Marilyn: The Untold Story

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marilyn: The Untold Story
Generell informasjon
Utgivelsesår
  • 28. september 1980 (1980-09-28) (USA)
Prod.landUSA
Lengde156 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
Regissør
ProdusentLawrence Schiller
ManusforfatterDalene Young
Basert påMarilyn: A Biography 
av Norman Mailer
MusikkWilliam Goldstein
SjeffotografTerry K. Meade
Klipp
  • Jack Gleason
  • Patrick Roark
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
FilmselskapABC
Budsjett3,5 millioner USD
Eksterne lenker

Marilyn: The Untold Story er en amerikansk biografisk TV-film fra 1980, basert på livet til skuespillerinnen Marilyn Monroe. Filmen er regissert av Jack Arnold, John Flynn og Lawrence Schiller. Sistnevnte har også produsert filmen, som første gang ble vist på TV-kanalen ABC. I hovedrollene spiller Catherine Hicks, Richard Basehart, Frank Converse og Jason Miller. Manus er skrevet av Dalene Young, basert på boken Marilyn: A Biography (1973), skrevet av Norman Mailer.

Handling[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tilbragt de første årene av livet sitt i fosterhjem, blir Norma Jeane Baker svært glad når hun endelig skal få flytte inn hos sin mor, Gladys Baker. Norma Jeane tilbringer dagene med å se filmer på Grauman's Chinese Theatre, mens hennes mor er på jobb. En dag blir hun ikke hentet på kinoen. Hun kommer seg hjem på egen hånd, der hun finner sin mor i en meget forvirret tilstand. Gladys har fått et mentalt sammenbrudd, og må legges inn på psykiatrisk sykehus. Norma Jeane ender dermed på barnehjem. Hun gifter seg i ung alder med kjæresten, James Dougherty, men ekteskapet varer bare i noen få år. I løpet av denne tiden har Norma Jeane startet en karriere som modell. Hun drømmer også om en skuespillerkarriere, og endrer navn til Marilyn Monroe, men får ingen umiddelbar suksess.

Agenten Johnny Hyde fatter interesse for Marilyn etter å sett henne i Love Happy, og gjør alt han kan for å hjelpe henne med å oppnå stjernestatus. Han er også interessert i henne på det private plan, og avslutter ekteskapet sitt for å pleie et forhold til henne. Til tross for at hun er glad i ham, takker Marilyn nei til Johnnys gjentatte frierier. Johnny hjelper Marilyn med å få roller i Asfaltjungelen og Alt om Eva, samt en filmkontrakt med 20th Century Fox. Like etterpå dør han av et hjerteinfarkt. Marilyn er knust, og i sorgen bestemmer hun seg for å ta kontakt med sin far, Stanley Gifford. Hun ringer fra en telefonkiosk i nærheten av der han bor, men han ønsker ikke å snakke med henne.

Senere har Marilyn suksess på lerretet med Herrer liker blonde piker. Hun blir også introdusert for den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio, som hun innleder et forhold til. Kort tid senere blir hun innhentet av fortiden sin når det blir offentlig kjent at hennes mor befinner seg på et psykiatrisk sykehus, og ikke er død slik Marilyn hadde fortalt. Forholdet til Joe går imidlertid fremover, og ender med ekteskap. Det blir raskt klart at Marilyns karriere ikke lar seg kombinere med Joes sjalusi og ønske om privatliv, og ekteskapet tar slutt.

Marilyn ønsker å bli tatt mer seriøst som skuespillerinne og flytter til New York for å studere ved Actors Studio. På en fest møter hun dramatikeren Arthur Miller, som hun har vært betatt av siden de møttes noen år tidligere. Følelsen er gjensidig, og Arthur skiller seg fra sin kone for å gifte seg med Marilyn i stedet. Selv om forholdet deres starter lykkelig, blir Arthur frustrert over Marilyns personlige problemer og hennes misbruk av piller og alkohol.

Marilyn er på sin side skuffet over at hun fortsatt ikke føler at hun blir tatt seriøst, da Laurence Olivier ber henne om å bare «være sexy», under innspillingen av Prinsen og korpiken. Arthur skriver manuset til en film til henne, Uten feste, men hun blir opprørt over at rollefiguren hennes i så stor grad er basert på henne selv. Ekteskapet deres tar slutt under den krevende innspillingen av filmen. I en av de mannlige hovedrollene spiller hennes barndomsidol, Clark Gable. Når han dør kort tid etter at innspillingen er fullført, blir hun så knust at hun ender på et psykiatrisk sykehus. Innspillingen av Marilyns neste film, Something's Got to Give, blir også vanskelig. Hun får sparken etter å ha sunget bursdagssangen for president John F. Kennedy, i stedet for å møte opp på settet. Marilyn er i forhandlinger om å få jobben tilbake når hun dør i sengen sin av en overdose sovemedisin.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Filmen er produsert av Lawrence Schiller, som også er en av medregissørene. Han fotograferte Monroe mens hun svømte naken under innspillingen av Something's Got to Give, og møtte henne den samme dagen hun døde for å diskutere disse bildene.[1] Dalene Young baserte manuset på boken Marilyn: A Biography (1973), skrevet av Norman Mailer. Denne var et samarbeidsprosjekt mellom Mailer og Schiller.[1] Monroes makeupartist gjennom 16 år, Allan «Whitey» Snyder, hadde ansvaret for sminken.

Hovedrolleinnehaver Catherine Hicks måtte både settes på en fetende kur og bruke innlegg i klærne for å oppnå Monroes former.[2] Hun hadde empati med Monroe, og mente at hun var som «den søsteren [hun] ikke hadde».[2] Etter at innspillingen var fullført uttalte hun imidlertid at hun hadde lagt rollen som «den ensomme blondinen» bak seg.[2]

Filmen hadde et budsjett på 3,5 millioner dollar, og inkluderte blant annet en lik nakenscene med Hicks som den Monroe hadde spilt inn.[2] Denne ble imidlertid bare vist usensurert i utlandet.[2] Sheree North spilte rollen som Monroes mor, Gladys Baker. På midten av 1950-tallet forsøkte 20th Century Fox å erstatte Monroe med North, etter at Monroe begynte å stille større krav til kontroll over sin egen karriere.[3] Dette lyktes ikke, og Monroe fikk i stedet en ny og forbedret kontrakt.[4]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1981 Primetime Emmy Award Beste kvinnelige skuespiller i en miniserie eller dokumentar/informasjonsfilm Catherine Hicks Nominert
Beste filmfotografi til en miniserie eller dokumentar/informasjonsfilm Terry K. Meade Nominert
Beste scenografi i en miniserie eller dokumentar/informasjonsfilm Jan Scott, Sydney Z. Litwack og Bill Harp Nominert
Beste sminke til en miniserie eller dokumentar/informasjonsfilm Allan «Whitey» Snyder Nominert

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia (engelsk). The Overlook Press. s. 262. ISBN 978-0879517182. 
  2. ^ a b c d e Jackovich, Karen G. (29. september 1980). «After Going to Bed as Marilyn Monroe, Unheralded Catherine Hicks May Wake Up a Star». People (engelsk). 
  3. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z (engelsk). Congdon & Weed, Inc. s. 374. ISBN 978-0517650752. 
  4. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z (engelsk). Congdon & Weed, Inc. s. 375. ISBN 978-0517650752. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]