Mikhail Mikhajlovitsj Golitsyn

Mikhail Mikhajlovitsj Golitsyn
Født		12. nov. 1675 Moskva
Død		21. des. 1730 (55 år) Moskva
Beskjeftigelse		Offiser, politiker
Utdannet ved		Akademiya morskoj gvardii
Ektefelle		Yevdokiya Buturlina Tatjana Borisovna Kurakina
Far		Mikhail Andreyevich Galitzine
Mor		Praskovya Nikitichna Kaftyreva
Søsken		Mikhail Golitsyn Dmitrij Golitsyn
Barn		7 oppføringer Aleksandr Mikhailovich Golitsyn Dmitrij Golitsyn Yekaterina Rumyantseva Andrej Mikhailovitsj Golitsyn Nikolai Mikhailovitsj Golitsyn Marija Mikhajlovna Golitsyna Anna Mikhajlovna Golitsyna
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Utmerkelser		Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Gullsverd for tapperhet
Mikhail Mikhajlovitsj Golitsyn på Commons

Mikhail Mikhajlovitsj Golitsyn (russisk: Михаил Михайлович Голицын, født 1. november 1675 i Moskva, død 10. desember 1730) var en russisk offiser og embetsmann. Han var en av Peter den stores mest betrodde medhjelpere, og Finlands guvernør under Stora ofreden.

Biografi

Bakgrunn, tidlig karriere

Golitsyn var etterkommer av den litauiske fyrst Gediminas. Han ble født mot slutten av tsar Aleksej Mikhajlovitsjs regjeringstid, og var sønn av Mikhail Andrejevitsj Golitsyn, som tilhørte en bojarfamilie i byen Kursk.

I tolvårsalderen, da han hadde tittelen stolnik (hovmester) ved det russiske hoff, begynte han i tjeneste som trommeslager i Preobrazjenskijregimentet (fullt navn:. Livgarden Preobrazjenskij Hans Majestets Regiment) i den unge tsar Peter den stores «liksomhær». I 1694 fikk han sin første offiserstittel da han ble utnevnt til fenrik. I felttogene mot Azov ble han forfremmet til løytnant. I 1698 var han, under Gordons og Sjeins kommando, med på å slå ned streltser-regimentenes andre opprør. Året etter var han blitt kaptein i Peter den stores eskadre (flåtestyrke) og deltok i tsarens sjøekspedisjon på Azovhavet.

Den store nordiske krig frem til Perevolotsjna

I begynnelsen av den store nordiske krig var Golitsyn innrullert i hæren, og kjempet ved Narva med den russiske garde som forsvarte seg mot den svenske hærens angrep på høyre flanke. I disse krigshandlingene ble han såret. Som underoberst ledet han en enhet fra Semjonovskijregimentet ved stormingen av festningen Nöteborg den 12. oktober 1702. Svenskene forsvarte seg desperat og slo tilbake russernes angripende kolonner. Peter den store, som begynte å tvile på om det var mulig å innta festningen, hadde allerede gitt retrettordre, men da sørget Golitsyn for å skyve alle båter ut fra Nevas strand, slik at soldatene ikke skulle få tanker om å flykte. I stedet ledet han dem til å storme festningen på nytt. Nöteborg ble inntatt etter en lang og blodig kamp som varte i tretten timer. For dette ble fyrsten belønnet med eiendommer, en medalje av gull samt en tittel som oberst for livgarden i Semjonovskijregimentet, en tittel som vanligvis bare gikk til medlemmer av tsarhuset.^{[trenger referanse]}

Golitsyn utmerket seg også ved beleiringen av Nyenskans i 1703, samt ved stormingene av Narva i 1704 og av Mitau (russisk: Mitava) i 1706.^{[trenger referanse]} Allerede året etter ble han kommandant for en divisjon og fikk generalmajors grad.

Den 30. august 1708 ledet Golitsyn en russisk styrke i slaget vid Malatitze mot en svensk enhet ledet av general Roos. Et overrumplingsangrep slo feil, og slaget endte med en svensk seier uten større konsekvenser.^{[trenger referanse]} Men der ute på tildelte tsaren Mikhail Golitsyn Den hellige Andrejs orden.^{[trenger referanse]} I slaget ved Lesnaja den 28. september bidro Golytsin ved sitt lederskap til russisk seier. Tsaren hadde ved selvsyn sett hvordan Golitsyn opptrådte på slagmarken, og som takk forfremmet han ham til generalløytnant og forærte ham sitt portrett omkranset av diamanter.^{[trenger referanse]}

I slaget ved Poltava hadde fyrst Golitsyn kommando over garden. Sammen med Mensjikov samt med Bauers og Volkonskijs kavaleriregimenter forfulgte han senere den retirerende svenske armé, og tvang den til å kapitulere ved Perevolotsjna. Tross mangelen på soldater krevde han at Lewenhaupt skulle kapitulere. I samme øyeblikk ankom Mensjikovs styrke, og dermed la 12 000 svensker ned sine våpen.

