Louis Althusser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Louis Althusser
FødtLouis Pierre Althusser
16. okt. 1918[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bir Mourad Rais (Fransk Algerie)[5][6][7][8]
Død22. okt. 1990[9][10][11][12]Rediger på Wikidata (72 år)
Paris[6]
La Verrière (Yvelines)
BeskjeftigelseFilosof, politiker, universitetslærer, redaktør (Collection Analyse) Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole normale supérieure[13][6][14]
Lycée du Parc
EktefelleHélène Rytmann (–1980)[15][16][17]
SøskenGeorgette Althusser
PartiParti communiste français (1948–)[18][19][20]
NasjonalitetFrankrike[21]
GravlagtCimetière de Viroflay[22]
Louis Althusser på Commons

Louis Althusser (født 16. oktober 1918 i Algerie, død 22. oktober 1990 i Frankrike) var en fransk marxistisk filosof. Han er fremfor alt kjent som grunnleggeren av strukturalistisk marxisme og teorien om det epistemologiske bruddet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Althusser vokste opp som katolikk, og sluttet seg i 1937 til den katolske ungdomsbevegelsen i Frankrike. Da Frankrike ble invadert av Tyskland i 1940, meldte han seg til militærtjeneste, og ble kort tid etter arrestert. I fengselet kom han i kontakt med det kommunistiske miljøet og begynte å nærme seg dette. I 1948 sluttet han seg til Frankrikes kommunistiske parti, og samme år fullførte han utdannelsen sin i filosofi ved prestisjefylte École normale supérieure.

Krigen og fangenskapet hadde bidratt til å svekke Althussers psykiske helse, og han skulle hele livet plages av depresjoner. I 1980 førte dette til at han tok livet av sin kone siden 1946, Hélène Rytman, og ble erklært utilregelig i gjerningsøyeblikket.[trenger referanse]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Althussers filosofi, som fremfor alt reflekteres i verkene Å lese kapitalen, skrevet sammen med Étienne Balibar, Lenin og filosofien og For Marx, er basert på en forståelse av at Karl Marx i 1845–1846 gjennomgikk det Althusser kalte for et epistemologisk brudd. Dette bruddet innebar at Marx brøt med Hegels tenking til fordel for et vitenskapelig syn på historien. I denne fortolkningen av Marx blir motsetningsforholdet mellom subjekt og objekt opphevet, og Althusser inntar en posisjon der han forkaster enhver idé om at det er mulig å forklare en produksjonsmåte eller et akkumulasjonsregime uten å undersøke hvordan dette har oppstått. Derfor kan heller ikke marxistisk økonomisk teori sammenlignes med andre økonomiske teorier. Han forkaster også det rigide skillet mellom basis og overbygning, som har en sentral posisjon innen mange marxistiske retninger. Tvert imot legger han heller vekt på økonomisk, ideologisk og politisk praksis som sammen utgjør en helhet som ikke kan skilles.

Det er når det oppstår motsetninger mellom de ulike formene for praksis at nye produksjonsforhold kan oppstå. Althusser knytter dette opp mot Lenins revolusjonsteori om kjedens svakeste ledd. Slike motsetninger kan dermed ikke sees adskilt fra den større helheten, en sammenheng Althusser kaller overdeterminasjon, et begrep som er påvirket både av Mao Zedong og Sigmund Freud. Det betyr ikke at han likestiller de ulike formene for praksis – som for Marx og Engels er det i siste instans den økonomiske praksisen som er avgjørende fordi det er i denne sfæren det materielle grunnlaget for samfunnet skapes. Derfor er det også avgjørende at ideologisk og politisk praksis er innrettet på å påvirke den økonomiske praksisen.

Individuell praksis er imidlertid ikke frivillig. Althusser skiller mellom hegemoni, som handler om politisk makt, og ideologi, som handler om hvordan mennesket ubevisst skaper et system det kan erkjenne seg selv i. Ideologien reproduseres gjennom såkalte ideologiske statsapparater, som blant annet inkluderer familien, medier, religiøse organisasjoner, utdanningsvesenet og de ideene disse står for. Ideologien har dermed en materiell eksistens. Menneskets identitet, og dermed menneskenes praksis, opparbeides ved at individene ser seg selv og sine samfunnsmessige roller i materielle ideologiers speilbilde.

