Karel De Gucht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karel De Gucht
FødtKarel Lodewijk Georgette Emmerence De Gucht
27. jan. 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Overmere (Belgia)
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, diplomat, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Europakommissær for handel (2010–2014)
  • European Commissioner for International Cooperation, Humanitarian Aid and Crisis Response (2009–2010)
  • medlem av Representantkammeret (51st legislative term of the Chamber of Representatives of Belgium, 2003–2007)
  • member of the Flemish Parliament (1999–2003)
  • Belgias utenriksminister (2004–2009)
  • senator (1994–1995)
  • medlem av Europaparlamentet (Tredje europaparlament, Dutch-speaking electoral college, 1989–1994)
  • medlem av Europaparlamentet (Andre europaparlament, Dutch-speaking electoral college, 1984–1989)
  • medlem av Europaparlamentet (Første europaparlament, Dutch-speaking electoral college, 1980–1984)
  • medlem av Representantkammeret (52nd legislative term of the Chamber of Representatives of Belgium, 2007–2010)
  • Deputy Prime Minister of Belgium (2008–2009) Rediger på Wikidata
Utdannet vedVrije Universiteit Brussel
Université libre de Bruxelles
BarnJean-Jacques De Gucht
PartiOpen Vlaamse Liberalen en Democraten
NasjonalitetBelgia
UtmerkelserTrestjerneordenen
Storkors av Solordenen
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Nettstedec.europa.eu/commission_2010-2014/degucht/ Rediger på Wikidata
Karel De Gucht på Commons

Karel Lodewijk Georgette Emmerence De Gucht (født 27. januar 1954 i Overmere) er en belgisk jurist og politiker og tidligere utenriksminister i landet. Fra 2010 til 2014 var han kommissær for handel i Europakommisjonen. 2009–2010 var han ansvarlig för bistandsspørsmål.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karel De Gucht var sønn av en gårdbruker fra Overmere. Han fikk i 1971 sin slutteksamen fra Athénée royal i Aalst i Øst-Flandern. I 1976 fikk han sin advokatlisens fra Vrije Universiteit Brussel.

Ved siden av sin karriere som skrankeadvokat engasjerte han seg i politikken.

Politiker[rediger | rediger kilde]

De Gucht var medlem av Europaparlamentet 1995-1999, Flanderns parlament 1999-2003 og fra 2003 av det føderale parlamentet i Belgia.

Han representerte det liberale partiet Vlaamse Liberalen en Democraten. Han var dette partiets leder fra 1999 til 2004. Han ble tvunget til å gå av som partileder etter uenighet med partikollega og statsminister Guy Verhofstadt om et forslag om å gi statsborgerløse innvandrere stemmerett i kommunevalg, De Gucht var imot det. Uenigheten skadet partiets rykte alvorlig, noe som viste seg i regionvalget i 2004 i Belgia.

Tross dette ble De Gucht utpekt til utenriksminister samme år da hans forgjenger Louis Michel ble utnevnt til EU-kommissær.

I forbindelse med at Michel ble valgt inn i Europaparlamentet i 2009, etterfulgte De Gucht ham som EU-kommissær i Barrosos kommisjon, først en tid som bistandskommissær, og fra tidlig 2010 som handelskommissær.

Som handelskommissær orberedte og startet han frihandelsforhandlinger med USA, det såkalte Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP). Han oppnådde viktige handelsavtaler, blant annet med Sør-Korea (2011), Colombia og Peru (2013), Mellom-Amerika, Singapore, Georgia, Moldavia og Ukraina (2014). I oktober 2014 inngikk han CETA, frihandelsavtalen med Canada og den første avtalen noensinne med et G7-medlem. Han hadde tilsyn med starten av handelsforhandlinger med Japan og Vietnam, gjenopptok samtalene med Mercosur og begynte forhandlinger om investeringsavtaler med Kina. Han inngikk også banebrytende økonomiske partnerskapsavtaler med Vest-Afrika (ECOWAS), Sør-Afrika (SADC) og Øst-Afrika (EAC), som til sammen dekket 75% av afrikansk økonomi.

De Gucht utførte sin endelige plikt som kommissær ved i Nairobi 31. oktober 2014 å undertegne avtalen med Eastern African Community (EAC), bestående av Burundi, Kenya, Rwanda, Tanzania og Uganda. Han spilte også en nøkkelrolle i inngåelsen av en assosiasjonsavtale mellom EU og Ukraina, som var en direkte utløsende årsak til Euromajdan og Verdeighetsrevolusjonen.

På slutten av sitt mandat nøt han et sterkt renomme i EU-kommisjonen på grunn av progresjonen i handelsporteføljen under mandatet og på grunn av hans faste engasjement i europeiske politiske spørsmål. På slutten av dette mandatet bestemte han seg for å forlate politikken, bortsett fra på lokalt nivå.

I 2010, 2012 og 2015 deltok De Gucht på Bilderbergkonferansen.

Publikasjomer[rediger | rediger kilde]

  • Ketterijen – hoe overleven we onze tijd? ["Ketterijen – how do we survive our time?] Polis, 2017.
  • Pluche – Over de banalisering van extreem rechts ["Pluche – On the banalisation of the extreme right"], Houtekiet, 2007.
  • De toekomst is vrij : over het liberalisme in de 21ste eeuw ["The future is free – On liberalism in the 21st century"], Houtekiet, 2002.
  • Het einde der pilaren : een Toscaans gesprek ["The end of religious and philosophical pillars in society – Tuscany conversations"]- with MEP Johan Van Hecke, Houtekiet, 2001.
  • Er zijn geen eilanden meer: over de democratie, vrijheid en de mensrechten ["No man is an island – On democracy, liberty and human rights"], with Dirk Sterckx MEP, Houtekiet, 1999.
  • Time and tide wait for no man: the changing European geopolitical landscape, Praeger Publishers, 1991.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Davos 2014 Participant List, uttrykt i referansen som 1954[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000028186, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id de-gucht-karel[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karel_De_Gucht&oldid=24198820»