Hinterkaifeckdrapene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hinterkaifeckdrapene
Dato1. april 1922
TidssoneUTC+01:00, UTC+2:00
StedHinterkaifeck, Bayern, Tyskland
HendelseMord på seks personer
Antall døde6
StatusIkke oppklart
Posisjon
Kart
Hinterkaifeckdrapene
48°35′40″N 11°19′20″Ø
Hinterkaifeck

Hinterkaifeckdrapene skjedde natten mellom 31. mars og 1. april 1922. Alle de seks beboerne på en liten gård i Bayern, ca. 70 kilometer nord for München i Tyskland ble drept av en eller flere ukjente gjerningspersoner. De seks ofrene var kårfolkene Andreas Gruber (63) og Cäzilia Gruber (72); deres datter Viktoria Gabriel (35), enke; Viktorias barn Cäzilia (7) og Josef (2); og tjenestepiken Maria Baumgartner (44). De ble funnet døde, slått i hjel med en hakke. Gjerningspersonen(e) hadde bodd sammen med de seks likene i tre dager. Drapene anses for å være blant de mest grusomme og uforståelige uløste forbrytelsene i tysk historie, og vekker på grunn av de uvanlige omstendighetene fremdeles interesse i tysk offentlighet. Saken har blitt tatt opp i tallrike bøker, avisartikler, dokumentar- og spillefilmer i Tyskland.

Åstedet[rediger | rediger kilde]

Gården ble bygget omkring 1863[1] på tidligere jordbruksland. På mordtidspunktet bestod bygningsmassen av våningshus, stall/fjøs og låve, bygget i ett som én stor L-formet bygning. Bygningen hadde én hovedetasje og et loft som strakk seg over hele førsteetasjen. Det fantes også et lite motorskjul, bygget inntil endeveggen av låven.

Omtrent ett år etter drapene, og etter etterforskningen, ble hele gården revet fordi man ikke kunne finne noen som ville overta den. Under rivingen kom ytterligere bevis for dagen (en hakke gjemt på loftet og en pennekniv i høyet i fjøset).[2] I dag står det ingen bygninger på stedet, men det finnes et lite minnesmerke.

Mordene[rediger | rediger kilde]

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Merkelige ting skal ha skjedd på og rundt Hinterkaifeck allerede før mordene. Seks måneder før angrepet sluttet familiens hushjelp. Det har blitt hevdet[trenger referanse] at hun sluttet fordi hun hadde hørt merkelige lyder på loftet og mente huset var hjemsøkt.

I mars 1922 fant Andreas Gruber en avis fra München i nærheten av Hinterkaifeck. Han kunne ikke huske å ha kjøpt den og trodde først at postmannen hadde mistet den.[3] Dette kunne imidlertid ikke være tilfelle, ettersom ingen i området abonnerte på avisen.[4]

Noen dager før drapene fortalte Gruber at han hadde oppdaget spor i nysnøen, som gikk fra skogen til gården, men ikke tilbake igjen. En husnøkkel skulle ha forsvunnet, og noen hadde ødelagt hengelåsen i motorskjulet og sluppet løs ei ku i fjøset.

I tillegg sa innbyggerne på gården at det gjentatte ganger skulle ha stått en mann med bart i skogen og ha sett mot gården. Senere, om natta, hørte de skritt på loftet, men Gruber fant ingen da han lette gjennom bygningen.

Selv om han fortalte om disse påståtte observasjonene til flere nektet han å ta imot hjelp fra utenforstående (naboer og politi).[3]

Ifølge en skolekamerat av den syv år gamle Cäzilia Gabriel, skulle den unge jenta ha fortalt at moren Viktoria hadde rømt fra gården kvelden før, før mordene, etter en voldsom krangel, og at hun først flere timer senere hadde blitt funnet i skogen.[5] 33 år seinere hevdet skolekameraten i stedet at det skulle ha vært Cäzilia selv som hadde rømt.

