Minyere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Levningene av akropolis sett fra øst i Orkhomenos, byen som skal ha vært sentrum for minyere.

Minyere (gresk: Μινύες eller Μινύαι) var i henhold til gresk mytologi en urgresk, opprinnelig og forhistorisk folkegruppe i Thessalia og Boiotia. De tilhørte «den heroiske tidsalder», det vil si i mykensk tid. I Iliadens andre sang stedfestes minyerne til området omkring det vestlige Boiotia med hovedsete i Orkhomenos.

Minyerne fremmes som de tidligste greske sjøfarerne. De var også driftige jordbrukere og gjennomførte tørrlegging av den boiotiske dalslettene omkring innsjøen Kopais og regulerte elven Kefissos' oversvømmelser. De synes å ha utmerket seg med tidlig utviklet kultur. Selv argonautene og deres etterkommere på øya Limnos nord i Egeerhavet pleide å fremme seg selv som minyere. Minyerne spredte seg også til andre deler av Hellas, og folkeminne fortalte om mengder av minyere som innvandret til Elis, Lakonia, Attika og andre steder.[1]

Minyas (gresk: Μινύας) var i gresk mytologi en eponymsk sagnkonge over minyerne. Han var berømt for sin rikdom. En stor rundbygning og et forhistorisk gravkammer, begge i nærheten av Orkhomenos, har blitt betegnet som Minyas' skattekammer.[2]

I hvilken grad sagnene om minyerne som en opphavelig folkegruppe langs den nordvestlige delen av Egeerhavet er reflektert i de litterære redegjørelsene og i hvilken grad den materielle kulturen kan med sikkerhet knyttes til en språkbasert etnisitet, har blitt emne for gjentatt revidering av historikerne. Mykenske grekere nådde Kreta så tidlig som 1450 f.Kr. Greskspråklig tilstedeværelse på det greske fastlandet er datert til 1600 f.Kr., hvilket er bevitnet i sjaktgraver. Andre aspekter av en «minyerisk» periode synes å komme fra nordlige Hellas og Balkan, antydet i særlige gravhauger og perforerte steinøkser. Forskeren John L. Caskeys tolkning av hans arkeologiske utgravninger på 1950-tallet knyttet etnisk-lingvistiske «urgrekere» til en «minyerisk» (eller mellomhelladisk) kultur. Senere forskere har stilt spørsmål eller utbedret hans datering og betvilt knytting av materiell kultur til lingvistisk etnisitet.

Antikkens bruk av «minyere»[rediger | rediger kilde]

Grekerne adskilte ikke særlig klart mellom minyerne fra pelasgere som kom før dem og tilhørte en bredere kategori av urgresk egeiske folk. Greske mytografer i antikken ga minyerne en eponymsk grunnlegger, Minyas, som antagelig er like legendarisk som Pelasgos var den mytiske grunnleggeren av pelasgerne. Disse minyerne ble assosiert med Orkhomenos i Boiotia slik geografen Pausanias forteller at en by ved kysten av Anatolia, Teos, «pleide å være befolket av minyerne fra Orkhomenos, som kom til den med Athamas».[3] De kan ha representert en kongeslekt eller en folkestamme som senere ble lokalisert i Boiotia.

Herodotos forsikrer flere steder at pelasgere bodde i den fjerne fortid sammen med athenerne i Attika og at disse pelasgere ble fordrevet fra Attika og de på sin side fordrev minyerne ut av øya Limnos.[4] Herodotos hevdet også at minyerne fra byen Amyklai i Peloponnes bosatte seg på øya Thera rundt 800 f.Kr.[5]

Herakles, helten hvis bedrifter alltid feiret den nye olympiske orden over de gamle tradisjoner, kom til Theben, en av oldtidens mykenske byer. Der oppdaget han at grekerne betalte tributt på 100 kyr (en hekatomb) hvert år til Erginos, konge av minyerne.[6] Herakles angrep en gruppe med utsendinger fra minyerne. Han skar av dem ørene, nesene og hendene. Deretter bant han dem sammen ved nakkene og sa til dem at de kunne ta dette som tributt til Erginos. Minyernes konge erklærte krig mot Theben, men Herakles sammen med thebanerne beseiret dem etter å ha bevæpnet dem med våpen fra templene.[7] Erginos ble drept og minyerne ble tvunget til å betale det dobbelte av den tidligere tributten til thebanerne. Herakles er også kreditert med å nedbrenningen av palasset i Orkhomenos: «Deretter kom han uventet til byen Orkhomenos og etter å ha kommet seg inn porten brente han ned palasset til minyerne, og raserte byen til grunnen.»[8]