Politisk[rediger | rediger kilde]

Politisk var Althusser kritisk til Nikita Khrusjtsjovs avstalinisering i Sovjetunionen, og han snudde seg dermed i retning av Kina og Mao Zedong. Støtten han uttrykte til kulturrevolusjonen i Kina fikk ham nesten ekskludert fra partiet. Han var også en markant kritiker av eurokommunismen som utviklet seg i partiet, og i 1978 publiserte han et omfattende angrep på partiet i avisa Le Monde. Året etter søkte han audiens hos paven, uten å lykkes. I 1983 ble han erklært for å være tilstrekkelig frisk og slapp ut av den psykiatriske behandlingen han var dømt til etter mordet på kona. Etter dette levde han et tilbaketrukket liv før han døde av hjertestans i 1990.

I 1960-årene var Althusser en populær figur innenfor det nye venstre, særlig i Frankrike. På tross av sin kritiske distanse til studentopprøret i Frankrike i 1968 var dette en posisjon han beholdt til et stykke inn i 1970-årene. En rekke fremtredende intellektuelle er i dag på ulike måter til dels kraftig påvirket av Althusser: Étienne Balibar, Robert W. Cox, Kees van der Pijl, Judith Butler, Slavoj Žižek, Jacques Derrida, Gerald Allen Cohen og Régis Debray.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Montesquieu, la politique et l'histoire, PUF, 1959; réédition en coll. «Quadrige»
  • Pour Marx, Maspero, coll. «Théorie», 1965; réédition augmentée (avant-propos d'Étienne Balibar, postface de Louis Althusser), La Découverte, coll. «La Découverte/Poche», 1996
    • Norsk: For Marx, overs. Dag Østerberg og Fredrik Engelstad, Forlaget Ny Dag, 1969
  • Lire le Capital (en collaboration avec Étienne Balibar, Roger Establet, Pierre Macherey et Jacques Rancière), Maspero, coll. «Théorie», 2 volumes, 1965; rééditions coll. «PCM», 4 volumes, 1968 et 1973; puis PUF, coll. «Quadrige», 1 volume, 1996
  • Lénine et la philosophie, Maspero, coll. «Théorie» 1969; réédition augmentée sous le titre Lénine et la philosophie (suivi de Marx et Lénine devant Hegel), coll. «PCM», 1972
  • Réponse à John Lewis, Maspero, coll. «Théorie», 1973
  • Philosophie et philosophie spontanée des savants (1967), Maspero, coll. «Théorie», 1974
  • Éléments d'autocritique, Hachette, coll. «Analyse», 1974
  • Positions, Éditions Sociales, 1976; réédition coll. «Essentiel», 1982
  • XXIIe Congrès, Maspero, coll. «Théorie», 1977
  • Ce qui ne peut plus durer dans le parti communiste, Maspero, coll. «Théorie», 1978
  • L'avenir dure longtemps (suivi de Les faits), Stock/IMEC, 1992; réédition augmentée et présenté par Olivier Corpet et Yann Moulier-Boutang, Le Livre de poche n° 9785, 1994 ; édition augmentée: Flammarion, coll. «Champs Essais», 2013
  • Journal de captivité (Stalag #4 1940–1945), Stock/IMEC, 1992
  • Écrits sur la psychanalyse. Freud et Lacan, Stock/IMEC, 1993; réédition Le Livre de poche, coll. «Biblio-essais», 1996
  • Sur la philosophie, Gallimard, coll. «L'infini», 1994
  • Philosophie et marxisme: entretiens avec Fernanda Navarro (1984–1987)
  • La Transformation de la philosophie: conférence de Grenade, 1976
  • Écrits philosophiques et politiques 1, textes réunis par François Matheron, Stock/IMEC, 1994, 588 p.
  • Sur la reproduction, PUF, coll. «Actuel Marx Confrontations», 1995
  • Écrits philosophiques et politiques 2, textes réunis par François Matheron, Stock/Imec, 1995, 606 p.
  • Machiavel et nous (1962–1986), Stock/Imec, 1994; Tallandier, 2009
  • Solitude de Machiavel, présentation par Yves Sintomer, PUF, coll. «Actuel Marx Confrontations», 1998
  • Lettres à Franca (1961–1973), Stock/Imec, 1998
  • Politique et Histoire de Machiavel à Marx – Cours à l'École normale supérieure 1955–1972, Seuil, coll. «Traces écrites», 2006
  • Lettres à Hélène, préface de Bernard-Henri Lévy, Grasset/IMEC, 2011
  • «Repères biographiques, avertissement aux lecteurs du livre I du Capital et rudiments de bibliographie critique», préface à Karl Marx, Le Capital (livre I), Paris, Garnier-Flammarion, 1969, p. 5–30
  • Cours sur Rousseau (1972), préface d'Yves Vargas, Le temps des cerises, 2012
  • Initiation à la philosophie pour les non-philosophes, PUF (collection Perspectives critiques), 2014
  • Etre marxiste en philosophie, PUF (collection Perspectives critiques), 2015
  • Des rêves d'angoisse sans fin: Récits de rêves (1941–1967), suivi de Un meurtre à deux (1985), Grasset/Imec, 2015