Drapsnatten 31. mars – 1. april 1922[rediger | rediger kilde]

Om ettermiddagen 31. mars 1922, en fredag, kom den nye hushjelpen Maria Baumgartner til gården. Søsteren hennes hadde fulgt henne dit, og hadde forlatt gården etter et kort opphold.[3] Hun var mest sannsynlig den siste personen som så folkene på gården i live. Noen timer etter at hun dro skjedde de seks mordene. Det har ikke vært mulig å rekonstruere hendelsesforløpet nøyaktig.

På grunn av hvordan likene lå da de ble funnet antar man at Viktoria Gabriel, kårfolkene Cäzilia og Andreas, og syv år gamle Cäzilia, sent om kvelden ble drept - antakelig i den rekkefølgen de er nevnt - i gangen mellom fjøset og låven.[3] Gjerningspersonen (eller gjerningspersonene) brukte en hakke som hørte til gården og drepte familien med slag mot hodet. Det er uklart hvor lang tid som gikk mellom hvert av drapene. Senere undersøkelser viste at skrik fra låven ikke kunne høres i tjenestepikens rom, eller i soverommene i våningshuset. Gjennom obduksjonen ble det tydelig at syv år gamle Cäzilia måtte ha overlevd i minst to timer etter at hun hadde fått slagene i hodet.

Gjerningspersonen tok seg fra låven inn i våningshuset og brukte samme hakke til å drepe - antakelig først - Maria Baumgartner i soverommet hennes (tjenestepikens rom) og til slutt to år gamle Josef, som sov i barnevogna si i soverommet til mora Viktora Gabriel.[6]

Oppdagelsen av mordene[rediger | rediger kilde]

Etter mordene gikk det fire dager før likene ble funnet. Mellom mordtidspunktet og det at likene ble oppdaget må gjerningspersonen(e) ha oppholdt seg i huset, eller i det minste ha vendt tilbake én gang - for kyrne var blitt melket og dyrene hadde blitt fôret. I tillegg oppdaget politiet senere at alt brødet hadde blitt spist og at noen hadde skåret seg kjøtt fra spiskammeret.

1. april kom kaffeselgerne Hans og Eduard Schirovsky til Hinterkaifeck for å ta en bestilling. De banket på døren og vinduene, men ingen åpnet. De gikk omkring på gården, men fant ingen. De merket seg bare at porten til motorskjulet var åpen før de bestemte seg for å dra.[7] Cäzilia Gabriel var fraværende uten noen grunn de neste skoledagene (1., 3. og 4. april) og familien dukket ikke opp til søndagens gudstjeneste 2. april.[6]

Mandag 3. april merket postbudet Josef Mayer seg at lørdagsposten fremdeles lå der han hadde lagt den, og det så ut som om ingen var på gården.

Maskinreparatøren Albert Hofner dro til Hinterkaifeck 4. april for, som avtalt, å reparere motoren på en fôrkutter. Han uttalte at han ikke hadde sett noen i familien og ikke hadde hørt noe annet enn lydene fra dyrene og hunden på gården. Etter å ha ventet en time bestemte han seg for å begynne på reparasjonen, som han brukte omtrent 4,5 time på å fullføre.[3] Da han tok en siste rundt omkring på gården for å se om han kunne finnen noen av de som bodde der, merket han seg at låvedøra var åpen. Han kunne ikke si sikkert om døra hadde vært åpen da han først kom. Hofner kikket inn på låven, men gikk ikke inn.

I Gröbern møtte han datteren til en nabo, Lorenz Schlittenbauer, og fortalte henne at han var ferdig med reparasjonen på Hinterkaifeck. Hofner fortalte også Georg Greger, borgermesteren i Wangen, om hvor folketomt det hadde vært på gården. Rundt 15:30 sendte Schlittenbauer sønnen Johann (16) og stesønnen Josef (9) til Hinterkaifeck for å se om de kunne få kontakt med familien. Da de fortalte at de ikke fant noen, dro Schlittenbauer samme dag til gården med Michael Pöll og Jakob Sigl.[6] Da de tok seg inn i fjøset fant de likene av Andreas Gruber, hans kone Cäzilia Gruber, hans datter Viktoria Gabriel, og barnebarnet Cäzilia, myrdet. Kort tid etter fant de hushjelpen Maria Baumgartner og det yngste familiemedlemmet, Viktorias sønn Josef, myrdet i våningshuset.[6]

