Manater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Manater
Trichechus
Trichechus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Trichechidae
Gill, 1872
Trichechus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: manatfamilien,
manater
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Sjøkyr
Antall arter: 3
Habitat: akvatisk
Utbredelse: vestkysten av Afrika, østkysten av Sør-Amerika og Det karibiske hav
Arter:

Manatfamilien (Trichechidae) eller manater (Trichechus) er store akvatiske pattedyr som inngår i gruppen sjøkyr (Sirenia), som dessuten også inkluderer dugongfamilien (Dugongidae). Manatene skiller seg fra dugongene ved at hodet er mer avrundet og halen er formet som en stor, avrundet padleåre, mens dugonghalen er mer lik hvalenes hale.

Manater er normalt ufarlige planteetere som bruker det meste av tiden til å beite gress fra bunnen, både i ferskvann, brakkvann og saltvann. Senegalmanaten (T. senegalensis) skiller seg litt fra de andre, gjennom at dietten består av cirka 10 % bløtdyr og fisk. Artene lever i grunne farvann, sumpaktige kystområder, laguner og vassdrag i varme strøk, både ved kysten av Atlanterhavet og i elvesystemene i Amazonasbekkenet.

Senegalmanat er den basale arten i gruppen med manater, mens amerikamanat (T. manatus) og amazonasmanat (T. inunguis) trolig er søsterarter.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Utbredelse:
grønt: Amerikamanat
rødt: Amazonasmanat
oransje: Senegalmanat
Treliste

Biologi[rediger | rediger kilde]

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Beitende amerikamanater

Manater og dugonger skilte lag rundt midten av miocen, trolig i Sør-Amerika. Da fikk de den karakteristiske utskiftingen av tannsettet. Først senere, i pliocen eller pleistocen, vandret de nordover og tvers over Atlanterhavet til Afrika. Nyere analyser av arvematerialet stadfester at amerikamanaten og senegalmanaten skilte lag etter at amazonasmanaten skilte seg ut som en egen art.[2]

Oppdelingen av amerikamanaten i to underarter er omdiskutert. Denne oppdelingen er særlig basert på forskjeller i skallen. Analyse av arvematerialet speiler ikke denne forskjellen, men viser i stedet forskjell på dyr fra nord- og sørsiden av deltaet til Orinocoelva og de små Antillene.

Anatomi og fysiologi[rediger | rediger kilde]

En manat kan bli opptil 4,5 meter lang, avhengig av art, og hunnen er større enn hannen. Det er bare ytre forskjeller på kjønnene, hannens ytre kjønnsorgan sitter framme ved navlen (midt på buken), mens hunnen har sitt bak ved anus (ved halerota). Skjelettet er svært massivt, og det finnes bare beinmarg i brystbeinet og ryggvirvlene. Den har ikke baklemmer, men det finnes rester av bekkenbein i muskulaturen på bakkroppen. framme har den sveiver. Skinnet har farger fra grått til brunt, med ujevn overflate og noe hårvekst. Den mangler ytre ører. Overleppen er fleksibel, og med værhår. Dyret bruker sveiver og lepper til å føre maten inn i kjeften.

Lungene er flate og opp mot en meter lange og ligger på ryggsiden av dyret. Om lag 90% av luften i lungene blir skiftet ut ved hvert pust. Langs kroppen ligger to mellomgulv. Disse går fra ryggvirvlene ut mot hver side på dyret. Disse mellomgulvene skiller lungene fra tarmene. Hver lunge ligger altså i sitt eget lukkede rom. Dyrene kommuniserer under vann med lyder i området 6-8 KHz.

Ett særtrekk ved manatene er seks virvler i halsryggsøylen, i stedet for syv som er vanlig hos pattedyr. Et annet særtrekk er at tennene blir kontinuerlig skiftet ut bakfra og framover, i stedet for periodisk, og nedenfra og oppover. Tennene blir altså slitt ned framme, og skiftet ut med tenner som vokser opp lengst bak i kjeven og vandrer framover.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Manatku med kalv.

Det er usikkert hvordan man kan fastslå alder på manater og man vet ikke når de blir kjønnsmodne. Trolig skjer det mellom seks og ti års alder. Paringen kan skje både under vann og ved overflaten, og en manatku kan pare seg med mer enn en hann. Svangerskapet varer mellom tolv og tretten måneder og som regel har de bare en kalv. Kalven er om lag 120 cm lang og veier 30 kg. Den blir født i vannet, og dier få timer etter fødselen. Kalven dier i ett år, men kan gå med moren i to år.

Hunnen har eggløsning flere ganger i året, kanskje så ofte som hver måned. De får kalver med fra to til fem års mellomrom.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Antillmanat med fôr i en dyrehage.

Manaten kan spise et vidt spekter av planter i og ved vannet. De har bare en mage, men en utvidet tolvfingertarm som er nesten like stor. De har også tynn- og tykktarm, begge opp mot 20 meter lange hos et velvoksent individ. Nedbrytingen av cellulose skjer hovedsakelig i tykktarmen, ved gjæring. Dette er en prosess som frigjør store mengder metangass. Denne meltingsprosessen ligner den en finner hos hester.

Dykking[rediger | rediger kilde]

Neseborene på manaten blir lukket med klaffer under dykking. Når de store manatene hviler, kan de være under vann i opp til tjue minutter. Er de aktive er tiden kortere, i snitt to til tre minutter. Det er usikkert om de har den typiske forsinkede hjerterytmen (bradykardi) som andre sjølevende pattedyr har under dykking. Forsøk med dykking av manater ga bradykardi, mens forsøk der de dykker frivillig ikke viser dette.

Jakt[rediger | rediger kilde]

Man drepte tidligere manater flere plasser, for å bruk fett, kjøtt, skinn og knokler, men dyrene er nå rettslig vernet de fleste plassene. Alle manater regnes som sårbare dyrearter i rødlisten til Verdens naturvernunion, men det er uvisst hvor mye tallet på dyr øker eller minsker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heritage, Steven & Seiffert, Erik. (2022). Total evidence time-scaled phylogenetic and biogeographic models for the evolution of sea cows (Sirenia, Afrotheria). PeerJ. 10(6). http://dx.doi.org/10.7717/peerj.13886
  2. ^ Vianna, JA, et al.: Phylogeography, phylogeny and hybridization in trichechid sirenians: implications for manatee conservation. Molecular ecology. 2006, 15, 433-447.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]