karriere som krigsflyver.[8]

Etter 100 timer på Fairchild Cornell, 50 timer på North American Harvard, samt en god del navigasjons- og sambandsopplæring, fikk Heglund sommeren 1941 «Vingen» i Hærens Flyvåpens første flygerkull ved «Little Norway.» Heglund gikk ut som beste elev, av alle allierte flyelever ved SFTS Moose Jaw, etterfulgt av Martin Gran.[8] Etter ytterligere tre uker med opplæring på Douglas 8A og Curtiss 75A, ble han i juli 1941 sendt til England.[6]

Svein Heglund i beredskap med datidens flyutstyr og flytevest, på North Weald, trolig sommeren 1943. Foto: Ukjent/Via Svein Heglund.

331 (Norwegian) Squadron / No .11 Group - RAF Fighter Command[rediger | rediger kilde]

Ved 59 Operational Training Unit fikk han opplæring på Hawker Hurricane og Miles Master, før sersjant Heglund 30. september 1941 ble sendt til sin første skvadron, den nyopprettede 331 (Norwegian) Squadron på Skeabrae på Orknøyene. Norges første jagerskvadron ble opprettet 21. juli 1941 på Catterick i Yorkshire. Skvadronen var oppsatt med velbrukte Hurricane Mk.I, men disse ble ikke lenge etter byttet ut med fabrikknye Hurricane Mk. IIB, samtidig som skvadronen flyttet til Castletown, på nordspissen av Skottland. Senere ble skvadronen flyttet enda lenger nord, til Orknøyene. I tiden på Orknøyene var 331 skvadrons hovedoppgave å beskytte Royal Navys hovedbase for «Home Fleet», på Scapa Flow, i tillegg til konvoieskorte.[6]

I november 1941 byttet Heglund og 331 skvadron ut Hurricane-flyene med Spitfire Mk. IIA, som i slutten av mars 1942 ble erstattet med Spitfire Mk. VB. 5. mai s.å. flyttet skvadronen sørover, til flystasjonen North Weald i Essex, nordøst for London. Flystasjonen var en del av 11.Group i Fighter Command, og var den mest utsatte og aktive, av alle grupper i Fighter Command.[6] Med dette økte også intensiteten på oppdragene, fra sporadisk fiendekontakt i Skotskehavet til daglige kamper i forbindelse med eskorte av bombefly, til mål på Kontinentet og forsvar av London, som lå like ved.[6]

Etter om lag 200 timers operativ flyving, eller om lag 100 operative tokt, var det vanlig å sende flygere på hvile. I en slik hvileperiode i februar 1943 ble Heglund sendt til en treningsenhet, en Spitfire Operational Training Unit. Etter tre måneder der ble han sendt tilbake til 331 skvadron, som nyutnevnt kaptein og sjef for skvadronens «A-flight».[6] Heglund avsluttet sin tjeneste i skvadronen 2. februar 1944.[7]

No. 45 (Atlantic Ferry) Group - RAF Transport Command[rediger | rediger kilde]

Svein Heglund (helt til høyre) sammen med andre flygere fra 331 skvadron. Foto: Ukjent.

Allerede i november 1943 var det tid for neste hvileperiode, etter ca. 100 offensive tokt. Etter denne fikk Heglund selv velge tjeneste. Han hadde hørt om Atlantic Ferry Command, med mulighet for stasjonering i Montreal. Tjenesten gikk ut på å frakte nye fly fra produsent til skvadron. Utfordringen for Heglund, var at han ikke hadde erfaring på flermotorfly, og trengte derfor et overføringskurs, noe han fikk tatt på RAF Cranwell. Heglund startet sin tjeneste 3. februar 1944, og startet opplæringen med 50t på tomotors Airspeed Oxford. Siden ble det båtreise via Skottland til New York, og etterhvert ankomst Montreal i Canada. Heglunds første tur over Atlanteren var med et Douglas Boston lett bombefly. Heglund fraktet totalt seks fly over Atlanterhavet fra mai til 24. september 1944, da han avsluttet sin tjeneste.[6][7]

