Keith Park
| Keith Park | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. juni 1892[1][2][3] Thames på New Zealand | ||
| Død | 6. feb. 1975[1][3] (82 år) Auckland | ||
| Beskjeftigelse | Flyger, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Otago Boys' High School Royal College of Defence Studies | ||
| Far | James Park[4] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia New Zealand | ||
| Gravlagt | Auckland | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Order of the Bath (1940)
Offiser av Den britiske imperieordenen (1942) Military Cross (1917) Distinguished Flying Cross (1919) Croix de guerre 1914–1918 (1918) Master of Arts (forekomst av: honoris causa) Doctor of Civil Law (1947) (forekomst av: honoris causa) Kommandør av Legion of Merit Legionær av Legion of Merit | ||
| Troskap | Det britiske imperiet | ||
| Våpenart | New Zealand Army, British Army, Royal Air Force | ||
| Militær grad | Air chief marshal | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
Keith Rodney Park (1892–1975) var en newzealandsk offiser i Storbritannias Royal Air Force under andre verdenskrig. Air Chief Marshal Park hadde en sentral funksjon i to av de viktigste luftkrigene i Europa under andre verdenskrig, slaget om Storbritannia og slaget om Malta.
Tidlig liv og hærkarriere
[rediger | rediger kilde]Park ble født den 15. juni 1892 i Thames på New Zealand og var sønn av en skotsk geolog. Han utpreget seg ikke i løpet av oppveksten, men var opptatt av våpen og ridning. Han sluttet seg til hæren som reservist i artilleriet. I 1911, i en alder av 19 år, dro han til sjøs som purser, noe som gav han kallenavnet «skipper».
Da første verdenskrig brøt ut, sluttet han seg til artilleriregimentet sitt. Som befal deltok han i landgangen i Anzac Cove under slaget ved Gallipoli. Park utmerket seg i skyttergravskrigen som fulgte, og ble forfremmet til fenrik i juli 1915. Han kommanderte en artilleribataljon under angrepet mot Suvlabukten i august 1915. Etter ytterligere tre måneder i skyttergravene ba han om overføring fra den newzealandske hæren til den britiske hæren og sluttet seg til Royal Horse and Field Artillery.
Park ble evakuert fra Gallipoli i januar 1916, og slaget hadde merket han både fysisk og mentalt, selv om han i ettertid hadde et positivt minne av det. Spesielt beundret han kommandøren for ANZAC Sir William Birdwood hvis lederstil og sans for detaljer fikk mye å si for Parks lederskap i ettertid.
Etter prøvelsene ved Gallipoli ble Parks bataljon sendt til Frankrike for å ta del i slaget ved Somme i 1916. Her lærte han verdien av luftrekognosering, etter å ha opplevd hvordan tyske fly var istand til å oppdage alliert artilleri og formidle resultatene til eget artilleri for konterartilleriildgivning. Han fikk også en forsmak på flyving da han ble tatt med opp for å sjekke batteriets kamuflering. Den 21. oktober 1916 ble Park blåst av hesten sin av en tysk granat. Han ble sendt til England og merket som tjenesteudyktig («unfit for active service»), som teknisk sett betydde at han ikke var i stand til å ri. Etter en kort rekonvalesensperiode og trening ved Woolwich Depot sluttet han seg til Royal Flying Corps (RFC) i desember 1916.
Tjeneste som flyver i første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]I Royal Flying Corps lærte Park først å instruere nye flyvere, for deretter å lære å fly. Etter en kort periode som flyinstruktør våren 1917 ble han igjen sendt til Frankrike og beordret til 48 Squadron, da forlagt ved La Bellevue (nær Arras), hvor han meldte seg til tjeneste den 7. juli 1917. Etter en uke flyttet skvadronen til Frontier Aerodrome rett øst for Dunkerque. Park fløy den nye toseters biplanet Bristol F.2, et jager- og rekognoseringsfly.
Den 17. august gjorde han seg fortjent til Military Cross da han skjøt ned flere fly i luftkamp. Den 11. september ble han forfremmet til midlertidig kaptein. Etter et opphold i flyvningen kom han tilbake til Frankrike som major og sjef for 48 Squadron. Der viste han sine evner som en tøff, men rettferdig leder, med god innsikt i de tekniske sidene ved luftkrig.