Senere del av Den store nordiske krig

Året etter Poltava var Goltsyn med på beleiringen og erobringen av festningen Viborg, og ytterligere ett år senere (1711), deltok han i felttoget mot Prut, noe som så nær hadde endt med tragedie for den russiske armé. Han var en av de første som på krigsrådet erklærte sin motstand mot å kapitulere for tyrkerne, som hadde beleiret den russiske leir.^{[trenger referanse]}

I Peter den stores prosjekt inngikk en plan om at Golitsyn skulle delta i Ingermanlandskijkorpsets operasjoner mot svenskene i Finland. Han ble generaladmiral F.M. Apraksins nærmeste medhjelper. I mai ankom han St. Petersburg og overtok kommandoen over feltarméen. Sammen med Apraksin og andre kommandanter utarbeidet og implementerte han et regelverk for felttogstjenesten, leirenes organisasjon, vakttjenesten, diversjoner, samt galeiflåtens aksjoner.

Fra og med 1714 overtok Golitsyn befalet over den russiske armé i det sørlige Finland. Ved Storkyro den 19. februar møtte hans korps på 8500 mann en svensk enhet ledet av general Armfeldt. Svenskene hadde valgt en fordelaktig stilling, og da fyrsten ledet sin styrke i strid, var svenskene først med å avfyre en salve mot russerne og gikk så over til bajonettangrep. Russerne åpnet en voldsom ild og gikk til motangrep. To ganger slo Armfeldt tilbake det russiske infanteri, men svenskene flyktet da fire dragonregimenter gjorde et bakholdsangrep mot den svenske stillingens sentrum. Over 5000 svensker mistet livet i slaget. «En så rapp og hard ildgivning mot meg har jeg aldri opplevd. Men med Guds hjelp og hans høye keiserlige majestets lykke vant vi en viktoria over fienden...» - skrev Golitsyn til Apraksin.^{[trenger referanse]} For belønning for denne seieren forfremmet Peter den store Golitsyn til «general en chef».^{[trenger referanse]}

Den 27. juli deltok Golitsyn i sjøslaget ved Hangö udd, der russerne under generaladmiral Apraksins og tsar Peters ledelse beseiret admiral Wattrangs svenske eskader. Som følge av seirene på land og til sjøs var Finland nå helt underlagt Russlands kontroll. Golitsyn ledet til å begynne med sivilforvaltningen i Finland, og oppgis av russerne å ha vært «mild og rettrådig mot innbyggerne og hadde på alle måter søkt å mildne deres lidelser». Derfor kalte hans landsmenn ham for «finnenes gud». Finnene derimot betrakter hele den russiske okkupasjonen som en ulykke og en serie overgrep, selv om det var variasjoner over tid, og kaller hele tiden for stora ofreden.

Nøyaktig seks år senere, på årsdagen for slaget ved Hangö udd, fant et sjøslag sted ved øya Granhamn (slaget ved Föglöfjärden, russisk Grengam). Den svenske eskader (bestående av ett linjeskip og fire fregatter) ledet av viseadmiral Sjöblad møtte Golitsyns russiske roflåte (bestående av 61 galeier). Til tross for store tap regnet russerne utfallet av dette slaget som en russisk seier (svenskene regnet det som en svensk seier på grunn av de russiske tap). Peter den store forærte Golitsyn en épée de cour (lite sverd) og en stav sin begge var besatt med diamanter «for hans fortjenstfulle flid og gode lederskap».^{[trenger referanse]}

Senere år

Da Peter den store etter Det store nordiske krig foretok et felttog til Persia, ble Golitsyn igjen i St. Petersburg som øverstkommanderende for hæren. Fra 1723 hadde han kommandoen over arméen i Lillerussland (i dagens Ukraina).

Etter Peter den stores død utnevnte Katarina I den 21. mai 1725 Golitsyn til generalfeltmarskalk. Allerede under Peter den stores levetid ble han senator og medlem i Det høyeste geheimeråd og president i Krigskollegiet.

Litteratur

• Ю. А Никифоров: Россия: Иллюстрированная энциклопедия. Olma Media Group, Moskau 2006, ISBN 5-94849-897-2, s. 598.
• Юрий Леонидович Коршунов: Генерал-адмиралы Российского императорского флота. Нева, St. Petersburg 2003, ISBN 5-7654-2751-0, s. 320.
• Дмитрий Николаевич Бантыш-Каменский: Биографии российских генералиссимусов и генерал-фельдмаршалов: 6-й Генералъ-Фельдмаршалъ Князь МИХАИЛЪ МИХАЙЛОВИЧЬ ГОЛИЦЫНЪ. 1840.
• Kaisu-Maija Nenonen & Ilkka Teerijoki: Historian suursanakirja. Juva: WSOY, 1998. ISBN 951-0-22044-2.

Eksterne lenker

• (en) Mikhail Mikhailovich Golitsyn (1675-1730) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons