Mikladalur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mikladalur
Mikladalur
Land Danmark Danmark
Autonomt område Færøyene Færøyene
Syssel Norðoyar
Kommune Klaksvík
Tidssone WET (UTC+0)
Befolkning 27 (2016[1])

Mikladalur (dansk: Mygledal) er en bygd og et kirkested på Færøyene. Mikladalur er en gammel jordbruksbygd nord på østkysten Kalsoy, adskilt fra havet med høye klipper. Bygdene Mikladalur og Trøllanes utgjør et kirkesogn, som i 1931 ble en egen kommune, men som i 2005 ble tillagt Klaksvík. Siden 1980-årene har Mikladalur vært forbundet med de øvrige bygdene på Kalsoy gjennom fem veitunneler. Fra Syðradalur lengst sør på øya er det fergeforbindelse til kommunesenteret Klaksvík. Den 1. januar 2016 hadde Mikladalur 27 innbyggere.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1966 72
1970 52 −27,8%
1985 55 +5,8%
1990 60 +9,1%
1995 58 −3,3%
2000 56 −3,4%
2005 45 −19,6%
2010 32 −28,9%
2016 27 −15,6%
Kilde: Offentlig statistikk.[1][2]

Stedsnavnet er sammensatt av norrønt mikill, «stor», og dal. Mikladalur er første gang nevnt i Hundebrevet fra siste halvdel av 1300-tallet.[3] Stedsnavn antyder at Mikladalur har vært et kirkested siden middelalderen.[4] Kirken er første gang nevnt i tingboken i 1646 og 1709. Den nåværende Mikladals kirkja ble reist i 1859, vesentlig ombygd i 1915 og utbedret i 2012.[5][6]

Et sagn forteller at en påstått sønn av kong Sverre Sigurdsson og færøyske Astrid Roedatter, Erling, skal ha hevdet rett på den norske tronen under innbyrdeskrigene. Et av de tre slagene mellom Erling og kong Inge Bårdsson skal ha stått i Mikladalur, men Erling led nederlag i alle og dro senere til Norge.[7]

Mikladalur er en jordbruksbygd basert på sau, melkekyr og slaktefe.[8] Historisk har fuglefangst vært en viktig næringsvei. Bygden har også hatt rykte på seg for å fostre gode håndverkere, som smeder, steinhuggere og båtbyggere. Fortidens kystfiskere rodde ut fra den lille kaien ved Mikladalur.[6] I 1838 ble bygden rammet av en ulykke, hvor en båt med seks mann fra Mikladalur kantret i uvær utenfor Norðragøta, hvor de alle omkom. Alle forbindelser gikk sjøveien frem til åpningen av veitunnelene til Húsar og Syðradalur i 1980 og til Trøllanes i 1985.[6] Det er bratt ned til kaien, som bare kan anløpes i godt vær, og bygden mangler derfor de naturgitte forutsetningene for å omstille seg til den moderne fiskeindustrien.

Et av Færøyenes mest kjente sagn, først nedskrevet av V.U. Hammershaimb, finner sted i Mikladalur. En selflokk tar av seg skinnene sine på helligtrekongersaften og ser ut som mennesker. En bondesønn fra Mikladalur gjemmer skinnet til en vakker selkvinne, slik at hun ikke kan vende tilbake til havet, men må leve som hans kone. Mange år senere finner hun skinnet og forenes med sin hannsel. Idet bygdens menn senere skal på selfangst, viser selkonen seg for mannen i drømme og ber ham skåne maken og deres to selunger. Mannen dreper likevel maken og begge ungene og spiser kjøttet. Deretter viser selkonen seg igjen i drømme, og lover blodig hevn over hele Kalsoy.[9] En statue av selkonen, kópakonan, ble avduket i Mikladalur i 2014.[6]

Et viktig samlingspunkt i Mikladalur og på Trøllanes har vært avholdslaget, stiftet av lærer Absalon Guttormsen i 1883.[6][10]

Kjente personer fra Mikladalur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 8. august 2016. 
  2. ^ Dahl, Sverri og von Jessen, Curt (1973). «Mikladalur». Trästäder i Norden. En presentation av trästäder i Finland, Norge, Sverige, på Färöarna och Island. Oslo: Byggtjeneste. 
  3. ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (færøysk). Heimabeiti. Arkivert fra originalen 15. juli 2015. 
  4. ^ Bjørk, E.A. (1964). «Lidt om bønavne». Fróðskaparrít (færøysk), 13, s. 187. ISSN 0367-1704. 
  5. ^ «Kirkjur í Føroyum» (færøysk). Fólkakirkjan. Besøkt 23. august 2016. 
  6. ^ a b c d e «Mikladalur» (færøysk). Visit Kalsoy. Besøkt 23. august 2016. 
  7. ^ Munch, P.A. (1943). Det norske folks historie, VII. Oslo: Instituttet for historisk forskning. s. 506. 
  8. ^ Biskopstø, Olga (red.) (2001). Útoyggjaálitið (færøysk). Tórshavn: Løgmansskrivstovan. s. 94. ISBN 99918-962-0-1. 
  9. ^ Willumsen, Liv Helene (red.) (1999). Kystens fortellinger. Fortellinger fra Island, Nord-Norge, Sápmi, Færøyene og Grønland. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 44–47. ISBN 82-456-0548-4. 
  10. ^ Biskopstø, Olga (red.) (2001). Útoyggjaálitið (færøysk). Tórshavn: Løgmansskrivstovan. s. 96. ISBN 99918-962-0-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]