Etterforskning[rediger | rediger kilde]

Etterforskeren Georg Reingruber og kollegene hans fra Münchenpolitiet etterforsket drapene. Innledende undersøkelser ble hindret av alle personene som hadde vært på åstedet, flyttet lik og gjenstander, og til og med lagd og spist mat på kjøkkenet. Dagen etter at likene ble oppdaget utførte rettslegen Johann Baptist Aumüller obduksjoner i fjøset. En hakke ble ansett for være det mest sannsynlige drapsvåpenet, selv om våpenet ikke ble funnet på åstedet (før gården senere ble revet). Funn tydet på at den unge Cäzilia hadde vært i live flere timer etter angrepet, hun hadde revet ut håndfuller av håret sitt mens hun lå i høyet. Ofrenes kranier ble fjernet og sendt til München hvor de ble undersøkt ytterligere.[8]

Politiet mistenkte først at motivet var vinningskriminalitet (et ran), og de avhørte omreisende håndverkere, løsgjengere og flere innbyggere i omkringliggende landsbyer. Da en stor mengde penger ble funnet i huset forlot de denne teorien.[3]

Uten å finne noe klart motiv på åstedet begynte politiet å lage en liste over mistenkte. Til tross for flere arrestasjoner har man aldri funnet noen morder, og saken ble lukket i 1955. Allikevel fant de siste avhørene sted i 1986 før kriminalhauptkommissar (tilsv. norsk politioverbetjent) Konrad Müller ble pensjonert.[9]

Uoverenstemmelser[rediger | rediger kilde]

I saksdokumentene ble det bemerket at ofrene trolig ble gikk inn i fjøset fordi de hørte at dyrene var urolige. Et senere forsøk avslørte dog at i det minste menneskelige skrik fra fjøset ikke kunne høres i våningshuset.[3][10]

Kvelden etter forbrytelsen, tre dager før likene ble oppdaget, hendte det seg at håndverkeren Michael Plöckl reiste forbi Hinterkaifeck. Plöckl noterte seg at en bakerovn hadde blitt varmet opp av noen. Denne personen hadde kommet mot ham med en lykt og blindet ham, hvorpå han i all hast fortsatte på sin vei. Plöckl hadde også lagt merke til at røyken fra ovnen luktet motbydelig. Denne hendelsen ble ikke etterforsket, og det ble ikke foretatt noen undersøkelser for å finne ut hva som hadde blitt brent i ovnen den natten.[11]

Klokka tre om morgenen den 1. april var bonde og slakter Simon Reißländer på vei hjem i nærheten av Brunnen, da han så to fremmede i skogbrynet. Da de fremmede så ham snudde de seg slik at han ikke kunne se ansiktene deres. Da han senere hørte om drapene i Hinterkaifeck mente han det var mulig at de fremmede kunne være involvert.[12]

I midten av mai 1927 ble det sagt at en fremmed hadde stoppet en innbygger i Waidhofen ved midnatt. Han stilte ham spørsmål om drapet, og ropte så at han var morderen før han løp inn i skogen. Den fremmede ble aldri identifisert.[13]

Mistenke[rediger | rediger kilde]

I den omfangsrike etterforskningen ble omkring hundre mistenkte trukket inn, men ingen ble siktet. I det etterfølgende står personer som ble ansett som potensielle gjerningsmenn av politiet eller befolkningen, men som verken kunne dømmes som mordere eller helt ekskluderes som gjerningsmann av udåden.