Ved krigens slutt hadde Park oppnådd mye som pilot og skvadronsjef, han hadde fått en bar til sin Military Cross, blitt tildelt Distinguished Flying Cross og den franske utmerkelsen Croix de guerre. Hans totale antall nedskutte fly var 5 og 14 «ute av kontroll». Park ble også selv skutt ned to ganger. Etter våpenhvilen i november 1918 dro Park til London og giftet seg med sosietetskvinnen Dorothy «Dol» Parish..
Mellomkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Etter første verdenskrig fikk Park en permanent grad som kaptein i det nylig opprettede Royal Air Force og da et eget gradsystem ble innført i RAF i 1919 ble Park Flight Lieutenant (tilsvarende kapteins grad i den britiske hæren). Han tjenestegjorde som flight commander ved No. 25 Squadron fra 1919 til 1920 og ble deretter beordret til tjeneste som skvadronsjef ved School of Technical Training. I 1922 ble han utvalgt til å ta det nylig opprettede RAF Staff College. Etter det hadde Park kommando over ulike RAF stasjoner før han ble utnevnt til Air Commodore (tilsvarende brigader i Norge). I 1938 ble han beordret som Senior Air Staff Officer, under Hugh Dowding ved RAF Fighter Command.
Annen verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Slaget om Storbritannia
[rediger | rediger kilde]I april 1940 ble Park utnevnt til Air Vice Marshal (norsk generalløytnant) og beordret som sjef for No. 11 Group RAF, ansvarlig for jagerflyforsvaret av London og det sørøstlige England. Etter det allierte sammenbruddet i slaget om Frankrike og den påfølgende evakueringen fra Dunkerque organiserte Park jagerflypatruljer som ga de allierte luftherredømme over området og derved bidro til å sikre evakueringen av over 300 000 soldater.
Under slaget om Storbritannia var det Parks 11 Group som fikk hoveddelen av oppgaven med å møte det tyske Luftwaffes jager- og bombefly. Park fløy selv sin personlige Hawker Hurricane rundt for å inspisere de ulike flyplassene som var underlagt hans kommando, og fikk et renommé som en slu taktiker med et solid grep om strategiske spørsmål, og en populær og direkte sjef.
Park ble imidlertid dratt inn i en destruktiv krangel med Air Vice Marshal Trafford Leigh-Mallory, sjef for 12 Group om «Big Wing» (en stor formasjon av minst tre skvadroner). Leigh-Mallory vant diskusjonen og overtok i november 1940 Parks kommando over 11 Group mens Park ble beordret til Training Command. Resten av sitt liv var Park bitter for hva han oppfattet som en feilaktig og urimelig avgjørelse.
Videre tjeneste
[rediger | rediger kilde]I januar 1942 ble Park beordret til Egypt som Air Officer Commanding og hvor han bidro til oppbyggingen av luftforsvaret for Nildeltaet. I juli 1942 var han igjen ved en enhet i kamp da han ble beordret som sjef for luftforsvaret av Malta. Med baser på Malta deltok Parks skvadroner i kampene både over fronten i Nord-Afrika og ved invasjonen av Sicilia.
I februar 1945 ble Park utnevnt til Allied Air Commander, Sørøst-Asia, en kommando han hadde inntil krigens slutt.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Park var Knight Grand Cross av Order of the Bath og Knight Commander av Order of the British Empire. Han ble tildelt Military Cross and Bar samt Distinguished Flying Cross. Park mottok også USAs Legion of Merit og Frankrikes Croix de guerre.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, oppført som Keith Rodney Park, BNF-ID 17131256b[Hentet fra Wikidata]
- ^ Auckland War Memorial Museum Tāmaki Paenga Hira, oppført som Keith Rodney Park, Online Cenotaph ID C18405[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, oppført som Keith Rodney Park, Find a Grave-ID 39494844, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Pioneer Land Surveyors of New Zealand[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Deighton, Len. Fighter: The True Story of the Battle of Britain London: Jonathan Cape, 1977 (Originally published: London: Pimlico, 1996). ISBN 0-71267-423-3
- Hough, Richard. The Battle of Britain: The Greatest Air Battle of World War II New York: W.W. Norton, 1989 (hardcover, ISBN 0-393-02766-X); 2005 (paperback, ISBN 0-393-30734-4)
- Orange, Vincent. Park: The Biography of Air Chief Marshal Sir Keith Park, GCB, KBE, MC, DFC, DCL London: Grub Street, 2000. ISBN 1-90230-461-6