Hopp til innhold

Lur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Neverlur

Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen.[1] Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne være opptil 2,5 meter, og lurene ser ut til å ha blitt lagt parvis – den ene vridd mot høyre, den andre mot venstre. Når de er funnet i myrer og andre offersteder, er de alltid blitt ofret parvis, noe som også gjelder bronsealderens ofringer av sverd og smykker.[2] Den andre typen er neverluren eller langluren, som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende.[3]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Bronselur

[rediger | rediger kilde]
To av lurene fra Brudevælte
Bergkunst fra bronsealderen i Bardalfeltet, Steinkjer med mulige lurblåsere.[4]
«St. Hansaften paa Landet», nasjonalromantisk maleri av Knud Bergslien som viser norske ungdommer rundt bålet, den ene med lang neverlur. Gjengitt som litografi i Norske Folkelivsbilleder : efter Malerier og Tegninger (1858)

Det er funnet 54 lurer støpt i bronse i arkeologiske funn fra bronsealderen i Nord-Europa, enten hele eller i fragmenter.[4] Fire av funnene er fra Norge; de to beste bevarte fra Revheim på Jæren og to andre på Rossum i Gran, Oppland.[4]

I Danmark er det funnet ikke mindre enn 39 lurer i arkeologiske funn, det mest kjente funnet er Lurene fra Brudevælte. Noen av dem kan fortsatt spilles på, og i 1890-årene begynte Nationalmuséet i København å markere sankthans med å spille bronsealder-lur fra museets tak. Denne skikken tok slutt med andre verdenskrig og nazistenes interesse for de eldgamle instrumentene. I Sverige finnes det fragmenter fra tretten lurer, og noen instrumenter er funnet i Tyskland og Estland. Et av mest fullkomne parene, lurene fra Revheim, er funnet i Norge. De ble funnet i en myr på gården Revheim i Rogaland. To fragmenter er også funnet på gården Rossum i Brandbu, Hadeland. Helleristninger i Østfold og Bohuslän viser luren i bruk, selv om ingen rester etter instrumentene er funnet i området.[5]

Lurer forekommer på bergkunst fra bronsealderen på flere lokaliteter i Norden: Helleristningene i Tanum, Båhuslän, Borge og Jule i Østfold.[4] Både på Bardalfeltet i Steinkjer, Tanum og ved Hamarhaug i Kvinnherad finnes båtristninger med figurer som kan oppfattes som lurblåsere.[4]

Hver bronsealder-lur krevde støping av opp til tretten presist formede og tilpassede deler. Dagens messingkopier er lagd av plater som loddes sammen. I bronsealderen brukte man derimot den kompliserte cire perdue-teknikken (= tapt voks) med bruk av bivoks. Ved moderne forsøk på rekonstruksjon har man ikke fått til et instrument like perfekt som de 3 000 år gamle originalene, f.eks paret som ble funnet i Tellerup på Fyn, som det også er gjort innspillinger med.[6] Våren 2012 ble det fremstilt et par bronselurer i C på verkstedet til den danske bronsestøperen Peter Jensen. Disse lurer er tro kopier av de store Brudevældelurene fra Nationalmuseet i København. Lurene disponeres av initiativtakerne Jens Chr. Kloster og Gaute Vikdal i b.la. Ensemblet Klang av Oldtid.

Lur er det instrumentet som oftest blir nevnt i sagalitteraturen. Norrøne menn brukte lur som signal- og varslingsinstrument både på sjø og land. Olav Tryggvason, Olav den hellige og andre konger og stormenn ga ordre om lurblåsing når de skulle samle mennene til ting, samle skipene, gå i land, gå i strid og i andre viktige sammenhenger. Knapt noe annet instrument har spilt en så viktig rolle i norsk historie som luren i vikingtiden og langt inn i middelalderen.

Tre- og neverlur

[rediger | rediger kilde]

I Osebergskipet (datert til ca. år 850) er det funnet et trerør som av de fleste forskere tolkes som en lur. Dette instrumentet er sammensatt av to halvdeler, med fem ringformede bånd skåret inn med ujevne mellomrom, trolig for å kunne gi feste for det materialet som holder delene sammen.