Karl Gabriel[rediger | rediger kilde]

Ektemannen til Viktoria Gabriel, Karl Gabriel, ble drept i Arras, Frankrike i et bombardement i desember 1914, under første verdenskrig. Etter drapene begynte folk å spekulere på om han faktisk hadde dødd i krigen, eller om han fremdeles var i live. Viktoria Gabriel hadde født sønnen Josef utenfor ekteskap i mannens fravær. Ryktet skulle ha det til at to år gamle Josef var sønnen til Viktoria og hennes far Andreas. De hadde hatt et incestuøst forhold som var dokumentert i retten og kjent i landsbyen.[14] Karl Gabriel skal ha blitt kjent med at Josef ikke var hans sønn, og ha drept familien for å ta hevn. Selv om soldater fra hans eget regiment var vitne til at han døde fikk denne teorien næring i årenes løp ved at det stadig var folk som fortalte at de hadde sett Karl Gabriel, eller kunne bekrefte at han hadde byttet identitet med en fallen kamerat.

Etter andre verdenskrig hevdet flere fra Schrobenhausenområdet som returnerte fra sovjetisk fangenskap at de hadde blitt sendt hjem før de skulle av en bairisktalende sovjetisk offiser, som hevdet å være Hinterkaifeckmorderen.[3] Noen av disse fangene reviderte seinere uttalelsene sine. Om det dreide seg om påfunn eller sannferdige utsagn er det ikke lenger mulig å avgjøre. Selv om uttalelsen skulle vise seg å være sann behøver ikke offiseren å ha vært Karl Gabriel, selv om noen av vitenene som angivelig skulle ha møtt ham kort tid før og etter mordet sa at han ønsket å flytte til Russland.[15]

Lorenz Schlittenbauer[rediger | rediger kilde]

Lorenz Schlittenbauer hadde en stilling tilsvarende ordfører (Ortsvorsteher) i Gröbern og gjaldt ved etterforskningen og fremdeles i dag som en av de hovedmistenkte, men ble aldri siktet.[16]

Kort tid etter at hans første kone døde i 1918, hadde Lorenz et forhold til Viktoria Gabriel, og han ble mistenkt for å være Josefs far.[3] Etter å ha nektet for dette flere ganger erkjente han til slutt farskapet, men betalte ingen pengestøtte til Viktoria.

Schlittenbauer ble tidlig i etterforskningen mistenkt på grunn av flere mistenkelige handlinger og antydninger han kom med etter mordene. Da Schlittenbauer og to andre oppdaget likene hadde de måttet ødelegge en port for å komme inn i fjøset fordi alle dørene på gården var låst. Umiddelbart etter å ha funnet de fire likene i fjøset gikk de to andre sjokkert ut, mens Schlittenbauer gikk videre inn i bygningen alene, det virket som om han kjente den godt. Så åpnet han - det hørte de andre vitnene tydelig - opp ytterdøra i våningshuset med en nøkkel. Schlittenbauer sa senere at nøkkelen hadde stått i døra. Denne eneste nøkkelen til huset hadde forsvunnet kort tid før drapene. Han bodde bare 350 meter unna gården, og hadde kunnet spionere på den uten problemer, og kunne også ha beveget seg uoppdaget mellom sin egen gård og åstedet.[17][18]

I mange år etter dette, forble den lokale mistanken på Schlittenbauer på grunn av merkelige kommentarer han kom med, han ble ansett for å kjenne detaljer som bare morderen kunne vite. I henhold til rapporter i saksdokumentene skulle den lokale læreren Hans Yblagger ha oppdaget Schlittenbauer ved restene av den revne gården Hinterkaifeck i 1925. Etter å ha blitt spurt hvorfor han var der, uttalte Schlittenbauer at gjerningsmannens forsøk på å begrave levningene etter familien i fjøset hadde blitt hindret av den frosne bakken. Dette ble sett på som bevis for at Schlittenbauer hadde kjennskap til forholdene i bakken på drapstidspunktet, men som nabo og kjent med området kunne han ha kommet med en kvalifisert gjetning. En annen spekulasjon var at Schlittenbauer myrdet familien etter Viktoria krevde pengestøtte til unge Josef.