Argonautene ble tidvis referert til som «minyere» ettersom helten Jasons mor kom fra denne slekten, og flere av hans slektninger på morssiden deltok i hans vågestykke.[9]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Terminologiske problemer[rediger | rediger kilde]

«Minyansk» amfora fra mykensk periode (mellomhelladisk III tid), 1700-1600 f.Kr.

Før den andre verdenskrig benyttet arkeologer tidvis begrepet «minyere» ulikt. Det kunne henvise til den aller første bølgen av urgreske talere på andre millennium f.Kr.; det kunne også henvise til tidlige bronsealderkulturer som samtidig ble identifisert med begynnelsen av mellomhelladisk kultur. Grå «minyerisk keramikk» er et arkeologisk begrep for en særskilt stil av egeisk keramikk som ble assosiert med mellomhelladisk periode (ca. 2100–1550 f.Kr.). Således ville begynnelsen av mellomhelladisk periode være markert av innvandringen av disse «minyere». I henhold til den amerikanske arkeologen Emily Vermeule var dette den første bølgen av sanne grekere i Hellas. I nyere tid har derimot arkeologer og etnologer betraktet begrepet «minyere» som problematisk: «å kalle de som framstilte «minyerisk keramikk» for «minyere» er lastverdig,» slo F. H. Stubbings fast.[10] «Å avlede etniske navn fra keramikkstiler er en av de mest beklagelige vaner i arkeologien,» hevdet F. J. Tritsch i 1974. «Vi snakker villig om «minyere» når vi mener en befolkning som benyttet keramikk vi kaller «minyerisk».»[11]

Utgravninger[rediger | rediger kilde]

Da John L. Caskey fra Den amerikanske skole for klassiske studier i Athen skisserte resultatene av sine utgravninger ved Lerna fra 1952 og fram til 1958, hevdet han at kjennetegnene på mellomhelladisk kultur (= grå minyerisk keramikk og faste keramikkhjul) kan ha hatt sin opprinnelse i tidlig helladisk tid III.[12] Caskey hevdet også at Lerna (sammen med bosetningene ved Tiryns, Asine i Argolida, Agios Kosmas i nærheten av Athen, og kanskje Korint) ble ødelagt mot slutten av tidlig helladisk tid II. Han foreslo at de som angrep bosetningene i tidlig helladisk tid II kan ha vært grekere som snakket et språk som var utgangspunktet for senere gresk språk. Casey mente å ha funnet i folket fra mellomhelladisk tid å være de direkte forfedrene til mykenerne og senere grekere.[13] Det er imidlertid bevis på en annen ødeleggelse av samme slag i tidlig helladisk tid III ved Korakou (nær Korint) og Eutresis i Boiotia.[14]

