Ikenere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Icenere)
Hopp til: navigasjon, søk
Ikenernes område

Ikenere (latin: Iceni) var en britonsk stamme eller kongerike i Britannia (dagens England) som var bosatt i et område som grovt sett tilsvarer dagens grevskap Norfolk fra kanskje 200-tallet f.Kr. og fram til 100-tallet e.Kr. De hadde korieltauerne (corieltauvi) i vest, og katuvellaunere (catuvellauni) og trinovantere (trinovantes) i sør. Stammen ble til en civitas under den romerske okkupasjonen av Britannia. Deres hovedstad var Venta Icenorum, lokalisert ved dagens landsby Caistor St. Edmund.[1] Under den romerske okkupasjonen, sendte den romerske keiseren myndighetsperson til stammene for å omgjøre dem til civitates som et virkemiddel for styre og passivisere dem.[2] Ikenere var grovt sett en av seksten civitates i Britannia.[3] Romernes innflytelse og innblanding i ikenernes indre styre førte til sist at de gjorde opprør i år 61.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Ikenisk mynt.

Arkeologiske spor av ikenerne omfatter torquer, en type halsring av gull eller sølv som var utbredt i keltiske miljøer. Ikenerne begynte å framstille mynter rundt 10 f.Kr. deres mynter var en særskilt tilpasning av gallisk-belgiske «ansikt/hest»-design, og i en del tidlige utgaver, mest tallrike i nærheten av Norwich, ble hesten erstattet av en bjørn. En del mynter har inskripsjonen ECENI, noe som gjør dem til de eneste mynter framstilt av opphavelige stammefolk på Britannia som benyttet deres eget stammenavn på dem. Det eldste personnavnet som opptrer på myntene er Antedios, en gang rundt år 10 f.Kr. Andre navn er forkortelser, som AESU og SAEMU.[4]

Det har blitt avdekket navnet til Antedios’ etterfølger Prasutagus (kjent som ektemannen til Boudicca) også opptrer på mynter. I artikkelen «An Elusive Icenian Legend» diskuterer forskeren H. R. Mossop mynter som ble oppdaget av D. F. Allen i Joist Fen i Suffolk: «Det er myntene Nos. 6 og 7 som gir et framskritt i lesningen av [myntens] forside, og bekrefter lesningen PRASTO med dens underforståtte hentydning til Prasutagus.»[5]

Ikenisk mynt.

Allerede Thomas Browne (1605–1682), den første engelske arkeologiske forfatteren, skrev om den romerske okkupasjonen, Boudicca og ikenernes mynter.[6] Icknield Way, en oldtidsvei som knyttet East Anglia til Chilterns, kan ha fått navn etter ikenerne. Julius Cæsar beskrev cenimagni som underkastet seg ham ved hans andre invasjon av Britannia i år 54 f.Kr. Disse kan ha vært i slektskap med ikenere eller form for sidegren,[7] eller det kan være en forvanskning Eceni Magni i betydningen «Store Eceni».[8]

John A. Davies og Tony Gregory gjennomførte arkeologiske undersøkelser av romerske mynter som sirkulerte under den romerske okkupasjonen av Norfolk. Deres forskning viste at de freste mynter i sirkulasjon før 60 e.Kr. var ikenske framfor romerske. Det er mulig at romerske mynter ikke ble adoptert i ikenske områder før etter år 60.[9] Undersøkelsen av myntene viste at det heller ikke var jevn og fast tilgang på romerske mynter fra år til år; det viser at tilgangen var sporadisk og at det var perioder med liten eller ingen nye mynter ble sendt til romersk Britannia fra de keiserlige myntstøperiene.[10] I en del områder i Norfolk kan det tyde på at de ikeniske bøndene i meget liten ble påvirket av civitas ettersom det var liten tilgang på mynter og rikdommer. Undersøkelsen viste også at det var steder med svært rike funn av mynter som synes å ha fungert som sentre for periodiske markeder og festivaler.[11]

Romernes invasjon[rediger | rediger kilde]

Britiske keltere, ikenere, gullstater,
Tidligere Freckenham-Type (15 f.Kr. - 20 e.Kr.).
Obv: Keltisert hest til høyre, stort hjul over, tusenfryd under hest.
Rev: Blomst lagt oppå kors av småkuler, kurvete linjer i vinkler av småkulekors.
Statue av Boudicca av Thomas Thornycroft i nærheten av Westminster Pier, London, med hennes to døtre på en stridsvogn.