Før sin død i 1941 førte og vant Schlittenbauer flere sivile saker for sjikane mot personer som beskrev ham som "Hinterkaifeckmorderen".[19][20]

Josef Bärtl[rediger | rediger kilde]

Den påstått psykisk syke bakeren Josef Bärtl, født i 1897 i Geisenfeld i nærheten av Hinterkaifeck, ble kort tid etter mordet mistenkt, fordi han hadde flyktet fra Günzburgdistriktets sanatorium i 1921. Både på grunn av sinnstilstanden hans og det at han skulle ha vært involvert i et drap i 1919, trodde man han kunne ha utført mordene. I tillegg hadde et medium identifisert ham som gjerningsmann på grunnlag av et fotografi. Vitner uttalte gjentatte ganger at de hadde møtt Bärtl, men han ble aldri igjen funnet av politiet.[trenger referanse]

Gumpbrødrene[rediger | rediger kilde]

Allerede 9. april 1922 sendte kriminaloverinspektør (tysk: Kriminaloberinspektor) Georg Reingruber ut etterlysning etter Adolf Gump, Wilhelm Dreßel, Wilhelm Musweiler (alias Weiland) og den tidligere etterforskeren Fredrich N. (alias Fischer). Alle fire skulle ha gått inn i Øvre Schlesien med Frikorps Oberland og der ha medvirket til drap på ni bønder. Reingruber kunne ikke utelukke at Adolf Gump også hadde vært delaktig i Hinterkaifekdrapene, derfor ble relevante politistasjoner oppfordret til å forhøre seg om Gumps alibi mellom 30. mars og 1. april 1922, i fall han skulle bli anholdt.

I 1951 undersøkte aktor Andreas Popp om Gumpbrødrene Adolf og Anton kunne ha begått Hinterkaifeckdrapene. Mistanken hadde rot i en beskyldning fra søsteren deres, Kreszentia Mayer. Hun meddelte på dødsleiet at Adolf og Anton skulle ha begått mordene. Anton Gump ble deretter satt i varetekt, Adolf hadde dødd i 1944. Etter en kort tid ble Anton allikevel løslatt, og i 1954 ble saken mot ham til slutt innstilt fordi det ikke fantes bevis for at han hadde deltatt i lovbruddet.[21]

Brødrene Karl og Andreas S. fra Sattelberg[rediger | rediger kilde]

I 1971 skrev en kvinne ved navn Therese T. et brev om noe som skjedde da hun var ung: da hun var tolv var hun vitne til at moren fikk besøk av moren til brødrene Karl og Andreas S. Kvinnen hevdet at sønnene hennes var Hinterkaifeckmorderne. Politiet undersøkte senere saken, og fant setningen "Andreas var lei seg for at han mistet lommekniven sin" i en nedtegnelse som moren til Therese T. hadde gjort. Da Hinterkaifeck ble revet i 1923 ble det funnet en lommekniv uten eier. Kniven kunne allikevel ha tilhørt ett av drapsofrene. Dette sporet ble fulgt uten resultat.[22] Kreszenz Rieger, den tidligere hushjelpen på Hinterkaifeck, var sikker på at hun hadde sett pennekniven på tunet allerede da hun jobbet der.[23]

Peter Weber[rediger | rediger kilde]

Peter Weber ble navngitt som mistenkt av Josef Betz. De to jobbet sammen og delte rom vinteren 1919/1920. Ifølge Betz snakket Weber da om en avsidesliggende gård, Hinterkaifeck. Weber visste at det kun bodde et eldre par der sammen med datteren deres og hennes to barn. Det er sannsynlig at han visste om incesten mellom Gruber og datteren. Betz vitnet i en høring at Weber hadde foreslått å drepe den gamle mannen for å få tak i familiens penger. Da Betz ikke svarte på forslaget sluttet Weber å snakke om det.[24]

Bichlerbrødrene og Georg Siegl[rediger | rediger kilde]

