Laurenz Mayer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Laurenz Mayer
Født26. juli 1828Rediger på Wikidata
Markgrafneusiedl
Død13. mai 1912Rediger på Wikidata (83 år)
Wien
BeskjeftigelseKatolsk prest (1853–), katolsk biskop (1899–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
UtmerkelserFrans Josef-ordenen
Laurenz Mayer på Commons
Biskop Laurenz Mayer med ordensdekorasjoner

Laurenz Mayer, også kalt Laurentius Mayer (født 26. juli 1828 i Markgrafneusiedl i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 13. mai 1912 i Wien) var østerriksk katolsk prest, hoff- og borgpastor i Wien, hjelpebiskop i Wien og titulærbiskop av Dioclea, og skriftefar og rådgiver for keiser Franz Joseph og hans familie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Laurenz Mayer studerte filosofi, juss og teologi ved Universitetet i Wien. Den 5. august 1853 ble han presteviet og ble så kooperator i Staatz (Niederösterreich). I 1854 ble han subrektor og studieprefekt ved Wiener Priesterseminar, og santidig fungerte han som kooperator ved Kirche am Hof (Wien). I 1859 tok han doktorgraden i teologi.

I 1860 ble Mayer hoffkapellan, fra mars 1863 religionslærer for kronprins Rudolph og erkehertuginne Gisela, som etterfølger etter Johann Rudolf Kutschker, den senere kardinal-erkebiskop.[1]

I 1868 avanserte Mayer til skriftefar for keiser Franz Joseph, og senere også for keiserinnen Elisabeth. I 1870 ble han kanikk ved Domstift St. Stephan.

I 1876 ble han Hof- und Burgpfarrer, hvorved han ble keiserfamiliens personlige sjelesørgere.

Hjelpebiskop i Wien[rediger | rediger kilde]

Den 22. januar 1899 ble han av den apostoliske nuntius Emidio Taliani (1838–1907) ordinert til hjelpebiskop i Wien og titulærbiskop av Dioclea. Medkonsekranter var biskop Franz von Sales Maria Doppelbauer av Linz og hjelpebiskop Johann Baptist Schneider i Wien.

Han var en av keiserrikets siste Hof- und Burgpfarrer-hjelpebiskoper. I 1881 ledsaget han kronprins Rudolph på hans orientreise, i 1889 tilhørte biskop Mayer den offisielle kommisjon som overførte tronfølgerens lik fra Mayerling til Wien. I 1898 mottok han den myrdede keiserinne Elisabeths båre i Wien.

Biskop Mayer nøt hele keiserfamiliens tillit, og fikk en rekke hedersbevis og utmerkelser. Han fikk blant annet tittelsen wirklicher Geheimer Rat og var innehaver av Komturkreuz mit Stern des Franz-Joseph-Ordens.[2] Prelaten ble karakterisert som en ytterst elskverdig, dannet og underholdende person; man klandret ham imidlertid for å være for ettergivende som skriftefar og sjelesørger for keiserfamilien.[3]

Fra 1904 til 1912 var biskop Laurenz Mayer president for «Gesellschaft zur Herausgabe von Denkmälern der Tonkunst in Österreich»[4]; sosialreformatoren Franz Martin Schindler ble fremmet av ham[klargjør].[5]

Da han døde i 1912, ble han etterfulgt av den som skulle bli den aller siste Hof- und Burgpfarrer-hjelpebiskop i Wien, Ernst Seydl (1872–1952) («Hofbischof»).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cölestin Wolfsgruber: „Die K.U.K. Hofburgkapelle und die K.K. geistliche Hofkapelle“, 1905, Scans aus der Quelle
  • „Heimat bist Du großer Söhne“; in Gedenkbuch des Bezirks Gänserndorf, 1963
  • Elisabeth Hilscher: „Denkmalpflege und Musikwissenschaft: Einhundert Jahre Gesellschaft zur Herausgabe der Tonkunst in Österreich (1893-1993)“, 1995, Scans aus der Quelle

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oskar von Mitis: „Das Leben des Kronprinzen Rudolf“, Wien 1971, side 38
  2. ^ Quelle zur Verleihung des Franz-Joseph-Ordens
  3. ^ Quelle zur Nachsichtigkeit als Beichtvater
  4. ^ Webseite der Gesellschaft mit Nennung von Laurenz Mayer als ehemaliger Präsident
  5. ^ Zur Verbindung mit Franz Martin Schindler
  6. ^ www.catholic-hierarchy.org/bishop mayerl, lest 8. april 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Laurenz_Mayer&oldid=24260211»