Publius Ostorius Scapula

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Publius Ostorius Scapula (fødsel ukjent, død 52) var en romersk statsmann og general som styrte romersk Britannia fra 47 og fram til sin død fem år senere. Han var ansvarlig for å beseire og ta til fange den britonske opprørslederen Caratacus.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Publius Ostorius Scapula var antagelig sønn av Quintus Ostorius Scapula, den første felleskommandanten av pretorianergarden, utpekt av Augustus, og senere prefekt av Egypt.[2][3][4]

Britannia[rediger | rediger kilde]

Ingenting er kjent om hans tidligste karriere. Han var romersk konsul (consul suffectus) i 46. Vinteren 47 ble han utpekt som andreguvernør av romersk Britannia av keiser Claudius, og erstattet da Aulus Plautius, som reiste tilbake til Roma hvor han ble mottatt som en helt.[5] Sør og øst av øya var trygt okkupert og allianser var blitt inngått med de innfødte stammene utenfor romerskkontrollerte områder, men andre stammer fortsatte å sette seg til motverge mot den romerske militærmakten. I den tro at en ny guvernør ville være motvillig til drive krig så sent på året, gikk til opprør og angrep.

Scapula brakte dem ut av denne villfarelsen ved å reagere med stor brutalitet. Han angrep uten nåde og ga de innfødte stammene ingen tid til å omgruppere. Han erklærte (basert på en tekstutbedring av en ødelagt avsnitt i Tacitus' Annaler) sin hensikt å avvæpne alle britonere sør og øst for elvene Trent og Severn. Det geografiske området beskrevet har ført til en akademisk diskusjon om rollen til den romerske veien Fosse Way (bygget av hans forgjenger) som en ønsket grenselinje i løpet av perioden da den knytter Trent og Severn sammen.[6]

Ikenere, en stamme basert i Norfolk som ikke hadde blitt erobret, men frivillig lat seg alliere med romerne, protesterte mot å bli avvæpnet og ledet nabostammene i et opprør. Scapula beseiret dem ved å storme en bygdeborg, muligens Stonea Camp i Fenland i nærheten av March i Cambridgeshire i en heftig kamp. Hans sønn, Marcus Ostorius Scapula, vant corona civica, en eikeløvskrone, for å ha reddet en romersk borgers liv under kampene.[7] Ikenerne forble uavhengige, og det er sannsynlig at Prasutagus ble innsatt som en pro-romersk klienthersker av ikenerne på denne tiden.

Etter å ha slått ned opprøret begynte han med ekspedisjoner i grenseområdet. Først ut var et felttog mot dekangelerne i det nordlige Wales i 48. Dette medførte at stammene i nord ble skilt fra de i Wales. Da brigantene gjorde opprør måtte han igjen dra østover. Opprøret ble raskt slått ned, men det viste en svakhet i det romerske systemet med klientkongedømmer; de kunne lett gjøre opprør dersom de fant det opportunt. Legionen XIV Gemina, til da stasjonert i Viroconium, ble stasjonert i området for å holde brigantene i sjakk. På samme tid holdt II Augusta til i sørøst, IX Hispania var stasjonert i nordøst på den andre siden av Trent og XX Valeria Victrix sto i Camulodunum.

I Wales hadde Caratacus blitt leder for silurene og ordovikene. Scapula satte igang bygging av festningsverker for å holde dem under kontroll og drev Caratacus gradvis tilbake. Han beseiret ordovikene i slaget ved Caer Caradock i 50. Caratacus ble tatt til fange etter å ha blitt angitt av dronning Cartimandua av brigantene. Han ble sendt til Roma i lenker.

Scapula fikk triumftog etter slaget, men opprøret var ikke helt over. Spesielt fortsatt silurene med mindre angrep på romerske styrker. Ved noen tilfeller led romerne store tap. Scapula på sin side hevdet at kelterne var fullstendig slått og gjorde ingen trekk for å møte dette. Silurene begynte å ta romere som gisler, og fordelte dem mellom forskjellige stammer, som dermed ble bundet tettere sammen i motstanden mot romerne.

I sør hadde Scapula oppnådd en sterkere romanisering av samfunnet, og han grunnla Britannias første veterankoloni, Camulodunum i 49. Han sto også antagelig bak den første romerske bosetningen i Verulamium.

Død[rediger | rediger kilde]

I 52 døde Scapula døde brått og uventet i 52, tilsynelatende «slitt ut av bekymringer», som Tacitus formulerte det. Det etterlot Roma med et voksende problem ved de britiske grensene. Det har blitt hevdet at Scapula ble gravlagt i Clawdd Coch i Vale of Glamorgan, det vil si i sørøstlige Wales.[8]

Angrep fra silurerne fortsatte, og beseiret en legion ledet av Gaius Manlius Valens før Aulus Didius Gallus ankom som ny guvernør. Den fullstendige pasifiseringen av området ble først oppnådd 25 år senere ved Sextus Julius Frontinus.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tomlin, R. S. O. (26. oktober 2012): «Ostorius Scapula, Publius» (sammendrag) i: The Encyclopedia of Ancient History, John Wiley & Sons, Inc.
  2. ^ Bingham, Sandra (2012): The Praetorian Guard: A History of Rome's Elite Special Forces, I.B.Tauris, s. 20
  3. ^ Dio Cassius (1987): The Roman History: The Reign of Augustus, Penguin, upaginert
  4. ^ Birley (1981), s. 42; se også Dio 55:10.10
  5. ^ «Roman Britain, timeline», BBC History
  6. ^ Arnold-Baker, Charles (2015): The Companion to British History, Routledge, upaginert
  7. ^ Alcock, Joan P. (2011): A Brief History of Roman Britain, Hachette, upaginert
  8. ^ Cambrian Archaeological Association (1851): Archaeologia cambrensis. W. Pickering. s. 144

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Smith, William, red. (1870): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology Vol 3, s. 734
  • Birley, Anthony R. (1981): The Fasti of Roman Britain, s. 41–44

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Aulus Plautius 
Romersk guvernør i Britannia
(4752)
Etterfølger:
 Aulus Didius Gallus