Itinerarium Antonini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Romersk vei Perge i Antalya i dagens Tyrkia.

Itinerarium Antonini (fullstendig Itinerarium provinciarum Antonini Augusti, en norsk tittel er Antoninske itinerariet) er en kjent itinerarium, et register over de fremste romerske veier, deres stasjonene, bosetninger og distansene langs dem. De ble benyttet som hjelp til å finne fram fra ett sted til et annet. Antonini Itinerarium, som inneholder i alt 15 dokumenter, er mest sannsynlig basert på offisielle dokumenter. Dens grunnleggende utgave er antagelig fra begynnelsen 200-tallet. Tittelen viser til keiser Marcus Aurelius Antoninus, men som var mer kjent under navnet Caracalla. Den eneste håndskrevne versjonen er fra 300-tallet under keiser Diokletian.

Grunnet knappheten til andre bevarte nedtegnelser av denne typen, er det en verdifull historisk opptegnelse.[1] Bortimot ingenting er kjent om forfatteren. Antoninske itinerariet inneholder kun de veier som finnes i pretorenes register, eller som man vil si i dag, det statlige veinettet. De lokalveier som savnes kan til dels finnes omtalt i verk av Plinius den eldre, Strabon og andre antikke forfattere. Derfor er veibeskrivningen ikke en fullstendig fortegnelse over Romerrikets steinlagte veier, selv om de viktigste finnes.

Hispania[rediger | rediger kilde]

De viktigste romerske veiene i Hispania.

På hver vei er større gårder, tilslutninger og avstand nedtegnet. Gjennom sin utforming og anvisninger, synes teksten å ha hatt til hensikt å lette lokaliseringen av befolkningssentra med det formål å samle inn skatteinntekter enn som hjelp til reisende. Likevel har avstandangivelsene i itinerariet gjort det mulig å bestemme lokaliseringen av et stort antall ellers forsvunne bosetninger langs hele det gamle veinettet i Romerriket.[2] I dokumentett beskrives 372 veier. 34 av disse tilhører provinsen Hispania, og kan identifieras med numrene I til XXXIV (dvs nr 1–34). Her nevens blant annet Deobrígula, «Gudenes by», som er dagens Tardajos.[3]

Romerske Britannia[rediger | rediger kilde]

Iter Britanniarum, vist som et veikart. Rutene og stasjonene vist her er omtrentlig.

Den britiske seksjonen er senere blitt kjent som Iter Britanniarum, og kan bli beskrevet som veikart over romerske Britannia. Det er 15 slike itinerarier i dokumentet som viser til ulike geografiske områder. Det måler avstandene i romersk mil (mille passus, bokstavelig «tusen passer»; forkortet m.p.) hvor 1000 passer tilsvarer 1 romersk mil. En romersk pass var to skritt, venstre pluss høyre, men var ikke nøyaktig lik overalt, og konvertering til moderne enheter er upresise. Likevel er 1 romersk mil omtrentlig lik 1430 meter.

En engelsk forfalskning kalt De Situ Britanniae (gjort tilgjengelig ca. 1749, utgitt 1757) ga mye forfalsket informasjon om romersk Britannia, inkludert itinerarier som overlappet den ekte Antoninske itinerariet, og tidvis ga motstridende informasjon. Den autoritet ble ikke utfordret for alvor før i 1845, og ble fortsatt sitert som en autorativ kilde mot slutten av 1800-tallet. Ved den tiden hadde forfalsket data smittet bortimot hver eneste redegjørelse av oldtidens britiske historie og hadde også blitt benyttet kart fra Ordnance Survey, en britisk regjeringsetat med nasjonalt ansvar for landmåling og kartpublikasjon.[4][5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Antonini Itinerarium» i: Chisholm, Hugh, red. (1910): Encyclopædia Britannica, II, 11. utg., Cambridge.
  2. ^ «Miaccum», Celtiberia.net: Jakt på en forsvunnet herrgård (det viser muligheten å anvende Antoninska itinerariet som kilde for å lokalisere veger og bosetninger).
  3. ^ «El miliario extravagante», GonzaloArias.net - Antoninske itinerariet (den spanske delen).
  4. ^ Redmonds, George (2004): Names and History: People, Places and Things, Hambledon & London, ISBN 1-85285-426-X, s. 65–68
  5. ^ Barker, Nicolas (1990): «Rewriting History: 44. Charles Bertram and 'Richard of Cirencester's' map of Roman Britain» i: Fake? The Art of Deception, Berkeley: University of California Press, ISBN 0-520-07087-9, s. 66

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]