Jackie Wilson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jackie Wilson
Jack Leroy Wilson jr.
Født 9. juni 1934
Detroit, Michigan, USA
Død 21. januar 1984 (49 år)
New Jersey, USA
Yrke musiker
Sjanger R&B, soul, pop
Instrument vokal
Aktive år 1953 – 1975
Tidligere band
The Dominoes

Jack Leroy «Jackie» Wilson jr. (født 9. juni 1934 i Detroit i Michigan, død 21. januar 1984 i New Jersey) var en betydningsfull USA-amerikansk sanger og låtskriver, sentral i å utvikle soul-sjangeren. Han regnes som en av de mest dynamiske artistene innen rhythm and blues, og han var kjent for sin vitale sceneopptreden (med tilnavnet «Mr Excitement» («herr Begeistring»)). Han blei først kjent som medlem av vokalgruppa The Dominoes, men begynte i 1957 en solokarriere som omfatta mer enn 50 hitsingler. I 1975 falt han om under en konsert, og han blei liggende i koma fram til sin død ni år etter.

Oppvekst og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Wilson var enebarn. Han vokste opp i et av Detroits tøffere strøk, og da han 15 år gammel droppa ut av skolen, hadde han allerede vært dømt til ungdomsfengsel to ganger. Han blei interessert i boksing og hadde en relativt lovende amatørkarriere. Han og flere av slektningene hans var glade i sang; et par fettere blei etter hvert med i The Contours. Sjøl sang han med blant annet fetteren Levi Stubbs (seinere i The Four Tops). Wilson blei oppdaga av talentjegeren Johnny Otis, som plassert ham i gruppa Thrillers (som seinere blei til The Royals, og til The Midnighters etter at Wilson var slutta) og var med på noen plateinnspillinger med den. Da Clyde McPhatter blei med i The Drifters, blei det en ledig plass i The Dominoes. Wilson blei førstesanger her i et drøyt år, med hitlåter som «St. Therese of the Roses», «Stardust» og «Deep Purple».

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

I 1957 tegna Wilson solokontrakt med Brunswick Records, ei underavdeling av Decca. Hans første innspilling, «Reet Petite», blei en måtelig suksess innen R&B-miljøet. (Mange år seinere blei den så en internasjonal hit.) Sangen var skrevet av Berry Gordy og Billy Davis, og disse leverte i tida som kom ei rekke slagere for Wilson: «To Be Loved», «That's Why», «I'll Be Satisfied» og «Lonely Teardrops». Den siste nådde opp til en sjuendeplass på Billboards generelle hitliste og etablerte Wilson som R&B-stjerne, ikke minst på grunn av stemmen hans med et ekstraordinært tonespenn.

Wilson hadde en svært vital sceneopptreden, noe som gav ham tilnavnet «Mr. Excitement» («herr Begeistring»). Sceneshowa hans inspirerte artister som Michael Jackson og Elvis Presley.[1]

I 1958 røyk Davis og Gordy uklar med Wilsons manager Nat Tarnopol, og de forlot teamet. Wilson utvida nå repertoaret til ballader og stoff innen «easy listening». Han hadde hits med «Doggin' Around», «Night», «Baby Workout», «Alone At Last» og «My Empty Arms». I 1961 lagde han albumet You Ain't Heard Nothin' Yet, en hyllest til Al Jolson, som han beundra stort og omtalte som «tidenes største entertainer».[2]

På midten av 1960-tallet spilte Wilson inn et album med Count Basie og en serie duetter med rhythm-and-blues-legenden Laverne Baker. Solokarrieren lå imidlertid moe i dødvanne. I 1966 inngikk han et samarbeid med produsenten Carl Davis, noe som førte til et comeback med hitlåtene «Whispers (Gettin' Louder)», «(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher» og «I Get the Sweetest Feeling». Den siste blei etter hvert en stor slager, Wilsons siste på poplistene. Han fortsatte imidlertid å ha en del gode plasseringer innen R&B, der hans siste hit var «You Got Me Walkin'» i 1972.

Død[rediger | rediger kilde]

Under en konsert i New Jersey 29. september 1975 fikk Wilson et massivt hjerteinfarkt. Han falt om og blei liggende i koma i drøyt åtte år, inntil han døde i 1984. Al Green og Elvis Presley sies å ha besøkt ham jamnlig på sjukeleiet. Wilson var nokså fattig (manager Tarnopol er beskyldt for å ha tatt det meste av inntektene), og sjukehusutgiftene blei derfor betalt av tv-programlederen Dick Clark, som hadde vært leder for konserten der Wilson falt om.

