Mariakirken i Oslo
| Mariakirken i Oslo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Oslo kommune | ||
| Stilretning | Gotisk arkitektur | ||
| Kart | |||
 Mariakirken i Oslo 59°54′13″N 10°45′44″Ø | |||
Mariakirken i Oslo (i norrøne middelalderkilder som oftest skrevet Mariu kirkja, Marie kirke og Marikirke) var en kirke i middelalderens Norge og dessuten en stor jordegodseier og en mektig politisk institusjon. Mariakirken var det kongelige kapell, hadde sitt eget domkapitel og hadde en viktig funksjon i riksstyret ettersom Mariakirkens prost fra 1314 som fast ordning («til evig tid»), frem til noen år etter reformasjonen, også var Norges rikes kansler og storseglbevarer (oppbevarer av rikets segl). I og med dette regnes Oslo som Norgesveldets rikshovedstad fra 1314. Kansleren var den eneste faste institusjon i riksstyret med sete i Norge, og fungerte som en statsadministrasjon i middelalderens Norge, etterhvert hovedsakelig på det rettslige området. Mariakirken hadde en religiøs funksjon, men hadde størst betydning som politisk institusjon og statsadministrasjon i tiden frem til reformasjonen. Mariakirken var helt fristilt fra kirkeorganisasjonen ellers (og mer spesifikt fra Oslo-biskopen) fra 1308 og dens presteskap tilhørte den kongelige kapellgeistligheten, bare underlagt kongen.[1] I domkapittelet og dermed lederskapet ved Mariakirken satt prosten som formann sammen med flere kanniker, og både prosten og kannikene var avlønnet med hvert sitt prebende. Under seg hadde de andre geistlige som vikarier, diakoner og klerker. Hele presteskapet ved Mariakirken hadde høy rang i det verdslige aristokratiet fra 1300. Selve kirkebygningen ble revet i 1542 og domkapittelet smeltet sammen med Oslo domkapitel i 1545. Mariakirkens prostigods eksisterte derimot i lang tid etter reformasjonen. Restene av Mariakirken er idag synlige som ruin i Middelalderparken. Kong Håkon V Magnusson og hans dronning Eufemia er begge begravet i Mariakirken, der de også ble viet.
Bygning[rediger | rediger kilde]
Kirken ble antakelig reist først som en liten trekirke rundt 1000-tallet. Rundt 1100-tallet ble det bygget en enskipet steinkirke med kor og apsis. Den fikk etter hvert et vesttårn. En større ombygging på 1200-tallet gav kirken et nytt gotisk kor, og etter den store ombyggingen på 1300-tallet ble den bygget opp i tegl, hvor skipet var utvidet vestover og med to store tårn mot vest og et nytt og stort korsformet kor. Etter denne ombyggingen ble kirken en av de største og mest praktfulle kirker i Norge.[1]
Helt fra 1000-tallet hadde kirken ligget i umiddelbar nærhet av kongsgården og muligens vært kongens spesielle kapell.[1]
Kirken ble stukket i brann av svenskene i forbindelse med angrepet i 1523. Etter reformasjonen ble den så forfallen at den ikke kunne repareres og ble derfor revet i 1542. Senere, da byen ble flyttet etter bybrannen 1624, ble området tildekket og brukt som jordbruksareal. Utgravninger ble gjennomført i 1867 under ledelse av Nicolay Nicolaysen, i 1935 under ledelse av Gerhard Fischer og i 1961–1963 under ledelse av Håkon Christie.
Kirken kan i dag sees som ruin i Middelalderparken.
Geistlighet[rediger | rediger kilde]
Kirkens presteskap bestod, i samme rekkefølge som sin rang, av en prost, i tillegg av flere kanniker, vikarier, diakoner og andre klerker. Mariakirken nøt godt av omfattende kongelige privilegier og gaver, og forvaltet et stort jordegods, som bestod Mariakirkens prostigods, kommunsgodset og prebendegodset. Prosten og kannikene fikk sin inntekt fra prebender, som var bestemte deler av godset som prosten og kannikene disponerte personlig på samme måte som jorddrotter. Vikariene fikk sin lønn fra vikarieparter, som var vesentlig mindre enn kannikenes prebender.[2]
Presteskapet ved Mariakirken inngikk i den kongelige kapellgeistligheten, som gjennom pavelig privilegium fra 1308 ble helt uavhengig av kirken forøvrig. Ettersom Mariakirken ikke var underlagt Oslo-biskopen hadde Mariakirken sitt eget domkapitel, bestående av prosten og kannikene med prosten som formann. P.A. Munch har beskrevet kapellgeistligheten som en motvekt mot det verdslige aristokrati med en sterkere lojalitet til kongemakten og et sterkere tjenesteelement enn både det verdslige og det ordinære kirkelige aristokrati. Ved Håkon V Magnussons store privilegiebrev 22. juni 1300 ble hele presteskapet ved Mariakirken ex officio innlemmet i det verdslige aristokrati og gitt meget høy rang; prosten ble gitt lendmanns rang, kannikene («prester med prebender») ble gitt ridders rang, vikarier og diakoner ble gitt hirdmanns rang og andre klerker ble gitt kjertesveins rang.[1][2] I privilegiebrevet[3] het det at:
- Vi gjør også kjent for lagmennene våre og alle andre menn hvilken rett vi har gitt hver av dem eller hvilken rang de skal ha, utenfor hirden og innenfor. Og til kunngjøring om hvordan enhver av dem skal tildømmes sin rett, skal den lærde mann som er eller blir deres formann, ha lendmanns rett med all sømd, men de prester som har prebender der, [skal ha] ridders [rett], men vikarier og diakoner hirdmanns [rett], men alle klerker ellers slik [rett] som kjertesveinene våre.