I motsetning til messingluren ble neverluren først og fremst benyttet som et praktisk arbeidsredskap knyttet opp til den tradisjonelle stølsdriften. Her har instrumentet spilt en avgjørende rolle i kommunikasjonen mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Den har kraftig lyd, og folkene på stølene brukte luren for å komme i kontakt med hverandre. Det fantes flere signaler i lokalmiljøet som hadde sin spesielle betydning. Gjennom blåsing på luren kunne budeia og gjeteren også signalisere til dyrene og kalle dem tilbake til stølen. Luren har hatt funksjon som skremmeredskap mot ulv og bjørn som tidligere var en stor trussel mot folk og dyr.

I Norge deler en gjerne luren inn i tre typer:

  • Lurer som er uthulet av ett helt trestykke
  • Lurer som er uthulet av ett helt trestykke som først er spaltet og deretter surret sammen
  • Lurer som er surret sammen av ei barkremse
Svensk lur

Luren blåses på samme måte som et messingblåseinstrument (trompet), og den tynneste enden er formet som et ganske lite munnstykke som leppene presses mot. Ved hjelp av overblåsningsteknikken kan en få fram et utvalg av toner fra naturtoneskalaen. Og jo lenger røret er, jo flere toner kan en få fram. De fleste lurer er fra ca. 150 til 200 centimeter lange, og kalles derfor ofte for langlur. Det finnes også en type som kalles stuttlur (galdrelur), og som egentlig er en slags ropert brukt til å forsterke stemmen. Disse instrumentene ble av naturlige årsaker kun benyttet som signal- og skremmeinstrumenter. De forekom en god del på setra, men var kanskje vel så vanlige blant fiskerne på kysten. Her benyttet de stuttluren til å signalisere eller å holde kontakten med andre båter. Det var særlig i tåke og dårlig vær at stuttluren var et viktig redskap. Vi kjenner en slik tradisjon langs kysten vår fra Nordland til Rogaland.

Det har vært gjort forsøk på å skrive ny musikk til bronseluren som musikkinstrument og i kombinasjon med moderne musikkinstrumenter, i nyere tid blant annet ved Gaute Vikdal og Ørjan Horn, i samarbeid med Ivar Atle Fjordheim og Jens Chr. Kloster. En konsert i Stavanger Konserthus ble kalt for Orgelmiks med bronselur.[7] Det ble gjort ved å gjenskape de gamle bronselurene ved hjelp av skanning og 3D-teknikk.[8]

Samisk lur

[rediger | rediger kilde]

Carl von Linné rapporterte i fra sin reise i 1732 fra norsk, finsk og svensk Lappland at fjellsamene brukte «lur» (en slags trompet) som musikkinstrument.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ The Brudevælte Lurs Arkivert 2011-09-27, hos Wayback Machine., norsk side på engelsk
  2. ^ Boyle, Andrew J. (2008): Solskip og stjerneguder, forlaget Opphav, Fredrikstad, ISBN 978-82-997845-0-4. s. 50
  3. ^ «Neverluren eller langluren»
  4. ^ a b c d e Kalle Sognnes «Med båt og lur, bronsealdermusikk i Trøndelag» Årbok for Nord-Trøndelag 2016; s 9-22
  5. ^ Boyle, Andrew J. (2008): Solskip og stjerneguder, s. 69
  6. ^ «Brudevæltelurerne». Arkivert fra originalen 24. mars 2008. Besøkt 9. mars 2009. 
  7. ^ «Orgelmiks med bronselur»[død lenke], Bilettportalen
  8. ^ «Her er lyden fra 3.000 år tilbake», NRK 4. september 2013
  9. ^ Linné, Carl von & Smith, Sir James Edward (1811): Lachesis lapponica; A tour in Lapland, s. 51

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven (1993): Fanitullen – Innføring i norsk og samisk folkemusikk, ISBN 82-00-21692-6. sidene 44-45
  • Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år, ISBN 82-91379-00-9. side 67
  • Ledang, Ola Kai (1999): «Musikk som skapte historie» i: Studia Musicologica Norvegica nr. 25 1999, ISBN 82-00-37701-6. sidene 236-242
  • Linné, Carl von og Smith, James Edward Sir (1811): Lachesis lapponica; A tour in Lapland, bind: 2, London : White and Cochrane

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lur&oldid=23097633»