Familieliv[rediger | rediger kilde]

Wilson gifta seg 17 år gammel (1951) med Freda Hood. De fikk fire barn, før de skiltes i 1965.

I 1961 blei han skutt og såra av ei venninne, Juanita Jones, angivelig på grunn av sjalusi da han hadde en affære med modellen Harlean Harris. Det blei imidlertid dyssa ned av hensyn til Wilsons rykte.[3] I 1967 gifta han seg med Harris, men de skilte lag etter kort tid. Han bodde så i mange år sammen med Lynn Crochet, og de fikk to barn.

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

  • Bladet Rolling Stone har plassert Wilson på 68. plass på si liste over tidenes største artister.[5]
  • I 1985 spilte The Commodores inn «Nightshift», som er til ære for Wilson og Marvin Gaye, som begge døde i 1984. Sangen blei nummer 3 på listene i USA og var gruppas største hit uten Lionel Richie.
  • Van Morrison spilte i 1972 inn sangen «Jackie Wilson Said (I'm In Heaven When You Smile)».
  • «Reet Petite» blei en posthum suksess for Wilson, da den toppa britiske lister i 1986. Dette skyldes i stor grad en animert videoutgave (med Wilson modellert i leire), som blei svært populær på TV. Året etter lå den seks uker på den norske VG-lista med en femteplass som høyeste notering. Også «I Get the Sweetest Feeling» og «(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher» fikk nye høye listeplasseringer på denne tida.
  • «Higher and Higher» og «Lonely Teardrops» er på Grammy-lista over viktige sanger[7] og på Rolling Stones liste over tidenes 500 største sanger.[8]

Et utvalg hitlåter[rediger | rediger kilde]

År Tittel Topplassering
Billboard Topp 100 R&B-lista Topp 10 Storbritannia Topp 75
1957 «Reet Petite» 62 - 6
«To Be Loved» 22 7 23
1958 «Lonely Teardrops» 7 1 -
1959 «That's Why (I Love You So)» 13 2 -
«I'll Be Satisfied» 20 6 -
«You Better Know It» 37 1 -
«Talk That Talk» 34 3 -
1960 «A Woman, A Lover, A Friend» 15 1 -
«Night» 4 - -
«Alone at Last» 8 - 50
«Stop Doggin' Around» 15 1 -
«Am I the Man» - 10 -
1961 «My Empty Arms» 9 - -
«The Tear of the Year» - 10 -
«I'm Comin' on Back to You» 19 9 -
1963 «Baby Workout» 5 1 -
1966 «Whispers (Gettin' Louder)» 11 5 -
1967 «(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher» 6 1 -
1969 «(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher»
(britisk utgivelse)
- - 11
1970 «(I Can Feel These Vibrations) This Love is For Real» - 9 -
1972 «I Get the Sweetest Feeling»
(britisk nyutgivelse)
- - 9
1986 «Reet Petite»
(britisk nyutgivelse)
- - 1
1987 «I Get the Sweetest Feeling»
(britisk nyutgivelse)
- - 3

Et utvalg album[rediger | rediger kilde]

År Tittel Topplassering
Billboard Topp 200 R&B-lista
1963 Baby Workout 36 *
Merry Christmas from Jackie Wilson 6 *
1966 Whispers - 15
1967 Higher and Higher - 28
1968 Manufacturers of Soul - 18

Referanser og kilder[rediger | rediger kilde]

Artikkelen baserer seg i hovedsak på tilsvarende artikkel på engelsk Wikipedia (per 14. august 2009).

  1. ^ Miller, James (1999): Flowers in the Dustbin: The Rise of Rock and Roll, 1947–1977; Simon & Schuster; ISBN 0-684-80873-0.
  2. ^ Giddins, Gary (2000): Rhythm-a-ning: Jazz Tradition and Innovation; Da Capo, side 148–149; ISBN 978-0306809873
  3. ^ Guralnick, P (2006): Dream Boogie: The Triumph of Sam Cooke; Abacus, side 355
  4. ^ Begrunnelse fra Rockens æresgalleri
  5. ^ The Immortals: The First Fifty. Rolling Stone, utgave 946. Rolling Stone.
  6. ^ Campbell, Lisa D.: Michael Jackson: The King of Pop, side 77
  7. ^ Grammy Hall of Fame Award
  8. ^ The RS 500 Greatest Songs of All Time

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]