Jerónimo José Podestá

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jerónimo José Podestá
Født8. aug. 1920Rediger på Wikidata
Ramos Mejia
Død23. juni 2000Rediger på Wikidata (79 år)
Buenos Aires
BeskjeftigelseKatolsk prest (1946–), katolsk biskop (1962–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedGregoriana
EktefelleClelia Luro
NasjonalitetArgentina

Jerónimo José Podestá (født 8. august 1920 i Ramos Mejía i La Matanza i Gran Buenos Aires i Argentina, død 23. juni 2000 i Buenos Aires) var en katolsk biskop av Avellaneda i Argentina. På grunn av hans støtte til muligheten for presters ekteskap og ordinasjon av kvinner, samt hans regimekritiske aktivisme, ble Podestá suspendert fra alle kirkelige embeder.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Jerónimo José Podestá ble ordinert til prest den 15. september 1946.

Biskop av Avellaneda[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt utnevnt til biskop av Avellaneda den 25. september 1962, mottok han bispevielsen den 22. desember 1962 av erkebiskopen av La Plata, Antonio José Plaza. Medkonsekratorer var biskopen av San Rafael, Raúl Francisco Primatesta, og hjelpebiskop Ernesto Segura i Buenos Aires.[trenger referanse]

Han deltok i den andre, tredje og fjerde sesjon av Det andre Vatikankonsil.

På grunn av Podestás politiske arbeid oppfordret den argentinske diktatoren Juan Carlos Onganía Vatikanet til å fjerne biskopen fra bispestolen. Det var nok heller et annet forhold som skulle oppta Vatikanet mer:

I 1966 møtte biskopen Clelia Luro, som var separert fra sin mann og hadde seks barn. Han innledet et forhold til henne som førte til hans avgang året etter.[1]

Luro har opplyst at han i 1967 hadde en konfrontasjon med den pavelige nuntius, Umberto Mozzoni, men gav ikke noen detaljer utover at dette var avgjørende for at han ble erstattet med en annen som biskop av Avellaneda.[2] Den 1. november krevde Mozzoni at han skulle søke avskjed.

Titulærbiskop[rediger | rediger kilde]

Den 2. desember 1967 trakk Jerónimo José Podestá seg som biskop av Avellaneda og ble utnevnt til titulærbiskop av Horrea Aninici.

Fratreden, og virke etterpå[rediger | rediger kilde]

I 1971 brøt han med kirken. Podestá var motstander av sølibatet for prester, og tilhenger av kvinners presteordinasjon, og giftet seg i 1972 etter suspensjonen med sin sekretær, Clelia Luro.[2] Til tider feiret de to messe sammen.[3] Skjønt han noen ganger omtales som laisert, var han kun suspendert fra utøvelse av sitt prestedømme.[4]

Podestá var medlem av Christian Peace Conference og ble innvalgt i Den IV. allkristelige fredsforsamling arbeidskomité i 1971. Christian Peace Conference ble organisert i 1958 av vesttyske og tsjekkoslovakiske teologer. I lys av dens nærhet til marxismen var den omstridt.[5] Av historikere og innordnes CFK som kommunistisk dekkorganisasjon.[6][7][8][9][10]

Podestá var også president for Federación Latinoamericana de Sacerdotes Casados (Den latinamerikanske føderasjon for gifte prester).[2]

Han forlot Argentina i 1974 etter gjentatte trusler fra dødsskvadroner tilknyttet Alianza Anticomunista Argentina (Den argentinske antikommunistiske allianse), og returnerte i 1983 etter militærdiktaturets fall.[11]

Podestá was the president of the Federación Latinoamericana de Sacerdotes Casados (Latin American Federation of Married Priests).[2]

Under sine siste år var han fattig og var glemt av de fleste. Da Podestá var døende, tok erkebiskopen av Buenos Aires Jorge Mario Bergoglio, S.J. (senere pave Frans), kontakt med han og hans hustru.[12] Han var den eneste høyere argentinske kirkemann som besøkte Podestá på sykehuset.[3] Luro sa senere at Bergoglio forsvarte henne mot de skarpeste angrep mot henne for å ha giftet seg med Podestá.[13]

Han døde i Buenos Aires den 23. juni 2000. Den argentinske forfatter Ernesto Sabato sa senere at han hadde måttet utlide «urett, manglende forståelse, bakvaskelse og sladder».[2]

