Johannes Eck

Johannes Eck
Født		Johann Maier Eck 13. nov. 1486 Egg an der Günz
Død		13. feb. 1543 (56 år) Ingolstadt
Beskjeftigelse		Teolog, oversetter (Bibelen), universitetslærer, kommentator
Akademisk grad		Teologisk doktorgrad
Utdannet ved		Universitetet i Heidelberg Eberhard-Karls-Universität Tübingen Universität zu Köln Albert-Ludwigs-Universität
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike
Johannes Eck på Commons

Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. februar 1543 i Ingolstadt, Bayern) var en katolsk teolog og skolastiker, humanist, motstander av Martin Luthers og de øvrige reformatorers lære.

Oppvekst, studier

Johannes Mayr var sønn av bymagistrat Michael Mayr i Eck. Onkelen Martin, sogneprest i Rottenburg am Neckar, tok Johannes inn i sitt hjem 1495 og underviste ham. Johannes studerte deretter ved universitetet i Heidelberg (1498, da han var tolv år), men kom ett år etter til Tübingen, der han var i tre år (1499–1501). I Tübingen studerte han teologi under Johann Jakob Lempp, og hebraisk samt politisk økonomi under Konrad Summerhart. Et utbrudd av pesten drev ham til Köln (1501), men senere fortsatte han studiene med teologi og jus i Freiburg im Breisgau (1502). Deretter fortsatte han med studier i jus, fysikk, matematikk, geografi; han sluttet seg til den humanistiske bevegelse og lærte seg i tillegg til latin også gresk og hebraisk. I 1505 tok han fødebyen som etternavn og latiniserte det til Eckius eller Eccius. Fra samme år begynte han å undervise i teologi i Freiburg. Han ble presteviet i 1508 og oppnådde i 1510 doktorgraden i teologi.

Professorat i Ingolstadt

Kort tid etter samme år ble han professor i teologi ved universitetet i Ingolstadt. I 1512 ble han prokansler for universitetet, og i løpet av sine 32 år i Ingolstadt etterhvert bekledte han en rekke stillinger der, deriblant som rektor; han ble også sogneprest og ble utnevnt til kannik i Eichstätt.

Hans litterære virke helt fra årene i Freiburg var fremstående, og var ikke avgrenset til teologi. Han arbeidet også innenfor en rekke andre disipliner. Han deltok i geografisk forskning og utgav en serie filosofiske verker. Hans teologiske hovedverk i disse tidlige årene bar navnet Chrysopassus (Augsburg, 1514) og befattet seg med spørsmålet om predestinasjon særlig i lys av dogmene om nåden og om den fri vilje. Dette var emner som ble gjenstand for skarp diskusjon etter fremveksten av den lutherske bevegelse. Verket var skrevet da Eck var 28 år.

Han oppnådde også en viss prominens med sine kommentarer til Peter av Spanias Summulae og Aristoteles' De caelo og De anima. Som politisk økonom forsvarte han renter, trass i motstand fra biskopen av Eichstätt.

Første befatning med Luther

Våren 1517 etablerte Eck kontakt med Martin Luther som trodde at de to var på bølgelengde. Men denne misforståelsen hadde ikke lang levetid. Eck var den første teolog på den katolske side som så mer teologisk grunnleggende problemer med Luthers lære enn det som hadde med avlatsmisbruk å gjøre, og møtet med Luthers teologi gav hans virke en ny innretning. Resten av livet var han hele tiden aktiv i kontrovers med reformatorene i Tyskland og i Sveits. Det begynte med at han i sitt traktat Obelisci angrep Luthers teser og anklaget ham for å fremme de bøhmiske brødres heresi og for å nøre opp om kirkelig anarki. Luther svarte med skriftet Asterisci adversus obeliseos Eccii. Også Luthers kampfelle Andreas Bodenstein (kalt Karlstadt) kom med et flengende svar. Etterhvert ble man enige om å møtes til offentlig debatt i Leipzig.

Disputasen i Leipzig 1519

Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Martin Luther (27. juni – 16. juli 1519) forsvarte han den katolske lære, og ble betraktet som en av Reformasjonens skarpeste motstandere. Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket, på Luthers side bidro antagelig Ecks argumenter til å fremskynde en skarpere avvisning av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Men Eck klarte i alle fall å bringe Sachsens hertug Georg entydig inn i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser og sendte ham på hans vei med gaver.

Angrep på Luther 1519

Kort tid etter at han kom hjem til Ingolstadt forsøkte Eck å få kurfyrst Fredrik av Sachen til å få Luthers verker offentlig brent. I løpet av det som var igjen av 1519 utgav han ikke mindre enn åtte skrifter mot Luther-bevegelsen. Men lyktes imidlertid ikke i å få de universitetene som var utsett til å fastslå utfallet av Leipzig-disputasene til å felle en fordømmende avgjørelse. Universitetet i Erfurt returnerte protokollene fra disputasen til hertugen av Sachsen uten å avgi noen uttalelse; Paris kom med et tvetydig svar avgrenset til «Luthers lære så langt den er gransket». De eneste som fulgte Eck var generalinkvisitor Hoogstraten i Köln og Emser av Leipzig, sammen med universitetene i Köln og Leuven.