Den tidligere hushjelpen Kreszenz Rieger jobbet på Hinterkaifeck fra november 1920 til ca september 1921. Hun mistenkte brødrene Anton og Karl Bichler for å ha begått drapene. Anton Bichler hadde hjulpet til med potethøsten på Hinterkaifeck og kjente derfor stedet. Bichler skal ofte ha snakket til henne om Gruber- og Gabrielfamilien i nedsettende ordelag. Fra en gammel dame hørte hun at Anton skulle ha antydet at hele familien skulle vært slått i hjel. Piken understreket også i avhøret sitt at gårdshunden, som bjeffet mot alle, aldri bjeffet mot Anton.[3] I tillegg rapporterte hun om en samtale som hadde funnet sted under vinduet hennes om natten. Piken trodde at det var Karl Bichler, Antons bror som hadde vært med i samtalen. Hun uttalte også at Anton og Karl Bichler kunne ha begått drapene sammen med Georg Siegl, som hadde jobbet på Hinterkaifeck og kjente til familiens formue. Siegl skulle ha brutt seg inn i våningshuset i november 1920, mens resten av familien jobbet ute på jordene. Han skulle ha klatret inn i huset gjennom et åpent vindu og ha stjålet røkt kjøtt, egg, brød og klær. Beboerne på Hinterkaifeck skulle kun ha sett at han flyktet inn i skogen. Til tross for denne tildragelsen ble han igjen ansatt som gårdshjelp i noen dager i september 1921.[25] Georg Siegl nektet for å ha stjålet, og beskyldte Josef Hartl fra Waidhofen for å være gjerningsmann.[26] I et senere forhør sa han at det var ham som hadde skåret ut håndtaket på drapsvåpenet da han jobbet på Hinterkaifeck, og visste at redskapet pleide å ligge i gangen i fjøset.[27]

Thalerbrødrene[rediger | rediger kilde]

Thalerbrødrene var også mistenkte, ifølge en uttalelse fra den tidligere hushjelpen Kreszenz Rieger. Brødrene hadde begått flere mindre innbrudd i området før mordene. Under potethøsten 1921 skal flere uvanlige hendelser ha funnet sted. Josef Thaler skulle ofte ha stått ved vinduet hennes om natten. Da hun en gang åpnet vinduet skulle Josef ha spurt henne ut om beboerne på Hinterkaifeck, men hun svarte ham ikke. I samtalen hevdet Josef Thaler å vite hvilket familiemedlem som sov i hvilket rom og uttalte at de hadde mye penger. De gjemte visstnok pengene et annet sted om dagen enn om natten. Etter ca. en halvtime gikk Josef. Rieger merket da at det også var en annen, ukjent person i nærheten. Ifølge hennes utsagn undersøkte Josef Thaler og den fremmede maskinhuset, og kikket oppover. Kreszenz mente at den ukjente var Andreas, Josefs bror. I samme tidsperiode skal døra til rommet hennes ha pleid å gli opp av seg selv omkring midnatt. Av redsel sa Kreszenz Rieger derfor opp etter fire ukers ansettelse.[28]

Paul Mueller[rediger | rediger kilde]

I boka The Man from the Train (norsk: Mannen på toget) hevder forfatteren Bill James at Paul Mueller kan ha vært ansvarlig for drapene. Drapene har noen likheter med forbrytelsene han hadde begått i USA, herunder drapet av en hel familie i det avsidesliggende huset deres, bruken av den stumpe enden av et gårdsredskap som våpen (en hakke), og det tilsynelatende fraværet av ran som motiv. Forfatterne mistenker at Mueller, beskrevet som en tysk immigrant i datidens medier, kanskje reiste fra USA fra hjemlandet sitt etter at private etterforskere og journalister begynte å legge merke til og publisere mønstre i familiedrap i flere stater etter at to familier ble drept samme natt i 1912 i Colorado Springs, Colorado og et tilsvarende familiemord noen uker etterpå et par hundre kilometer unna i nabostaten Kansas.[29]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke i nærheten av den revne gården

Mange bøker og avisartikler har blitt viet drapet. En artikkelserie av Josef Ludwig Hecker i Schrobenhausener Zeitung fornyet interessen.[30]

