Hopp til innhold

Kappingvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kappingvin
Nomenklatur
Spheniscus demersus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
kappingvin,
brillepingvin,
sortfotpingvin,
afrikapingvin,
eselpingvin
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPingviner
FamiliePingvinfamilien
SlektSpheniscus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse:
endemisk for den sørvestre Afrika-kysten

Kappingvin eller brillepingvin (Spheniscus demersus) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Spheniscus (båndpingviner) og tilhører pingvinfamilien. Arten er endemisk for kysten av det sørvestre Afrika og den eneste pingvinarten som hekker på dette kontinentet. Den er også kjent som afrikapingvin, sortfotpingvin og eselpingvin.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Kappingvin (ungfugl)
Arten har en blekrosa bar hudflekk ved øyene
Kappingviner ved Boulders Bay, Cape Town, Sør-Afrika
Spheniscus demersus

Kappingvinen er i hovedsak sort på oversiden og hvit på undersiden, men arten har karakteristiske bånd av sort og hvitt. Det sorte båndet danner en stor omvendt U i det hvite på undersiden. Den har dessuten et hvitt bånd som løper i en svak omvendt bue fra oversiden av baklemmene og til oversiden av vingene, samt et tilsvarende kort bånd som løper fra halsregionen og i bue over øynene og ned mot nebbroten. Det karakteristiske ansiktsbåndet har gitt den tilnavnet brillepingvin. Arten har dessuten flere mindre sorte prikker i det hvite på brystet. Toppen av hodet, øvre del av halsen og undersiden av haken er sort. Øynene er mørke og har en karakteristisk blekrosa bar hudflekk rundt og framover mot roten av overnebbet. Nebbet er sort med lysere flekker. Lemmene og føttene er gråsorte og er opphavet til tilnavnet sortfotpingvin.

Arten blir omkring 60–70 cm høy og veier typisk 3–5 kg.[2] Hannen er noe større enn hunnen. Underarter blir ikke akseptert.

Utbredelse og bestand

[rediger | rediger kilde]

Kappingvinen hekker nå på 25 øyer og fire steder på fastlandet langs kysten av Namibia og Sør-Afrika.[3] Arten har imidlertid blitt observert så langt mot nord som Gabon og Mosambik.[4] Utbredelsesområdet er opphavet til både det norske navnet på arten og tilnavnet Afrika pingvin.

I 1910 ble bestanden av kappingviner i en alder av 2 år eller eldre anslått til cirka 1,45 millioner individer på Dassenøya alene. I 1956 var bestanden redusert til cirka 220 000 individer, i 1967 til cirka 140 000 individer, og i 1990 til cirka 30 000 individer.[5] Årsaken til de store reduksjonene var i hovedsak kommersiell eggsanking, selv om dette ble forbudt fra 1967.[6] Andre årsaker til bestandsreduksjoner var kommersiell sanking av guano, siden guanoen ble benyttet av fuglene til å bygge hulganger til redet, så dette ble beskyttet mot varmen, og oljesøl på sjøen utenfor hekkeplassene.[7]

Forskere antok at bestanden i Namibia besto av cirka 5 000 par i 2008, og i Sør-Afrika av cirka 21 000 par i 2009, men BirdLife International oppgir at totalbestanden består av cirka 52 000 voksne individer.[2] Totalbestanden har blitt redusert med 50–79 prosent siden 1978,[2] noe som er hovedårsaken til at arten ble justert fra sårbar til sterkt truet på IUCNs rødliste i 2010.[1]

Habitat og atferd

[rediger | rediger kilde]

Kappingvinen er som regel å finne innenfor 40 km fra kysten. Den trekker opp på land for å hekke, myte og hvile, helst på øyer som består av små klipper, berg og store steiner.

Arten hekker i kolonier og parene returnerer som regel til samme hekkeplassen hvert år. Redene bygges i hulganger og sprekker eller i naturlige fordypninger under store steiner eller lignende, for beskyttelse mot varmen. Hunnen legger vanligvis to egg og begge foreldrene deler på rugingen. Det tar omkring 40 dager til de klekkes. Ungene blir i redet i omkring 30 dager, mens hannen vokter den og moren mater den daglig. Deretter danner ungene sosiale grupper for beskyttelse, mens begge forelrdrene drar ut for å finne mat. Etter cirka 60–130 dager, da den voksne fjærdrakta er utvokst, forlater fuglene ungeflokkene og drar på sjøen.[8]

Arten jakter blant annet på sørafrikansk ansjos (Engraulis capensis) og brisling (Sardinops sagax).[2] Som andre pingviner fanger den byttet under dykking. Den dykker ned mot 60 meter og kan være neddykket i opp mot 2,5 minutter. Toppfarten kan nå 20 km/t under svømming.[8]

Kappingviner er svært lydsterke og skrikene kan av og til minne om den høylytte vrinskingen til et esel. Derfor går arten også under tilnavnet eselpingvin, men også bøylepingviner har dette tilnavnet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b BirdLife International 2012. Spheniscus demersus. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Arkivert 1. desember 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2012-07-23
  2. ^ a b c d BirdLife International (2012) Species factsheet: Spheniscus demersus. Besøkt 2012-07-29
  3. ^ Kemper, J.; Underhill, L. G.; Crawford, R. J. M.; Kirkman, S. P. 2007. Revision of the conservation status of seabirds and seals breeding in the Benguela Ecosystem. In: Kirkman, S. P. (ed.), Final Report of the BCLME (Benguela Current Large Marine Ecosystem), pp. 325-342.
  4. ^ del Hoyo, J.; Elliot, A.; Sargatal, J. 1992. Handbook of the Birds of the World, vol. 1: Ostrich to Ducks. Lynx Edicions, Barcelona, Spain.
  5. ^ Shannon, L. J. & Crawford, R. J. M. (1999) Management of the African Penguin Spheniscus demersus – insights from modelling. Marine Ornithology 27: 119–128.
  6. ^ SHELTON, P.A., CRAWFORD, R.J.M., COOPER, J. & BROOKE, R.K. 1984. Distribution, population size and conservation of the Jackass Penguin Spheniscus demersus. S. Afr. J. mar. Sci. 2: 217–257.
  7. ^ CRAWFORD, R.J.M. 1994. 10,000 African Penguins rescued from oil spill. Afr. Wildl. Update 3(4): 1,8.
  8. ^ a b International Penguin Conservation (april, 2003)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kappingvin&oldid=21499801»