Exurge Domine

I januar 1520 reiste Eck til Roma på pavens invitasjon og fremla for ham sitt siste verk De primate Petri adversus Ludderum (Ingolstadt, 1520). I Roma prøvde han å få den romerske kurie til å gjenoppta den kirkelige læreprosess mot Luther. Det førte til at pave Leo X den 15. juni 1520 undertegnet bullen Exurge Domine som fordømte 41 setninger fra Luthers skrifter og truet med ekskommunikasjon dersom ikke Luther tilbakekalte dem. Sammen med Girolamo Aleandro hadde Eck selv vært med på å utforme bullen.

Paven utnevnte Eck til en av tre (de andre to var Aleandro and Caracciolo) som skulle proklamere bullen i Tyskland. Dette var nok et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt i mange kretser i Tyskland. Han klarte likevel å få bullen forkynt i Meissen (21. september), Merseburg (25. september) og Brandenburg (29. september), men i Leipzig ble Eck så heftig avvist og latterliggjort av studentene at han måtte flykte over natten til Freiberg, der han igjen ble forhindret i å lese opp bullen. I Erfurt rev studentene fra ham bullen og kastet den i vannet, og til og med i Wien var det vanskelig for ham å proklamere bullen.

Bullen hadde ingen virkning på Luther, som til slutt markerte sitt brudd med å brenne den i Wittenberg den 10. desember 1520. Kort tid etter, den 3. januar 1521, ble Luther bannlyst av paven.

Etter hjemkomsten fra Roma til Ingolstadt sendte Eck den 21. februar 1521 et brev til keiser Karl V ("Epistola ad Carolum V"), for å bevege ham til å iverksette bannet. Keiseren var da på Riksdagen i Worms, men brevet synes ikke ha ha noen særlig innflytelse.

Kamp mot flere reformatoriske strømninger

Hvert år fremover utgav Eck nye skrifter mot de forskjellige reformatorenes teser, for eksempel mot «svermernes» billedstorm (ikonoklasme), og til forsvar for katolsk teologi om messen, skjærsilden og skriftemålet. Hans Enchiridion locorum communium adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae (Landshut, 1525) kom ut i 46 utgaver frem til 1576. Verket tok utgangspunkt i Melanchthons Loci som forsvarte den lutherske lære, men befattet seg også i noen grad med Huldrych Zwinglis lære.

Eck og zwinglianerne

Eck ville tilbød seg (23. august 1524) å disputere mot Zwinglis lære. Men da den offentlige disputasen gikk av stabelen i Baden (like ved Zürich) var ikke Zwingli selv tilstede. Det var derimot innbitte tilhengere fra begge sider. Disputasen varte fra 21. mai til 18. juni 1526. Utfallet gikk klart i Ecks favør, som fulgte opp med å oppfordre de verdslige myndigheter til en aktiv undertrykkelse av zwinglianismen (konferansen i Baden).

Men virkningen av Ecks seier ble likevel ikke så stor. Senere var den en ny disputas, i Bern (i januar 1528, og der var ikke Eck tilstede. Denne gangen (og tilsvarende i Basel noe senere) kom de reformere best fra det.

Også på Riksdagen i Augsburg (1530), og ved disputasene i Worms og i Regensburg (begge i 1541) kjempet Eck mot reformasjonen.

Ecks skrifter

Eck utgav et stort antall skrifter. Hans viktigste verk var:

• "Loci communes adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae" (Argumenter mot Luther og andre fiender av kirken), første utgave 1525, 45. utg. 1576.
• Traktater bl.a. om Peters primat (De primate Petri adversus Ludderum, 1520), Boten, Messeofferet, Skjærsilden.
• Tallrike polemiske skrifter mot Luther, Zwingli, Bucer og andre protestantiske ledere.
• Kompilasjoner av resultatene av de disputaser han hadde vært med på og prekener han hadde holdt.
• En oversettelse av Bibelen til tysk (oversettelsen av NT-delen var en revisjon av Hieronymus Emsers nytestamente fra 1527), første gang trykket i Ingolstadt i 1537. I GT-delen valgte han å gjengi Guds egennavn (JHVH).
• En samling av de fleste av hans skrifter frem til 1535, kalt "Opera Johannis Eckii contra Ludderum in 5 partes" (Ingolstadt, 1530–35).

Litteratur

• Neue Deutsche Biographie Bd. 4, S. 273-275
• Max Ziegelbauer, Johannes Eck, Mann der Kirche im Zeitalter der Glaubensspaltung. EOS-Verlag 1987. ISBN 3-88096-054-2
• Erwin Iserloh, Johannes Eck (1486 – 1543): Scholastiker, Humanist, Kontroverstheologe. Aschendorff-Verlag 1981. ISBN 3-402-03340-2