85 Squadron / No. 100 (Bomber Support) Group - RAF Bomber Command[rediger | rediger kilde]

Heglund hørte ikke noe fra 331 skvadron etter tiden i Transport Command. På eget initiativ tok han kontakt med John Cunningham, sjef for 85 Squadron. 25. september 1944 begynte han ved skvadronen, der han fløy Mosquito Mk. XXX, en flytype han hadde blitt kjent med i Ferry Command. Skvadronen holdt til på Swannington utenfor Norwich. 85 Sqn. var egentlig en del av Fighter Command, men sjef for Bomber Command, Sir Arthur Harris, ba om en overføring av 10 Mosquito nattjagerskvadroner fra Fighter Command, til 100 (Bomber Support) Group i Bomber Command. En av skvadronene som ble overført var 85 Sqn., som Heglund nå var en del av. Andre nordmenn der var Tarald Weisteen, Morten Ree, Erik Fossum, Claus Bjørn, Leif Løvestad og Olav Djønne. Oppdragene gikk ut på å forhindre tyske nattjagere å komme inn i strømmen av allierte bombefly.[6] Heglund fløy med 85 Sqn. til krigen var over.[7]

Heglund mottar gaver på vegne av de norske pilotene - et tinnfat og en flaske Linie-akevitt fra utenriksfarten - for å ha skutt ned 100 fiendtlige fly. Gaven overrekkes av Sjef 132 (N) Airfield, oblt. Helge O. Mehre. Foto: Ole Friele Backer.

Forfremmelser[rediger | rediger kilde]

  • 20. juni 1941 – sersjant (ulønnet)[7]
  • 1. juli 1942 – fenrik (ulønnet)
  • 15. januar 1943 – løytnant (ulønnet)
  • 28. mai 1943 – kaptein (midlertidig)
  • 1. juli 1947 – kaptein (kst.)
  • 1. oktober 1951 – major (kst.)
  • 1. april 1954 – oberstløytnant (kst.)
  • 1. august 1963 – oberst (utnevnt)
  • 1. august 1974 – generalmajor (utnevnt)
  • 1. juni 1982 – generalmajor (beskikket til vernepliktig)

Karriere etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I slutten av mai 1945, etter nesten seks år hjemmefra, ankom Heglund Stockholm via den såkalte «Stockholmsruten», sammen med sin canadiske kone. Heglund var beordret til Stockholm og den norske legasjonen der, som assisterende flyattaché.[6][7] Han tjenestegjorde i Stockholm i litt over fire måneder, og dro deretter til Sveits for å fullføre ingeniørstudiene.[6] Han ble uteksaminert som ingeniør i januar 1949, og samme måned fikk Heglund beordring til Kjeller Flyfabrikk, som avdelingsingeniør.[7] Kun avbrutt av tjeneste ved Luftforsvarets Overkommando (LOK), senere Luftforsvarsstaben (LST), og enkelte kurs og øvelser, var Heglund ansatt ved Flyvåpnets Forsyningskommando (FVFK)/Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) på Kjeller, resten av sin militære karriere.[7] I oktober 1970 ble han sjef for LST i Forsvarets Overkommando (FO), og i 1974 ble han sjef for LFK. Denne stillingen hadde han til 1982, da han fikk innvilget avskjed med redusert lønn, med grad som generalmajor.[7][9]

  • 10. mai–27. september 1945: Ass. flyattaché, Den norske legasjonen i Stockholm
  • 24. januar 1949–24. september 1952: Avdelingsingeniør, Kjeller Flyfabrikk
  • 25. september 1952–30. juni 1953: Avdelingssjef, LOK/F II
  • 1. juli–30. september 1953: Vedlikeholdsavdelingen, Flyvåpnets Forsyningskommando (FVFK), Kjeller
  • 1. oktober 1953–23. september 1956: Avdelingssjef, LOK/F II
  • 24. september 1956–27. september 1959: Sjef Vedlikeholdsgruppen, FVFK, Kjeller
  • 2. mai 1960–31. juli 1963: Sjef Vedlikeholdsgruppen, LFK, Kjeller
  • 1. august 1963–31. august 1965: Sjef Forsyningsgruppen, LFK, Kjeller
  • 1. september 1965–30. september 1970: Sjef Forsyningsstaben, LOK
  • 1. oktober 1970–31. juli 1974: Stabssjef, LST, FO
  • 1. august 1974–31. mai 1979: Sjef LFK, Kjeller
  • 1. juni 1979–31. mai 1982: Sjef LFK, Kjeller