Betydningen av navnet Iceni (ikenere) er ikke kjent. Ikeniske mynter datert fra 100-tallet e.Kr. benytter stavingen ECEN,[12] og en artikkel av D. F. Allen, «The Coins of the Iceni», diskuterer forskjellen mellom mynter med inskripsjonen ECE og ECEN. Allen mener denne forskjellen forteller at myntene ved begynnelsen av Prasutagus’ hadde myntene ennå ikke stammens navn preget. Det begynte først rundt 47 e.Kr. Da Antedios var ikenernes konge hadde myntene heller ikke stammens navn, men herskerens, «Om så, myntene antyder at Prasutagus’ tid begynte først etter hendelsene i 47.»[13]

Tacitus forteller at ikenerne ikke ble erobret ved Claudius invasjon av Britannia i 43, men kom til en frivillig allianse med romerne. Imidlertid gjorde de opprør i 47 etter den romerske guvernør Publius Ostorius Scapula truet med å ta fra dem våpnene. Allen forklarer i sin nevnte artikkel at Scapula hadde blitt «opptatt med forsvaret til de ikke erobrede silurene i sørlige Wales og brigantene i Yorkshire.» Allen informerer leserne at det var slik Prasutagus fikk kontroll over ikenerne.[14] Ikenerne ble nedkjempet i intenst slag ved et befestet sted, men fikk lov til å beholde sin uavhengighet.[15] Det tyder på at de romerske tapene var betydelig. Stedet for slaget kan ha vært Stonea Camp, en bygdeborg fra jernalderen i Cambridgeshire.

Et andre og langt mer alvorlig opprør skjedde i år 61. Prasutagus, den rike og proromerske ikeniske konge, hadde dødd etter å ha vært høvding for ikenerne i årene mellom 43 og 50.[16] Det var vanlig praksis for en romersk klientkonge å overlate kongeriket til Roma ved sin død, men Prasutagus hadde forsøkt å bevare sin slekt ved å testamentere bort sitt rike og eiendommer (som Allen mener var lokalisert i Breckland i nærheten av Norwich)[17] i fellesskap til keiseren og sine døtre. Romerne overså dette og prokurator Catus Decianus beslaglagte hele hans eiendom. Da dette skjedde skal romerne ha gjort grove overgrep, de pisket hans enke Boudicca og voldtok hans døtre. Samtidig innkrevde den romerske finansmannen deres lån. Mens guvernør Gaius Suetonius Paulinus drev krig i Wales, samlet Boudicca ikenerne og nabostammene trinovantene til et storstilt opprør:

Sitat ... en forferdelig katastrofe skjedde i Britannia. To byer ble herjet, åtti tusen romere og deres allierte omkom, og øya var tapt for Roma. Hva mer, hele denne ødeleggelsen ble påført romerne av en kvinne, et faktum som i seg selv påførte dem den største skam… Men personen som hovedsakelig var medvirkende til å oppgløde de innførte og overtalte dem til bekjempe romerne, personen som var antatt verdig å være deres leder og som ledet hele krigen, var Boudicca, en britonsk kvinne av kongelig ætt og eide en større intelligens enn ofte kvinner har… I vesen var hun meget høy, i framtoning skremmende, hennes øyne lyste av raseri, og hennes røst var grell; en stor mengde av det mest brungult hår falt til hennes hofter; rundt nakken hadde hun en stor, gyllen halsring; og hun bar en tunika med flere farger over hvor en tykk kappe var festet med en brystnål. Slik var hennes ufravikelige kledning. Sitat
– Dio Cassius [18]
Ikeniske bronsemynter. Museum of London.

Opprøret førte til ødeleggelse og plyndring av Camulodunum (Colchester), Londinium (London), og Verulamium (St. Albans) før opprørerne til sist ble beseiret av Suetonius Paulinus og hans legioner. Selv om britnerne i antall var langt flere enn romerne, manglet de romernes overlegne disiplin og taktikk og ble avgjørende beseiret. Slaget skjedde ved et i dag ukjent sted, men antagelig i Vest-Midlands et sted langs Watling Street.[19] I dag står en stor statue av Boudicca som svinger et sverd og styrer en stridsvogn i London på nordbredden av Themsen ved Westminster Bridge.

Ikenerne er nedtegnet som en civitas i romersk Britannia av Klaudios Ptolemaios i hans Geographia,[20] og som navnga Venta Icenorum som deres by. Venta, som også er omtalt i Ravennatis Anonymi Cosmographia[21] og Itinerarium Antonini,[22] var en bosetning i nærheten av dagens landsby Caistor St. Edmund, rundt 8 km sør av dagens by Norwich, 2–3 km fra en innsirkling med jordvoll fra bronsealderen ved Arminghall.