Selv om forskere i dag er enig om at mykenske grekere kan være etterkommere etter «minyere» fra den mellomhelladiske periode,[15] stiller de spørsmål ved Caskeys forslag om at (urgreske) indoeuropeere andgrep og ødela tidlig helladiske bosetninger over hele Hellas.[16] Faktisk er de lagene med ødeleggelser som Caskey fant ved Lerna og Tiryns siden blitt tilskrevet brann. Det er dessuten indikasjoner på at tidlig helladisk II-kultur ble direkte fulgt av tidlig helladisk III-kultur.[17] Det indikerer at etterkommerne og grunnleggerne av den minyerisk kultur var en innfødt, stedegen og opprinnelig gruppe, og ikke innvandret fra nordlige Balkan eller lengre nord.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dräger, Paul (Trier): «Minyae», Brill’s New Pauly
  2. ^ Minyas i Nordisk familjebok (2. opplag, 1913)
  3. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 7.3.6.
  4. ^ Herodotos: Historier, 1.57, 2.51.7, 2.51.12.
  5. ^ Herodotos: Historier, 4.145ff.
  6. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 2.4.11 nedtegner opprinnelsen til Thebans tributt som vederlag for dødelig å ha såret Klymenos, konge av minyerne, etter at en stridsvognkjører tilhørende Menoikeus hadde kastet en stein i området til Poseidon ved Orkhomenos. Denne myten er også fortalt av Diodorus Siculus, 4.10.3.
  7. ^ Herakles' oppførsel kan vise at bronsealderens regler for sosial sømmelighet var over: Carlo Pavese observerte i en annen kontekst, «can scarcely be adduced as an apt paradigm of the customary», se Pavese, Carlo (1968): «The New Heracles Poem of Pindar» i: Harvard Studies in Classical Philology 72 (47-88) s. 54.
  8. ^ Diodorus Siculus. Bibliotheke, 4.10.5.
  9. ^ Ovid; More, Brookes (1922): Ovid's Metamorphoses. Boston, Massachusetts: Cornhill Publishing Company, s. 7. Sitat: «The Minyans were stark with fear»; Valerius Maximus, Walker, Henry J. (2004): Memorable Deeds and Sayings: One Thousand Tales from Ancient Rome, Hackett Publishing, s. 146–147.
  10. ^ Stubbings i omtale av Severyns, Albert (Desember 1961): «Grèce et Proche-orient avant Homère» i: The Classical Review New Series 11.3, s. 259.
  11. ^ Crossland, R. A.; Birchall, Ann (1973): Bronze Age Migrations in the Aegean; Archaeological and Linguistic Problems in Greek Prehistory: Proceedings of the first International Colloquium on Aegean Prehistory, Sheffield. London, United Kingdom: Gerald Duckworth and Company Limited. ISBN 0-7156-0580-1. Henvisning s. 236 under «The 'Sackers of Cities» og «movement of populations» av F. J. Tritsch.
  12. ^ Caskey (1960), s. 285–303.
  13. ^ Hood (1960), s. 8–9; Caskey (1960), s. 302
  14. ^ Hood (1960): «The Early Helladic Period in the Argolid» i: Hesperia 29, 285 ff.
  15. ^ Hadidi, Adnan (1982), s. 121: «Sea-faring was scarcely native to the ancestors of the Mycenaean Greeks, ie the Middle Helladic Minyans».
  16. ^ Dietrich, Bernard Clive (1973), s. 1–3. Sitat: «Such features include the destruction of older settlements, like Eutresis and Central Greece, the foundation of new settlements, the expansion of cist-grave burials, and the "systematization of the megaron-type of houses". At the same time the so-called Grey Minyan Ware began to appear throughout Greece, and this distinctive type of pottery was naturally coupled with the arrival from the north of invading Indo-European tribes together with their culture and religion. But no single item on this list is entirely novel, in the sense that it possessed no forerunners in previous periods, so that inevitably some doubt attaches to the theory of a mainland invasion by an Indo-European or any other race at the beginning of Middle Helladic...It can be said, therefore, that there are no convincing archaeological grounds for supposing an invasion of Greece in Early Helladic III. It is possible, of course, that migratory movements into this region left no recognizable archaeological traces; but this is a dangerous and unworkable argument. It seems best then to abandon the belief in a large scale incursion accompanied by a clear and sudden cultural break.»
  17. ^ Rutter (1996), Lesson 8: The «Lefkandi I» and Tiryns Cultures of the Early Helladic IIB and Early Helladic III Periods Arkivert 15. juni 2003 hos Wayback Machine..
  18. ^ Cambitoglou & Descœudres (1990), s. 7 under «Excavations in the Region of Pylos» av George S. Korrés. I henhold til Korrés: «The Proto-Greeks buried inside the pithoi of the MH tumulus were of Mediterranean-Aegean origin, as is indicated by the burial customs. They were autochthonous, not immigrated from the northern Balkans, as has been supported by those believing in the theory of the arrival in waves of Kurgan peoples. No burial-pithoi are known from regions to the north of Leucas, which confirms A. Häusler's conclusion that there is no evidence for the arrival of Kurgan people anywhere in Greece.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Minyere&oldid=24130813»