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I følge Heglunds rulleblad mottok han følgende dekorasjoner:[7]

  • 26. februar 1943: Krigsmedaljen, første norske utmerkelse, som ble tildelt Heglund «for å ha ydet Norges Forsvar store tjenester ved aktiv deltagelse i luftoperasjoner mot fienden gjennom lengere tid»[10]
  • August 1943: Haakon VIIs 70-årsmedalje. Tildelingsdato ikke nevnt, men årstallet er 1943. (Kong Haakon VII fylte 70 år i august 1942.)
  • 24. september 1943: Distinguished Flying Cross (DFC).[7] Heglunds navn etterfølges av «D.F.C.» i engelske kilder allerede 21. september s.å. i «Combat Reports» fra North Weald Wing[11]
  • Oktober 1943: Distinguished Flying Cross (spenne til DFC)
  • 29. oktober 1943: Krigskorset (KK) med sverd «for fremrakende innsats som flyger i kamp for Norges sak, hvorunder han har nedskutt 10 fiendtlige fly.» Skrivet fra FFK (Flyvåpnenes Felleskommando) forteller videre at «[k]aptein Heglund har alltid utført sitt arbeide som flightcommander på en usedvanlig tilfredsstillende måte, og hans taktiske kunnskaper og lederevne er absolutt fremrakende.»[10]
  • 20. juli 1945: I statsråd ble Heglund tildelt Krigskorset med sverd for annen gang (stjerne til KK, senere endret til sverd). Saken ble foredratt av utenriksminister Trygve Lie. Heglund ble tildelt medaljen «for fremrakende innsats som jagerflyger gjennom 27 måneders operasjonstjeneste. Siden han ble tildelt Krigskorset m/Sverd har han skutt ned ytterligere 5 fiendtlige fly og skadet 2, hvorved hans endelige "score" blir 14 1/3 nedskutte, 6 antagelig nedskutte og 5 1/2 skadete fiendtlige fly.» Anbefalingsskrivet kom fra maj. Tarald Weisteen til Luftforsvarets Overkommando (L.O.K.). Her skriver Weisteen også at Heglund har avsluttet sin «operasjonstjeneste som norsk “top-scorer” med den flotte rekord: 14 1/3 nedskutte fly, 6 antagelig nedskutte fly og 5 1/2 skadete fly. Kaptein Heglund er ansett som en stø og pålitelig krigsflyver. Hans mot og dyktighet under kamp har vært en inspirasjon for alle, og han har vært en ypperlig representant for sitt land.» Heglund ble med dette eneste nordmann tildelt Krigskorset med to sverd, blant personellet i Hærens Flyvåpen/Luftforsvaret[5]
  • 5. desember 1945: Distinguished Service Order (DSO). Det står også skrevet "Ikke godkjent" bak utmerkelsen på rullebladet. Heglund mottok uansett flere båndstriper for DSO og DFC, montert sammen

I løpet av krigen mottok Heglund også de «vanlige» britiske medaljene for operativ flyvertjeneste; som 1939-45 Star; Atlantic Star; og Air Crew Europe Star.[7] Tildelingene av disse er ikke datert på rullebladet, men årstallene er nevnt.[7] Siden Heglund mottok Atlantic Star først og siden Air Crew Europe Star, skulle båndstripen til Atlantic Star bæres med en rosett, og medaljebåndet med en spenne med innskriften «Air Crew Europe». Det ble i 2013 innført en Bomber Command-spenne, og på grunn av Heglunds tjeneste i 85 Sqn/No. 100 (Bomber Support) Group/Bomber Command, oppfylte han også kravene til å motta denne spennen på medaljen. På medaljebåndet vises dette med en forsølvet rosett.[12]

Heglunds båndstriper for Krigskorset med sverd, og britiske Distinguished Flying Cross (med rosett for andre gangs tildeling).