Hans enke, Clelia Luro de Podestá, døde i Buenos Aires den 4. november 2013.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • La violencia del amor (1968)
  • La revolución del hombre nuevo (1969)
  • Hombre, Iglesia y liberación (1971)
  • El Vaticano dice no: sacerdocio y matrimonio, med Clelia Luro (1992)

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Bispevielser tilskrevet eller knyttet an til Podestá[rediger | rediger kilde]

Ifølge notariserte handlinger[15] mottok Rómulo Braschi sin «sub conditione» bispeordinasjon den 30. januar 1999 fra Podestá.[16] «The Danube Seven», syv kvinner som i 2002 ble bispeviet av Braschi på en elvebåt under en ferd på Donau der elven markerer grensen mellom et tysk og et østerrikske katolsk bisopedømme, derav Christine Mayr-Lumetzberger og Gisela Forster, sporer også sin apostoliske seksesjon tilbake til biskop Podestá - og videre til kardinal Scipione Rebiba.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Der Spiegel, Den Ring für die Dame, 1971, nr 47 - Artikkel om Jerónimo José Podestá av 1971

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «La viuda del polémico monseñor Podestá habló con Francisco» (spansk). 25. mars 2013. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 2. desember 2013. 
  2. ^ a b c d e De Vedia, Mariano (26. august 1996). «A 30 años renace la sombra del relevo de Mons. Podestá». La Nacion (spansk). Arkivert fra originalen 9. desember 2017. Besøkt 3. juli 2023. 
  3. ^ a b Hebblethwaite, Margaret (14. mars 2013). «The Pope Francis I know». The Guardian (UK). «Luro talked to me at length about her friend, of whom she has the highest opinion, and told me how she would write to him almost weekly, and he would always reply by ringing her up and having a short chat. When Podesta was dying, Bergoglio was the only Catholic cleric who went to visit him in hospital, and, when he died, the only one who showed public recognition of his great contribution to the Argentinian church.» 
  4. ^ Inauguran muestra dedicada a Jerónimo Podestá Arkivert 7. desember 2013 hos Wayback Machine. Arkivert 2013-12-07 hos Wayback Machine
  5. ^ Jfr. bl.a. Hedwig Richter: «Der Protestantismus und das linksrevolutionäre Pathos. Der Ökumenische Rat der Kirchen in Genf im Ost-West-Konflikt in den sechziger und siebziger Jahren», i: Geschichte und Gesellschaft 3 (2010), s. 408–436; Hebe Charlotte Kohlbrugge: Zwei mal zwei ist fünf. Mein unbeschriebenes Leben seit 1914. Leipzig 2003; Gerhard Besier, Armin Boyens, Gerhard Lindemann: Nationaler Protestantismus und ökumenische Bewegung: kirchliches Handeln im Kalten Krieg (1945 - 1990), Berlin 1999 (=Zeitgeschichtliche Forschungen, Bd. 3).
  6. ^ Clemens Vollnhals, 1996: Die Kirchenpolitik von SED und Staatssicherheit: eine Zwischenbilanz, Band 7 von Analysen und Dokumente, Ch. Links Verlag, ISBN 3-86153-122-4, s. 116 (Mal:Google Book).
  7. ^ Holger Kremser (1993): Der Rechtsstatus der evangelischen Kirchen in der DDR und die neue Einheit der EKD. J.C.B. Mohr, Tübingen. s. 157 (Mal:Google Book).
  8. ^ Der Spiegel: Den Heiner nimmt uns keiner, 1991, nr 50
  9. ^ Dirk Banse, Uwe Müller (17. november 2010). «Das Geheimnis des CDU-Chronisten». welt.de. Besøkt 7. oktober 2018. 
  10. ^ Rainer Eckert: Verstrickungen der Humboldt-Uni mit dem MfS
  11. ^ Brienza, Hernán (13. april 2009). «El mártir de los sacerdotes casados». Crítica de la Argentina (spansk). Arkivert fra originalen 14. mars 2010. Besøkt 3. juli 2023. 
  12. ^ Magister, Sandro (2. desember 2002). «Jorge Mario Bergoglio, Profession: Servant of the Servants of God». L'espresso. 
  13. ^ Calloni, Stella (13. mars 2013). «Papa Latinoamericano - Acusado de tener vínculos con la dictadura; la derecha lo defiende». La Jornada (spansk). 
  14. ^ podesta, lest 3. juli 2023
  15. ^ http://www.virtuelle-dioezese.de/bischoefe.php
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 3. juli 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]