Kåre Norum
| Kåre Norum | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. nov. 1907[1][2] | ||
| Død | 2. aug. 1981[1][2] (73 år) | ||
| Beskjeftigelse | Fagforeningsperson, lærer, motstandskjemper | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Kåre Arvid Norum (født 14. november 1907, død 2. august 1981) var en norsk lærer og motstandsmann under andre verdenskrig.
Norum organiserte aksjonen mot nazifiseringen av skoleverket i 1942, og var senere i krigen aktiv i Hjemmefronten. I etterkrigstiden var han mangeårig formann og senere generalsekretær i Norges Lærerlag.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kåre Norum var fra bondebakgrunn både på mors- og farssiden. Moren Martha (født Pettersen, 1868–1940) var fra Røyken, mens faren Karl August (1869–1937) var fra Sørum. Sammen kjøpte den en gård på Nesodden i Akershus, og Kåre Norum ble deres tredje barn i 1907.[3][4]
Han utdannet seg ved Oslo lærerskole, og gikk ut sommeren 1928. Samme høst begynte han som folkeskolelærer ved Lakkegata skole. Etter noen år med vikariater ved forskjellige skoler i Oslo og omegn fikk han fast stilling ved Lakkegata i 1932.[3]
Høsten 1933 ble den da 26 år gamle Kåre Norum redaktør i Norsk Skuleblad, medlemsbladet til Norges Lærerlag. Valget av en såpass ung redaktør var ikke ukontroversielt i organisasjonen, men Norum beholdt vervet helt til andre verdenskrig da han ble avsatt av Nasjonal Samling (NS)-regimet.[3]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Norum var sentral i kampen mot nazifiseringen av skoleverket, da Quisling-regimet i februar 1942 ville tvangsinnmelde alle norske lærere i det NS-kontrollerte Norges Lærersamband. Norum organiserte lærernes boikott av nyordningen, og tusenvis av lærere sendte protestbrev til Kirkedepartementet. Den 20. mars svarte Quisling-regimet med massearrestasjoner, og 700 lærere – inkludert Norum – ble sendt i fangenskap til Kirkenes. Her satt de frem til november samme høst.[5]
Etter løslatelsen gikk han under jorden og flyktet senere til Sverige. Her fortsatte Norum motstandsarbeidet, og fra 1943 var han Koordinasjonskomiteens organisasjonsleder. Han fungerte som en slags ambassadør og kurér mellom Hjemmefrontens Ledelse og London-regjeringen, og reiste mye mellom Norge, Stockholm og London for å koordinere motstandskampen mot okkupasjonsregimet. Han krysset den norsk-svenske grensen 25 ganger som kurér, og var mange ganger i alvorlig livsfare. I 1944–1945 var Norum formann i Det norske flyktningeråd i Sverige og i Norsk Kirkeråd i Sverige.[6][7]
Formann i Norges Lærerlag[rediger | rediger kilde]
Ved frigjøringen i 1945 gikk Norum tilbake til lærerjobben ved Lakkegata, og han gjenopptok også redaktøransvaret for Norsk Skuleblad. Året etter ble han valgt til ny formann i Norges Lærerlag. Krigen hadde ført til kaos i organisasjonen, og de første årene gikk med på å få Lærerlaget på fote igjen.[3]
En viktig sak for Norum på slutten av 1940-tallet var samkjøring av læreres lønns- og arbeidsforhold. Folkeskolen i byene og i landkommunene var dekket av to like lover på denne tiden, og dette førte med seg ulike vilkår og lønninger. Stortinget hadde bestemt en minstelønn, og de ulike kommunene kunne så legge lokale tillegg på toppen av dette. Praksisen førte til store lønnsforskjeller, og spesielt hadde lærere i mindre landkommuner lav lønn. Norum fikk i 1948 alle Norges lærere over på statens lønnsregulativ uten kommunale tillegg, selv om dette ikke var helt ukontroversielt blant lærerne som tidligere hadde høyest lønn.[3]
I 1950-årene fortsatte Norum arbeidet for lærernes situasjon, og perioden førte med seg en klar bedring av lønns- arbeids- og pensjonsforholdene. En viktig milepæl kom i 1962, da prinsippet om lønn etter kompetanse ble fastsatt.[3]
Norum takket nei til gjenvalg i 1962, etter 16 år som formann i Norges Lærerlag. Han fikk da over i en rolle som generalsekretær i organisasjonen. Da Norges Lærerlag i 1966 gikk inn i den nyopprettede Norsk Lærerlag ble han med over som forhandlingleder, og han arbeidet som dette til han gikk av med pensjon i 1972.[3]
Annet arbeid[rediger | rediger kilde]
Kåre Norum var styremedlem i Folk og Forsvar, i Den norske Atlanterhavskomité og i Europabevegelsens norske råd. Han deltok også aktivt i kirkelig arbeid.[5]
Han utnevnt til ridder av 1. klasse St. Olavs Orden i 1972 for innsatsen for skolen og organisasjonssamfunnet i Norge. Han ble også utnevnt til æresmedlem av Norsk Lærerlag samme år, og han var også offiser av den franske Ordre des Palmes Académiques.[3][4][5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Kåre_Norum[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Kåre Arvid Norum, Norsk biografisk leksikon ID Kåre_Norum, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h Kåre Norum. Oslo: Lærerlaget. 1982. s. 19-36. ISBN 8299094518.
- ^ a b «(no) Kåre Norum». Norsk biografisk leksikon.. Besøkt 30. desember 2018.
- ^ a b c Hagemann, Gro (1992). Skolefolk. Ad notam Gyldendal. s. 200. ISBN 8241701322.
- ^ Gjelsvik, Tore (1977). Hjemmefronten. Cappelen. s. 135, 197. ISBN 8202038995.
- ^ Nekrolog av Kari Lie i Norsk Lærerlag. Aftenposten, 8. august 1981.