Heglund var også berettiget til britiske War Medal, i følge et innlegg i hans britiske rulleblad.[13] War Medal kunne en dog ikke bære på uniformen, hvis en hadde mottatt, eller senere mottok, den norske Deltakermedaljen, i følge norske etterkrigsregler.[14] Deltakermedaljen er heller ikke oppført på Heglunds norske rulleblad. Heglund oppfylte også kravene for å bli tildelt britiske Defence Medal,[15] men det er uvisst om han faktisk mottok den. Verken Defence Medal eller War Medal er oppført på Heglunds norske rulleblad.[7]

Forsvarsmedaljen (med tre stjerner) fikk Heglund i 1982, da medaljen ble innstiftet.[7] Forsvarets Vernedyktighetsmedalje ble også innstiftet på samme tid. Den er ikke registrert på Heglunds rulleblad, men han var også berettiget til å bære denne medaljen (med tre stjerner). Heglund mottok også den amerikanske medaljen Legion of Merit av kommandørs grad.[6]

Heglund oppnådde også kravet til FDs premie i pistolskyting i 1955, og Skyttermerket i gull i 1963.[7]

Verv[rediger | rediger kilde]

Under skolegangen var Heglund medlem av Foreningen til Gjenreisning av Norges Forsvar (FNF). I foreningen fikk deltagerne utdelt egne uniformer, drev eksersis, hadde enkle våpenøvelser på Akershus Festning, gikk utmarsjer, hadde konkurranser og overnattet ute i bivuakk.[6]

Heglund ble 24/3 1956 medlem av Utvalget til behandling av forsyningstjenestens organisasjon og virksomhet i krig og fred. 1/7 1959 ble han oppnevnt som medlem av Tilsettingsråd/innstillingsråd for sivile tjenestemenn i Forsvaret. 1/10 1963 ble Heglund opnevnt som medlem (varamann) for to år, i Tilsettingsråd for sivile tjenestemenn i LFK/Horten.[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten 10. desember 1968 (Toppscoreren, oberst Svein Heglund 50 år
  2. ^ Aftenposten 15. juni 1945 («Norges beste kampflyger»)
  3. ^ Henriksen, Vera: Fem år i utlegd, Oslo: Aschehoug, 1996, s. 561.
  4. ^ Bowers, Al og David Lednicer: Fighter Pilot Aces List, Air War College, Air University, US Air Force.
  5. ^ a b «Hærens og Marinens flyvåpen : 1912 - 1945 - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 2. desember 2020. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Heglund, Svein (1995). Høk over høk. Oslo: Wings Forlag. s. 236. ISBN 82-992194-2-6. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Heglunds rulleblad
  8. ^ a b «Flyvningen : det moderne eventyr. 1 - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 22. desember 2020. 
  9. ^ «Kjeller flyplass 1912-1987 - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 1. desember 2020. 
  10. ^ a b Gjems-Onstad, Erik (red.) (1995). Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 112-113. ISBN 8250421906. 
  11. ^ Final Form 'F' - NORTH WEALD WING Ramrod 235 - 21.9.43
  12. ^ «1939–1945 Star». Wikipedia (engelsk). 11. juli 2020. Besøkt 16. november 2020. 
  13. ^ «Record Details for Sven Heglund». www.forces-war-records.co.uk. Besøkt 12. november 2020. 
  14. ^ Jansen, Jan P. (1995). Historien om Luftforsvarets Offisersforening: Fellesskapet er vårt bærende fundament. Oslo: Oslo: Befalets Fellesorganisasjon. s. 111–112. 
  15. ^ «Defence Medal (United Kingdom)». Wikipedia (engelsk). 29. november 2020. Besøkt 20. desember 2020.