Lavrion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lavrion
Lavrion
Befolkning9 891 (2 001)
Høyde over havet11 meter
Lavrion ligger i Hellas
Lavrion
Lavrion
Lavrion (Hellas)
PeriferiAttika
PrefekturØst-Attika
Postnummer195 xx

Lavrio (nygresk: Λαύριο; gammelgresk: Λαύριον, Lavrion; [1] offisielt Δήμος Λαυρεωτικής, Dimos Lavreotikis) er en gresk by i de sørøstlige deler av Attika. Byen er sete for kommunen Lavreotiki. [2]

Byen ligger rundt 60 km sørøst for Athen, mellom de antikke stedene Thorikos og Soúnion ved kysten av Egeerhavet. Den ligger ved en bukt med utsyn over øya Makronisos (i antikken kalt Helena) i øst. Havnen ligger i midten og vegen GR-89 går gjennom Lavrio og ender sør i Sounio. Lavrions havn i antikken var av mindre betydning enn den så lå i nabolaget Pireás. Byens betydning var i antikken basert på sølvgruvene her som var en viktig del av rikdommen som byen Athen baserte seg på. Sølvmetallet var hovedsakelig benyttet for å prege mynter.

Lavrios befolkning økte raskt på slutten av 1800-tallet med industrialiseringen i regionen, først og fremst gruvedrift, opprettelse av kraftverk og andre industrianlegg som tiltrakk seg arbeidskraft fra hele Hellas. På begynnelsen av 1900-tallet kom forfall og fraflytting, og først på slutten av århundret har byen begynt å samle seg igjen, blant annet grunnet den generelle reiselivsutvikling i Attika. Befolkningen i 2001 var på 9 891 mennesker, noe som ikke er langt unna befolkningsantallet helt på begynnelsen av 1900-tallet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Antikk vaskebrett (Agrileza).

I antikken ble det fjellrike landet i sørøstlige Attika kalt Laurion, men en deme (kommune) med dette navnet har aldri eksistert. Arkeologien har funnet gravfunn fra paleolittisk tid i området. De tidlig grekere oppdaget antagelig at fjellets berg inneholdt bortsett fra hvit marmor også et skinnende metall når det ble oppvarmet. Det kan ha vært tilfeldig, som fra skogbrann eller ved å benytte steinen under matlaging. De lærte deretter at gjenoppvarming av metallet i nærværet av annen assosiert stein, som sinkblende, gjorde det mulig å utvinne et meget skinnende metall, som sølv. [3] Gruvedrift kom i gang på 2000-tallet f.Kr. i tidlig mykensk periode og sølv herfra havnet på Kreta, Santorini (en del av øygruppen Kykladene) og i oldtidens Egypt. På 500-tallet f.Kr. begynte det under den athenske statsmannen Peisistratos en systematisk utnyttelse av mineralressursene. På 400- og 300-tallet f.Kr. var det private entreprenører som var leietakere av staten, og hadde opp til 20 000 slaver i arbeid, hovedsakelig ikkegrekere.

Ruiner av teateret i Lavrion
Tetradrakme fra 100-tallet f.Kr. (sølv fra Lavrion).

Etter slaget ved Marathon overtalte statsmannen Themistokles athenerne til å vie den forventete inntekten fra en betydelig sølvåre som ble funnet en gang rundt 483 f.Kr. til å utvide den athenske flåten til 200 triremer (krigsskip) og la således grunnlaget for Athens marinemakt. Gruvene, som var statens eiendom, ble vanligvis utnyttet for en fast sum og en prosentandel av inntektene. En av de mest kjente forretningsmenn var den athenske strategos og statsmannen Nikias på 400-tallet f.Kr. hvor hans trakiske slave Sosia hadde oppsyn med slavearbeiderne. Mot slutten av 400-tallet falt produksjonen, delvis grunnet Spartas okkupasjon av byen Dekeleia. En gang rundt 104-100 f.Kr. var det opprør blant slavene, også det nærliggende Soúnion ble okkupert. Men gruvene var fortsatt i virksomhet, skjønt historikeren Strabon (død ca. 24 e.Kr.) nedtegner at på hans tid var de igjenmurt, og geografen Pausanias skriver på 100-tallet e.Kr. om gruvene som noe i fortiden.

Antikkens gruvedrift besto av sjakter og gallerier for utgravning av sølvmalm, og vaskebrett for konsentrering av malmen, noe som fortsatt kan bli sett flere steder. Det var tanker og beholdere for oppsamling av regnvann for vasking av malmen ettersom det var knapphet på tilgang på vann fra nærliggende elver. [3]

Gruvedriften ble gjenopptatt i 1864 av et fransk selskap, og tidlig på 1900-tallet drevet av både franske og greske selskaper, men hovedsakelig for bly, mangan og kadmium. Befolkningen av den moderne byen Lavrio var i 1907 var 10 007 mennesker. Etter franskmennene trakk seg ut, trakk andre selskaper seg også ut og det ble generell fattigdom i regionen.

Det var ikke før i 1994 at det ble gjort forsøk på å snu forholdene med nye tiltak, særlig med tanke på reiseliv og turistvirksomhet. I forbindelse med Sommer-OL 2004 i Athen ble det gjort anstrengelser for å tilpasse Lavrio med de relativt velstående nabokommunene. Fortsatt arbeides det med å utvide havnen, vegforbindelser og avløp. På grunn av nærheten til flyplassen i Athen ligger Lavrio gunstig i forhold til utflukt til de greske øyene. Byens havn er derfor attraktiv for fergeforbindelser som avløsning for havnen i Pireus, og som base for yachter og lystbåter.

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Utsyn utenover dagens havn.

Eleftherios Venizelos internasjonale lufthavn ligger kun 35 km unna Lavrio, tilsvarende rundt 30 minutters kjøretur. Lavrio er tilknyttet Athen med bil ved motorvegen Lavrio/Sounio Leoforos og deretter motorvegen Attiki Odos. Denne reisen tar rundt en time. Mange velger å parkere bilen i Lavrio, parkere og ta toget til Athens jernbanestasjon Koropi og derfra ta metroen som går til sentrum av Athen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Før tidlig på 1000-tallet f.Kr. kalt Θορικός, Thorikos; fra middelalderen og fram til midten av 1800-tallet, Εργαστήρι, Ergastiri
  2. ^ Kallikratis (PDF), det greske innenriksministeriet (gresk)
  3. ^ a b Lawrence, Laurie (2004): «The Silver-Lead Mines of Laurium, Greece» (PDF)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Ardaillon, Édouard: «Les Mines du Laurion dans l'antiquité», No. Ixxvii. of the Bibliothéque des Ecoles francaises d'Athênes et de Rome.
  • Mee, Christopher & Spawforth, Antony (2001): Greece. An Oxford Archaeological Guide. Oxford University Press, Oxford, s. 104-110.
  • Boeckh, August (1818): Über die Silberminen von Laurion. Berlin.
  • Kalcyk, Hansjörg (1983): «Der Silberbergbau von Laureion in Attika» i: Antike Welt 14. 3, s. 12ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]