400-tallet førte uroligheter i Europa til at romerne trakk ut troppene fra Britannia. Det er mulig at en del av ikenerne migrerte vestover og vekk fra anglerne som ankom området. Ikenerne dro kanskje inn i det ugjestmilde myrområdene rundt bukta The Wash som er kjent som The Fens eller Fenland. Denne muligheten er støttet av helgenbiografien Livet til sankt Guthlac. Biografien ble skrevet om en østangelisk religiøs eremitt som bodde i Fenlandet tidlig på 700-tallet. Den hevder at Guthlac ble angrepet av et folk han mente var britonere som levde i Fenlandet på denne tiden, rundt 200 år etter etableringen av de angelsaksiske kongedømmer. Bertram Colgrave i innledningen til en moderne utgave av helgenbiografien uttaler at dette er svært usannsynlig grunnet mangel på bevis på britonske overlevende i regionen og det faktum at det er «meget få» britonske stedsnavn i området.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Venta er britiskkeltisk for «by» eller «møtested», således betydningen «Ikenernes by».
  2. ^ Gardiner, Juliet; Wenborn, Neil (1967): «Civitas» i: The Columbia Companion to British History. New York: Columbia UP.
  3. ^ «Britain, Roman» i: The Oxford Classical Dictionary. 4. utg. Oxford: Oxford UP, 2012.
  4. ^ Webster, Graham (1978): Boudica: the British Revolt Against Rome AD 60, Routledge, s. 46-48
  5. ^ Mossop, H. R. & Allen, D. F. (1979): «The Elusive Icenian Legend» i Britannia, s. 258-259.
  6. ^ Thomas Browne (1658): Hydriotaphia, Urn Burial, or, a Discourse of the Sepulchral Urns lately found in Norfolk
  7. ^ Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 5.21
  8. ^ Russel, Miles (2010): Bloodline: The Celtic Kings of Roman Britain. Published by Amberley Publishing. ISBN 978-1-84868-238-2
  9. ^ Britannia 22, The Society for the Promotion of Roman Studies, (1991), s. 90
  10. ^ Britannia 22, The Society for the Promotion of Roman Studies, (1991), s. 67
  11. ^ Britannia 22, The Society for the Promotion of Roman Studies, (1991)
  12. ^ Celtic Coinage
  13. ^ Allen, D. F. (1970): «The Coins of the Iceni» i: Britannia, s. 16.
  14. ^ Allen, D. F. (1970): «The Coins of the Iceni» i: Britannia, s. 2.
  15. ^ Tacitus: Annals 12.31
  16. ^ Todd, Malcolm (2004): «Roman Britain, British Leaders» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
  17. ^ Allen, D. F. (1970): «The Coins of the Iceni» i: Britannia, s. 15.
  18. ^ Dio Cassius: Romersk historie. Oversatt av Wikipedia
  19. ^ Tacitus: Agricola 14–17; Annals 14:29-39; Dio Cassius: Roman History 62:1-12
  20. ^ Klaudios Ptolemaios: Geographia 2.2
  21. ^ Ravenna Cosmography (British section)
  22. ^ Antonine Itinerary (British section)
  23. ^ Felix's Life of St. Guthlac, Text, Translation & Notes, Bertram Colgrave (red.) 1965, Cambridge University Press

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen, D. F. (1970): «The Coins of the Iceni» i: Britannia, s. 1-33.
  • Bunson, Matthew (1994): «Britannia» i: Encyclopedia of the Roman Empire. New York: Facts on File.
  • Bunson, Matthew (2012): «Iceni» i: Encyclopedia of Ancient Rome, 3. utg. New York: Facts On File.
  • (2012): «Britain, Roman» i: The Oxford Classical Dictionary, 4. utg. Oxford: Oxford UP.
  • Davies, John. A., Gregory, Tony (1991): «Coinage from a 'Civitas': A Survey of the Roman Coins Found in Norfolk and their Contribution to the Archaeology of the 'Civitas Icenorum'» i: Britannia, s. 65-101.
  • Dio Cassius (1987): Roman History, Cambridge: Harvard UP.
  • Gardiner, Juliet; Wenborn, Neil (1997): «Civitas» i: The Columbia Companion to British History. New York: Columbia UP.
  • Mossop, H. R.; Allen, D. F. (1979): «The Elusive Icenian Legend» i: Britannia, s. 258-259.
  • Williamson, Tom (1993): The Origins of Norfolk. Manchester University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 52°36′00″N 0°48′00″Ø