Lise Lindbæk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lise Lindbæk
Født1. jan. 1905Rediger på Wikidata
København
Død13. mars 1961Rediger på Wikidata (56 år)
Kiel
Selvmord
BeskjeftigelseJournalist, forfatter, oversetter
UtdannelseMag.art. i klassisk arkeologi 1927
EktefelleSanfrid Neander-Nilsson (1927-1933)
FarJohannes Peder Lindbæk
MorSofie Aubert Lindbæk
BarnJannike «Janka» Neander-Nilsson(f. 1929)
NasjonalitetNorsk
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening

Elise Aubert Lindbæk, kjent som Lise Lindbæk (født 1. januar 1905 i København, død 13. mars 1961 i Kiel) var en norsk journalist, oversetter og forfatter. Hun rapporterte blant annet fra borgerkrigen i Spania (1936–1939) som frilans krigskorrespondent for Dagbladet, og ble kjent som Norges første kvinnelige krigskorrespondent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lise Lindbæk var datter av historiker Johannes Peder Lindbæk og lærer, forfatter og filmsensor Sofie Aubert Lindbæk. Faren var kjenner av danske kirkelige forhold i den katolske førreformatoriske tid og var krigskorrespondent under første verdenskrig.[1]. Lise var barnebarn av professor Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og forfatter Elise Aubert, niese av dommer Bille Aubert og tante til Jannik Lindbæk og Peter Lindbæk.

I 1922 avla hun examen artium på Frogner gymnas, og studerte senere språk og klassisk arkeologi.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Lindbæk ble gift med arkeolog og redaktør Sanfrid Neander-Nilsson i 1927, og de fikk en datter i 1929, men skilte seg i 1933. Årsaken til at ekteskapet havarerte var at mannen sympatiserte med nazistene, mens Lindbæk var i ferd med å utvikle et glødende antifascistisk engasjement. I 1932 deltok hun på Walter Fürsts diskusjonsserie Den Nasjonale Klubb, der hun holdt foredrag over temaer som nazismen og kommunismen.[2]

Samme år som ekteskapet brøt sammen møtte Lindbæk Max Hodann, en tysk sexolog som hadde flyktet fra nazistene. De var begge engasjert i jødenes situasjon, reiste til Palestina og sammen skrev de boken Jødene vender hjem.[3] Lindbæk og Hodann flyttet sammen i Oslo. Hodanns virke som seksualopplyser, parets antifascistiske holdninger og samboerskapet førte til at Nasjonal Samling satte i gang en bakvaskingskampanje mot dem.[4]

Etter Hodanns død innledet hun et forhold til Arbeiderparti-politikeren Sven Oftedal, men han døde brått en kort tid senere.

Ved fronten i Spania[rediger | rediger kilde]

Som journalist tok Linbæk til seg mottoet til faren sin, som også var krigskorrespondent: Gå til kilden, sjekk tilstanden selv. I likhet med andre av samtidens radikale intellektuelle - som Ernest Hemingway, Arthur Koestler, Martin Andersen Nexø og Nordahl Grieg - dro også Lise Lindbæk til Spania med en klar sympati for den republikanske siden da borgerkrigen brøt ut i 1936. Som frilandsskribent for Dagbladet, Arbeiderbladet og flere andre skandinaviske aviser etablerte hun seg som Norgeshistoriens første kvinnelige krigskorrespondent.[5]

Lindbæk viste seg som en uredd journalist og tilbrakte mye tid ved fronten. Her opplevde hun ofte farlige situasjoner. I en reportasje i Dagbladet fra januar 1938 beskriver hun hvordan hun sammen med forfatter Nordahl Grieg ble nødt til å låne en tank for å unnslippe fiendens granatild.[6] I perioden 1936–1937 fulgte Lindbæk Bataljon Thälmann i De internasjonale brigadene[7] og skrev øyenvitneskildringer fra avgjørende militære begivenheter, såvel som fra de ideologiske og politiske spenningene internt i den republikanske fronten. I tillegg til den viktige jobben som krigskorrespondent fungerte hun som både sjelesørger og sykepleier for soldatene i De internasjonale brigadene.

Selv om Lindbæk aldri ble medlem av noe kommunistisk parti, sympatiserte hun med kommunistene i Spania og var kritisk til den trotskistisk orienterte POUM-militiaen som hun mente bidro til å splitte Francos motstandere.[8]

Lindbæk beskrev selv arbeidet sitt som et «forsøk på å skrive krigens historie midt under krigen.»[9] I 1938 kom boken Bataljon Thälmann med Lindbæks skildringer av livet ved fronten ut. Også erindringsboken Spania og vi[10] og selvbiografien Brennende jord[11] handler for en stor del om Lindbæks opplevelser i Spania.

Konflikt med Dagbladet[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Lise Lindbæk oppnådde noe av en legendestatus i norsk pressemiljø ble hun aldri fast ansatt i Dagbladet, avisen som hadde trykket flest av hennes reportasjer fra Spania. Hun var også sterkt kritisk til den linje Dagbladet la seg på i spørsmålet om det ville bli storkrig i Europa i 1938-1939. Forfatteren Johan Borgen som skrev fast i avisens spalter gikk iherdig inn for det han mente, i likhet med den britiske statsminister Neville Chamberlain ville bli: «Fred i vår tid». Lindbæk hadde tidlig begynt å stille kritiske spørsmål ved Hitler og hans politikk, noe som førte til at hennes reportasjer sto i sterk kontrast til Dagbladets linje.

