Christine Mayr-Lumetzberger
| Christine Mayr-Lumetzberger | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1956[1] Linz[2] | ||
| Beskjeftigelse | Nonne (1976–1982), prest, aktivist | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Medlem av | Q117084824 | ||
Christine Mayr-Lumetzberger (født 26. januar 1956 i Linz i Østerrike) er en lærer og tidligere nonne i benediktinerordenen som ble ekskommunisert fra den katolske kirke etter at hun hun og seks andre ble ordinert til prester av to uavhengige katolske biskoper i 2002.[3] Hun ble ordinert til biskop i 2003 sammen med Gisela Forster; etter sigende ble ordinasjonen utført av romersk-katolske biskoper hvis identitet forblir en hemmelighet.
Hun erklærte at hun aktet å fremme ordinasjon av kvinner innenfor den katolske kirke, selv om dem ikke anerkjenner ordinasjon av kvinner som gyldig: «Kun en døpt mann mottar hellig ordinasjon gyldig».[4] I 1994 erklærte pave Johannes Paul II i det apostoliske skriv Ordinatio sacerdotalis at «Kirken har overhodet ingen myndighet til å gi presteordinasjon til kvinner».[5]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Christine Mayr-Lumetzberger vokste opp i Linz med religiøse foreldre og gikk på en katolsk skole drevet av Søstrene av Det Hellige Kors. Selv om hun og foreldrene ikke alltid var på samme linje, var hun svært aktiv i sitt lokale menighet. Da hun var 14 år, fikk hun lov til å tjene i sitt lokale menighet som altertjener, selv om hun ikke fikk bruke surplice. Kvinner eller jenter som tjenestegjorde ved eukaristien var den gang mot de liturgiske regler, men er siden blitt tillatt.[6]
Klosterliv[rediger | rediger kilde]
Etter skolegangen dro Mayr-Lumetzberger for å sllutte s seg til benediktinerinnene av Maria rene hjerte i deres kloster i Steinerkirchen. Hun fikk ordensnavnet «Marie Christin». Selv om hun ønsket å studere teologi, ble hun etter de første to årene i klosteret i stedet sendt tilbake til Linz for å studere for å bli religionslærer. I løpet av det siste studieåret arbeidet hun på en skole for barn med spesielle behov, hvor hun møtte en fraskilt som hun ble forelsket i.
Ut av klosteret[rediger | rediger kilde]
Etter å ha fullført studiene forlot hun det religiøse liv uten dispensasjon, og giftet seg i en ikke-katolsk seremoni. Som sådan var ekteskapet hennes ikke anerkjent av den katolske kirke. Fordi hun hadde forlatt klosteret og giftet seg med en skilt mann, var hun ikke i stand til å finne senere arbeid innen kirken.[6]
Lærerkarriere[rediger | rediger kilde]
I yrkeslivet fikk Mayr-Lumetzberger etter hvert jobb som opplæring av barnehagelærere og deretter som lærer ved en spesialskole. Selv om hun på noen måter var utstøtt, fortsatte hun å være aktiv i sitt lokale menighet og med frivillig arbeid. Det var på dette tidspunkt hun begynte å utføre liturgier og å være frivillig som sjelesørger med et prestelig tilsnitt ved det lokale sykehus og for dem som ønsket hennes tjenester. Gradvis ble hun dristigere, og selv om hun ikke var ordinert prest, begynte hun å feire messe med venner og utføre andre prestelige funksjoner.[6]
Presteordinasjon, ekskommunikasjon[rediger | rediger kilde]
Den 29. juni 2002 ble Mayr-Lumetzberger og seks andre ordinert til prester av den uavhengige katolske biskop Rómulo Antonio Braschi, en tidligere katolsk biskop fra Argentina som hadde forlatt den romersk-katolske kirke på grunn av uenighet med «anti-frigjøringsteologien» til Vatikanet for å slutte seg til Iglesia Católica Apostólica Carismática «Jesús Rey». I mediiene ble de ordinerte kvinnene kalt The Danube Seven fordi de ble ordinert på eet elveskip på elven Donau der den utgjorde grensen mellom Tyskland og Østerrike. Den 21. desember 2002, etter å ha nektet å anerkjenne Vatikanets dekret som erklærte disse ordinasjonene ugyldige, pådro hun og de andre seks seg ekskommunikasjon.[7][8]
Christine Mayr-Lumetzberger var en av dem som i forbindelse med Donau-ordinasjonene tok initiativet til organisasjonen Roman Catholic Women Priests (RCWP).
Biskop[rediger | rediger kilde]
I 2003 ble Mayr-Lumetzberger ordinert til biskop ved en hemmelig seremoni; identiteten til den ordinerende biskop forble en hemmelighet. Hun ordinerte deretter flere andre kvinner til prester, blant annet ved en ordinasjon av kvinner fra USA og Canada på St. Lawrence River i 2005,[9] og en kvinnelig biskop i Indiana.[10]
Disse ordinasjonene er ikke anerkjent av den romersk-katolske kirke. Mange uavhengige katolske jurisdiksjoner ville ikke anse disse ordinasjonene sine som så skjellsettende, idet de allerede hadde ordinert katolske kvinner til prester siden minst 1990-tallet.[11]
Ved en søndagsmesse den 28. juni 2009 ble Mayr-Lumetzberger nektet nattverd av biskop Ludwig Schwarz i St. Peters menighet i Linz på grunn av hennes ekskommunikasjon. Hun kom utkledd som biskop og ble rådet av Schwarz til ikke å komme for å motta nattverd, men hun gjorde det, og grep da selv en hostie fra ciboriet..[12]
Per 2022 holder hun fortsatt messer. [13]
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Bischöfin, römisch-katholisch. Mein Weg zu einer neuen Kirche. Ueberreuter, Wien 2011, ISBN 978-3-8000-7508-9.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Church kicks out women 'priests'». BBC Online. 5. august 2002. Besøkt 6. oktober 2010.
- ^ «Code of Canon Law - Canon 1024». www.vatican.va. Besøkt 3. juli 2018.
- ^ «Apostolic Letter ORDINATIO SACERDOTALIS». Vatican.va. Arkivert fra originalen 18. januar 2012. Besøkt 19. november 2010.
- ^ a b c «Christine Mayr-Lumetzberger's story of vocation». www.womenpriests.org. Besøkt 4. juli 2018.
- ^ Kirk-Duggan, Cheryl A.; Torjesen, Karen Jo (22. desember 2009). Women and Christianity (engelsk). ABC-CLIO. ISBN 9780313082719.
- ^ «Christine Mayr-Lumetzberger: 'Defying the Pope? It's like not paying A». Independent.co.uk. 23. april 2011.
- ^ «Who wears the frocks?» (engelsk).
- ^ «Roman Catholic Womenpriests ordains first bishop from Indiana». National Catholic Reporter (engelsk). 23. juni 2014.
- ^ «Current Jurisdictions – Independent Sacramental Movement Database». www.independentmovement.us (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2018. Besøkt 4. juli 2018.
- ^ Gillibrand, Christopher (9. juli 2009). «Catholic Conclave: Excommunicated Female "Bishop" seizes Communion». Catholic Conclave. Besøkt 3. juli 2018.
- ^ «The woman who should not exist».