Internering (Nord-Irland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Inngang til Compound 19, en av seksjonene i interneringsleiren Long Kesh

Internering av potensielle medlemmer av paramilitære organisasjoner var et tiltak som ble gjennomført i Nord-Irland gjennom «Operasjon Demetrius». Operasjonen begynte 9. august 1971 og ble avsluttet 5. desember 1975. I løpet av denne perioden ble totalt 1981 personer internert i kortere eller lengre tid. 1874 av dem var republikanere mens 107 var lojalister, eller var antatt å tilhøre en av disse gruppene.[1]

Operasjonen bestod i arrestasjon og internering uten tiltale eller rettssak. Den ble gjennomført av British Army og Royal Ulster Constabulary (RUC) etter ordre fra Nord-Irlands regjeringssjef, Brian Faulkner. Irlands regjering klagde operasjonen inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon, som kom til at den var planlagt og implementert fra høyeste hold i den britiske regjeringen, og at spesialtrent personell ble sendt til Nord-Irland for å lære opp lokalt personell i de fem avhørsteknikkene.[2]

Historikere anser generelt at perioden med internering bidro til en oppblussing av sekterisme, samtidig som man mislyktes i å isolere Den provisoriske IRA (PIRA) og andre organisasjoner fra samfunnet.[trenger referanse] Årsaken til dette er at mange av de internerte hadde havnet på listen på grunn av feil og misforståelser, og dermed var helt uskyldige, mens over hundre aktive paramilitære, inkludert mange av lederne, klarte å gå i dekning før operasjonen begynte. Tilbakeslaget interneringen førte til bidro til at Edward Heath i 1972 suspenderte Stormontforsamlingen og innførte direkte styre fra London.

Den opprinnelige listen over personer som skulle interneres var satt opp av Special Branch og MI5. Den inneholdt 450 navn, men bare 350 av dem ble pågrepet.[trenger referanse] Nøkkelpersoner, og mange som ikke hadde kommet med på listen, ble advart på forhånd på grunn av lekkasjer og klarte å gå i dekning.[trenger referanse] Listen inneholdt også personer knyttet til den ikkevoldelige borgerrettsbevegelsen, som Ivan Barr og Michael Farrell. Samtidig som man hadde brukt finmasket nett mot nasjonalister, inneholdt ikke listen en eneste lojalist til tross for av Ulster Volunteer Force var de første som begynte med voldelige aksjoner i denne fasen av konflikten i Nord-Irland. Faulkner skal ha blitt oppfordret av den britiske regjeringen til å ta med noe lojalister i den første omgangen, men nektet å gjøre dette.[3]

Kombinasjonen av arrestasjoner av uskyldige som ofte ble internert over lengre tid og rapporter om brutalitet i interneringsleiren Long Kesh førte til at stadig flere identifiserte seg med IRA og støttet den væpnede kampen.[trenger referanse] 1972 ble, målt i tap av menneskeliv, det verste under konflikten.

For å forsøke å få litt balanse ble 107 lojalistiske paramilitære internert, men dette kom for sent og var for lite til å ha noen reell effekt på den nasjonalistiske delen av befolkningen.[trenger referanse]

Protestmarsjen i DerryBloody Sunday var en demonstrasjon mot internering, og dette førte også til økt motstand mot internering og en økning av støtten til paramilitære grupper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://cain.ulst.ac.uk/events/intern/sum.htm
  2. ^ http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/torture/justify/3.html
  3. ^ Tim Pat Coogan The Troubles: Ireland's ordeal 1966-1996 and the search for peace, Hutchinson, London, s. 126 og http://cain.ulst.ac.uk/events/intern/sum.htm

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]