Under annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Franco gikk seirende ut av borgerkrigen i Spania fulgte Lindbæk flyktningene over til Frankrike, og skrev om deres situasjon. Sommeren 1940 tok tyskerne Paris, og det ble umulig for henne å komme seg hjem til det okkuperte Norge. Som kjent antifascist måtte hun flykte, og endte i Casablanca.[12] Etter et års tid der kom hun seg til USA, der hun jobbet for Nordisk Tidende og underviste ved universitetet. Under annen verdenskrig engasjerte hun seg sterkt for krigsseilerne, og i 1943 ble hun den første som talte deres sak med boka Tusen norske skip.[13]

Privatliv etter krigen[rediger | rediger kilde]

Da Lindbæk vendte tilbake til Norge etter frigjøringen, hadde hun ikke truffet datteren på seks og et halvt år.[14] Forholdet med Max Hodann hadde tatt slutt i 1939, og Lindbæk hadde ikke noe lykkelig kjærlighetsliv etter krigen. Hun hadde også utviklet et alkoholproblem og hadde økonomiske vansker.[14]

I perioden 1945–1949 jobbet Lindbæk som journalist i FN-tjeneste. I 1949 kom boken FN: inntrykk og opplevelser fra Lake Success og Paris. Fra 1950 livnærte hun seg blant annet som oversetter.

Lindbæk døde i 1961 etter å ha kastet seg på sjøen ved havna i Kiel.[15] Hun er gravlagt i Roskilde i Danmark.

I kulturen[rediger | rediger kilde]

I 2005 oppførte Nationaltheatret forestillingen Lise L om Lindbæks liv. Manusforfatter Liv Heløe fikk Ibsenprisen 2006 for stykket[16] Tre år senere ble stykket omarbeidet til hørespill for NRK P2.[17]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bøker

  • 1935: Jødene vender hjem, Aschehoug – sammen med Max Hodann
  • 1937: En sesjon i Genève, Grundt Tanum
  • 1938: Bataljon Thälmann, Tiden
  • 1943: Tusen norske skip, Norwegian Shipping and Trade Mission, Brooklyn, New York City – redaktør
  • 1946: Spania og vi, Dreyer
  • 1949: F.N. : inntrykk og opplevelser fra Lake Success og Paris, Gyldendal
  • 1951: Alkoholisme kan helbredes : antabus og A.A. hjelper til, Gyldendal
  • 1951: Vi var i Sovjet, Falken
  • 1954: Ungarsk vår, Falken
  • 1958: Brennende jord, Tiden

Oversettelser

  • 1950: Benedetto Croce: Essays, Cappelen
  • 1951: Olaf Swenson: Som trader i Sibir, Gyldendal
  • 1954: Mario Soldati: Middag med kommandøren, Gyldendal
  • Jorge Amado: Strandens herrer (roman), Ny dag
  • 1955: Odette Ferry: Prinsesse på vift, Gyldendal
  • 1955: Martha Martin: Kjære lille lys : en mors kamp i villmarken, Gyldendal
  • 1955: Philippe de Pirey: Kamerat i helvete, Tiden
  • 1956: Vicki Baum: Bli min, Nasjonalforlaget
  • 1958: Vicki Baum: Egoisten, Nasjonalforlaget
  • 1958: Sven Stolpe: Paris : en bok i farger om byenes by, Tiden
  • 1961: Martha Martin: Mer enn livet, Nasjonalforlaget

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Biografi fra gravsted.dk, lest 30. august 2017
  2. ^ Walter Fürst (1980). Min Sti (norsk). Norge: eget forlag. s. 28, 29. 
  3. ^ Lindbæk, Lise og Hodann, Max (1935). Jødene vender hjem. Oslo: Aschehoug. 
  4. ^ Dagbladet: Brennende jord overalt 21. september 2002
  5. ^ Tiden: Forfatterprofiler > Lise Lindbæk
  6. ^ Dagbladet: Dagbladet låner en tank og rykker inn i Teruel - 5. januar 1938
  7. ^ Lindbæk, Lise (1938). Bataljon Thälmann. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 8-9. 
  8. ^ Moen, Jostein og Sæther, Rolf (2009). Tusen dager - Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939. Oslo: Gyldendal. s. 149. ISBN 978-82-05-39351-6. 
  9. ^ Lindbæk, Lise (1938). Bataljon Thälmann. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 1. 
  10. ^ Lindbæk, Lise (1946). Spania og vi. Oslo: Dreyer. 
  11. ^ Lindbæk, Lise (1958). Brennende jord. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 
  12. ^ Lindbæk, Lise (1946). Spania og vi. Oslo: Dreyer. s. 202. 
  13. ^ Lindbæk, Lise (1943). Tusen norske skip. Brooklyn, New York: Norwegian Shipping and Trade Mission. 
  14. ^ a b Landrø, Juliet (1. juli 2013). «Risikerte livet for å finne sannhet». NRK. Besøkt 2. juni 2022. 
  15. ^ Lise Lindbæk fra Norsk biografisk leksikon
  16. ^ Nationaltheatrets forestillingsarkiv: LISE L. (29.08.2005)
  17. ^ NRK Kultur og underholdning: Lise L 4. november 2008

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lise_Lindbæk&oldid=24294634»