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Althusser, besøkt 9. oktober 2017, «"Louis Althusser, (born October 16, 1918"»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118502298, besøkt 27. april 2014, «Bloß Jahr: "Lebensdaten: 1918-1990"»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015, «"Birth: Birmandreis (Algérie), 16-10-1918"»[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Front matter "Elemente der Selbstkritik" (1975), side(r) 2, «"Louis Althusser wurde 1918 in Birmandreis (Algerien) geboren:"»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Nouveau Dictionnaire des auteurs de tous les temps et de tous les pays, side(r) 71, bind 1[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopaedia Herder person ID Althusser,_Louis, «"nacido en Birmandréis (Bir Mourad Raïs), cerca de Argel"»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Brockhaus Online-Enzyklopädie-id althusser-louis, «"Althusser [...], Louis, [...], * Birmandreis (bei Algier)"»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Althusser, besøkt 9. oktober 2017, «"Louis Althusser, ([...] - died October 22, 1990, near Paris, France)"»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 7182[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0003125[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ rhe.ish-lyon.cnrs.fr, «"Althusser (Louis) élève de l'ENS"»[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Encyclopaedia Herder person ID Althusser,_Louis, «"Hizo sus estudios en Argel, Marsella, Lyon y en la École Normal Supérieure de París."»[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Encyclopaedia Herder person ID Autor:Althusser,_Louis, «"provocado por estrangulamiento, en 1980, la muerte de su mujer, la socióloga Hélène Rytmann,"»[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Althusser, «"In November 1980 Althusser suffered a mental breakdown and strangled to death his wife of some 30 years, Hélène Rytmann."»[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ GND-ID 1014157536, «"Person[:] Althusser, Hélène [...] Andere Namen[:] Rytmann, Hélène [...] Beziehungen zu Personen[:] Althusser, Louis (Ehemann)"»[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Front matter "Elemente der Selbstkritik" (1975), side(r) 2, «"Seit 1948 lehrt er Philosophie an der Ecole Normale Supérieure in Paris und seit dem gleichen Jahr ist er Mitglied der Französischen Kommunistischen Partei."»[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Encyclopaedia Herder person ID Autor:Althusser,_Louis, «"el mismo año [1948], se incorpora al partido comunista francés e ingresa"»[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Althusser, «"In 1948 he joined the French Communist Party (PCF); [...]"»[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ SNAC Ark-ID w6258xh3, «"Nationality: French"»[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Louis_Althusser&oldid=23398677»