En dokumentarfilm, Hinterkaifeck - Symbol des Unheimlichen ("Hinterkaifeck - Symbol på det uhyggelige") (1981) er basert på Leuschners bok; Hans Fegert tilpasset boken, regisserte filmen (skutt på Super 8, med lyd) og var kameramann.[30] Filmen ble vist regelmessig i Ingolstadt.[31] Ti år senere ble, Reinhard Keilichs skuespill Hinterkaifeck – Deutschlands geheimnisvollster Mordfall ("Hinterkaifeck - Tysklands mest hemmelighetsfulle mordsak") (1991) produsert, og samtidig produserte Kurt K. Hieber en dokumentar til, filmet på stedet, og vist på tv og i lokale kinoer. Også i 1991 sendte radiostasjonen Funkhaus Ingolstadt en dokumentar, Hinterkaifeck – auf den Spuren eines Mörders ("Hinterkaifeck - på sporet av en morder"), og Abendzeitung (München) kjørte en artikkelserie som kalles Die sechs Toten vom Einödhof – Bayerns rätselhaftestes Verbrechen ("De seks døde fra den avsidesliggende gården - Bayerns mest gåtefulle forbrytelse").[30]

I 2007 undersøkte studentene på Polizeifachhochschule (politihøgskolen) i Fürstenfeldbruck saken ved hjelp av moderne etterforskningsteknikker.[3]