I privilegiebrevet het det at «de lærde menn som der tjener Gud og den hellige Maria» fikk disse og andre friheter «for alltid». Privilegiebrevet bad også etterfølgerne om å respektere privilegiene som var fastsatt i brevet «på alle punkter».
I 1314 forordnet kongen at prosten ved Mariakirken «til evig tid» skulle være Norges rikes kansler. Kanslerens oppgaver bestod bl.a. i å være en av kongens fremste rådgivere, ta vare på riksseglet og stå for utferdigelsen av kongens brev, føre regnskap over kongens gods og inntekter og være kongens sendemann innenfor og utenfor riket. Han skulle videre ifølge forordning av 1302 tilhøre den indre kjerne i en eventuell formynderregjering dersom kongen var mindreårig og i 1319 nevnes den daværende kansler og prost ved Mariakirken Ivar Olavsson først av de åtte, tydeligvis fremtidige formyndere, som avla ed på å opprettholde kong Håkons bestemmelser om riksstyret.[1][2] Håkon fryktet etter alt å dømme en reaksjon fra det verdslige aristokratiet etter sin død, og bestemmelsen om at prosten ved Mariakirken skulle ha kanslervervet «til evig tid» var etter alt å dømme et forsøk på å forhindre dette.[1]
Sverre Bagge skriver at «det er mulig at vikarene ved Mariakirken, bl.a. på grunn av sin verdslige rang og sine oppgaver i kongens tjeneste har hatt høyere stilling enn det var vanlig ved andre kapitler. I alle fall finner kongen det i 1348 nødvendig å innskjerpe at kannikene på alle måter skal ha høyere rang og at de alene skal bestemme over kirkens gods».[4]
Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]
Ordningen med at kanslerembedet ble innehatt av prosten ved Mariakirken holdt seg med noen avbrudd frem til reformasjonen. I 1545 ble Mariakirkens domkapitel oppløst, gudstjenestene opphørte og Mariakirkens prestekollegium smeltet sammen med Oslo domkapitel, og prestene gjorde siden tjeneste ved Domkirken (Hallvardskatedralen). Kannikene beholdt likevel sine prebender og Mariakirkens prostigods fortsatte å bestå, selv om selve kirkebygningen hadde blitt revet. Prostestillingen ved Mariakirken forsvant da domkapittelet ble nedlagt, og kanslerembedet ble deretter innehatt av representanter for den verdslige adelen. Ved den norske adels privilegiebrev i 1591 ble det fastsatt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. De norske kanslerne etter 1547 ble likevel i lang tid etter reformasjonen ofte forlenet med det gamle prostigodset. Således var Jens Bjelke «befalingsmann over Mariakirkens prostigods» drøyt hundre år etter at Mariakirken ble revet.
[rediger | rediger kilde]
I Diplomatarium Norvegicum (DN) er navnet på kirka aldri skrevet med a. Mariakirken eller Mariakirka forekommer altså ikke. I DN finnes navnet som regel i dativ. Mariu kirkiu er hovedform fram til ca. år 1400, senere er Mariæ og Marie kirkiu vanligst. Eksempler fra DN:
| valign="top" width="26%" | * Mariukirkiu (DN 24. november 1299)
|
valign="top" width="24%" | * Mariukirkiu (DN 18. februar 1348)
|
valign="top" width="24%" | * Mariæ kyrke (DN 1. august 1438)
|
Kulturminne[rediger | rediger kilde]
Mariakirken er et kulturminne og har nummer 42178 i Riksantikvarens kulturminnebase.
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gerhard Fischer, Mariakirken i Oslo, Oslo, Foreningen til fortidsminnesmerkers bevaring, 1926
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f Sverre Bagge: «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo Arkivert 18. mai 2014 hos Wayback Machine.», Oslo bispedømme 900 år, Universitetsforlaget, Oslo 1975, s. 143-61.
- ^ a b c Sverre Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584, s. 175
- ^ Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo
- ^ Bagge 1976 s. 176
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (no) «Mariakirken i Oslo». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.