I 2017 tar siste kapittel av The Man from the Train ("Mannen på toget") av Bill James og datteren Rachel James McCarthy, kort opp drapene. Forfatterne forklarer muligheten for at den tyske forbrytelsen kan ha blitt begått av Paul Mueller, seriemorderen forfatterne mener drepte flere familier i USA under lignende omstendigheter mellom 1898 og 1912. Drapene som knyttes til Mueller, inklusive øksedrapene i Villisca, var tilsynelatende tilfeldige, nattlige innbrudd i eller nær små jernbanebyer som etterlot hele familier ihjelslått med den butte siden av et øksehode, og var sannsynligvis motivert av en sadistisk og nekrofil tiltrekning til småjenter. Forfatterne anser sannsynligheten for Mueller som Hinterkaifeckmorderen som "mer eller mindre kron-eller-mynt", men konkluderer med at "det er ingen reell grunn til å tro at det ikke er ham".[32]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sonstiges: Der Hof Hinterkaifeck – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 1. april 2019. Besøkt 31. august 2019. 
  2. ^ Olfen, Sabine (27. mars 2012). «90 Jahre Hinterkaifeck - Fortgang des Hofes» [90 år med Hinterkaifeck - Hva skjedde med gården?]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 12. mai 2019. Besøkt 16. juni 2019. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k «Case 124: Hinterkaifeck» (engelsk). Besøkt 25. september 2019. 
  4. ^ «Aussagen: 1952-01-10 Mayer Josef – Das Hinterkaifeck-Wiki». hinterkaifeck.net (tysk). 10. januar 1952. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 20. mai 2021. 
  5. ^ «Der Mythos Hinterkaifeck • Hinterkaifeck». Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 25. mai 2021. 
  6. ^ a b c d Olfen, Sabine (27. mars 2012). «90 Jahre Hinterkaifeck - Der Fall» [90 år med Hinterkaifeck - Saken]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 31. august 2019. Besøkt 16. juni 2019. 
  7. ^ «Aussagen: 1922-04-05 Schirovsky Hans u. Eduard – Das Hinterkaifeck-Wiki» (tysk). Arkivert fra originalen 8. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  8. ^ Leuschner, Peter (1997). Hinterkaifeck. Spuren eines mysteriösen Verbrechens. [Hinterkaifeck. Spor etter en mystisk forbrytelse.] (tysk). s. 76 ff. 
  9. ^ Manuela, Mayr. «Hinterkaifeck oder der Reiz des Ungewissen» (tysk). Besøkt 16. juni 2019. 
  10. ^ «Berichte: 1922-04-06 Wiessner Konrad, Oberamtsrichter – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 8. september 2017. Besøkt 25. september 2019. 
  11. ^ «Sachverhalte: Die Begegnung am Backofen – Das Hinterkaifeck-Wiki». hinterkaifeck.net (tysk). Arkivert fra originalen 7. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  12. ^ «Aussagen: 1922-04-10 Reisländer Simon – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 7. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  13. ^ «Zeitungsartikel: 1931-04-01 Schrobenhausener Zeitung – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 7. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  14. ^ «Inzestuöse Beziehung Viktoria Gabriel / Andreas Gruber» (tysk). Arkivert fra originalen 30. april 2009. Besøkt 4. januar 2012. 
  15. ^ Olfen, Sabine (27. mars 2012). «90 Jahre Hinterkaifeck - Der Verdächtige Karl Gabriel» [90 år med Hinterkaifeck - Den minstenkte Karl Gabriel]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 5. juni 2020. Besøkt 16. juni 2019. 
  16. ^ Richter, Horst (27. mars 2015). «Ein lebenslanger Flucht» [En livslang forbannelse]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 3. juni 2021. Besøkt 28. mai 2021. 
  17. ^ «Aussagen: 1952-01-10 Sigl Jakob – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 9. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  18. ^ «Berichte: 1922-04-06 Wiessner Konrad, Oberamtsrichter – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 8. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  19. ^ Olfen, Sabine (23. mars 2012). «90 Jahre Hinterkaifeck - Der Verdächtige Lorenz Schlittenbauer» [90 år med Hinterkaifeck - Den mistenkte Lorenz Schlittenbauer]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 31. august 2019. Besøkt 16. juni 2019. 
  20. ^ Mayr, Stefan. «Geheimnis um eine siebte Leiche». Besøkt 16. juni 2019. 
  21. ^ Olfen, Sabine (27. mars 2012). «90 Jahre Hinterkaifeck - Die Verdächtigen Gump» [90 år med Hinterkaifeck - De mistenkte Gump]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 31. august 2019. Besøkt 16. juni 2019. 
  22. ^ «Verdächtige». Der Mordfall Hinterkaifeck (hinterkaifeck-mord.de) (tysk). Besøkt 28. mai 2021. 
  23. ^ «Sachverhalte: Taschenmesser – Das Hinterkaifeck-Wiki». Arkivert fra originalen 11. september 2018. Besøkt 25. mai 2021. 
  24. ^ «Aussagen: 1922-04-07 Betz Josef – Das Hinterkaifeck-Wiki». www.hinterkaifeck.net (tysk). Arkivert fra originalen 7. september 2017. Besøkt 25. mai 2021. 
  25. ^ «Aussagen: 1922-04-24 Rieger Kreszenz – Das Hinterkaifeck-Wiki». www.hinterkaifeck.net (tysk). Arkivert fra originalen 11. september 2018. Besøkt 25. mai 2021. 
  26. ^ «Aussagen: 1922-04-27 Siegl Georg – Das Hinterkaifeck-Wiki» (tysk). Arkivert fra originalen 11. september 2018. Besøkt 25. mai 2021. 
  27. ^ «Personen: Siegl Georg – Das Hinterkaifeck-Wiki» (tysk). Arkivert fra originalen 11. september 2018. Besøkt 25. mai 2021. 
  28. ^ «Aussagen: 1952-07-09 Rieger Kreszenz I – Das Hinterkaifeck-Wiki» (tysk). Arkivert fra originalen 20. mars 2020. Besøkt 25. mai 2021. 
  29. ^ Bill James, Rachel McCarthy James (2017). The Man from the Train: The Solving of a Century-Old Serial Killer Mystery. NY: Scribner ISBN 978-1-4767-9625-3
  30. ^ a b c Rödig, Bernhard (22. april 2008). «Bleibendes Rätsel um den sechsfachen Mord» [Den vedvarende gåten om det seksdobbelte mordet]. Donaukurier (tysk). Arkivert fra originalen 28. oktober 2019. Besøkt 9. februar 2019. 
  31. ^ Brandl, Michael (16. august 2017). «Mehrfachmord und Wiedersehensfreude» [Flerpersonersdrap og gjensynsglede]. Donaukurier (tysk). Besøkt 9. februar 2019. 
  32. ^ James, Bill; James, Rachel McCarthy (19. september 2017). The man from the train: the solving of a century-old serial killer mystery (engelsk). New York: Scribner. ISBN 9781476796253. OCLC 962016034. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hinterkaifeckdrapene&oldid=24217451»