Herbert Kappler

Herbert Kappler
Født		23. sep. 1907 Stuttgart (Kongeriket Württemberg, Det tyske keiserrike)
Død		9. feb. 1978 (70 år) Soltau
Beskjeftigelse		Ingeniør, Medarbeider i gestapo, militært personell
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Det tyske keiserrike Nazi-Tyskland Vest-Tyskland
Medlem av		Sturmabteilung Schutzstaffel
Utmerkelser		SS-Ehrenring
Herbert Kappler på Commons

Herbert Kappler (født 29. september 1907 i Stuttgart i Tyskland, død 9. februar 1978 i Soltau i Vest-Tyskland) var en tysk SS-offiser som under andre verdenskrig var sjef for Sipo og SD i Roma. Under tiden i Italia beordret han massakren i Fosse Ardeatine.

Kappler ble etter krigen dømt til fengsel på livstid for krigsforbrytelser.

Liv og virke

Bakgrunn

Kappler kom fra en middelklassefamilie i Stuttgart. Han gikk på teknisk høyskole der han studerte elektrofag, og fra 1929 arbeidet han som elektriker.

Nazisme

Han ble medlem av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (nazistpartiet) i 1931. Han ble også medlem av SA og senere av SS. Etter en kortere tid som arbeidsledig ble han hjelpepolitimann ved Württembergs politiske politi. Fra 1934 ledet han filialen i Tübingen av Württembergische Politische Polizei. I 1937 avla han eksamen ved Polizeiakademie Berlin som Kriminalkommissar.

Han oppnådde graden Obersturmbannführer i SS.

SS-offiser i Italia

Kappler ble allerede våren 1939 forbindelsesoffiser til det italienske politi i Roma. I november 1939 var han en kort periode i Berlin for å forhøre Bürgerbräukeller-attentatsmannen Georg Elser.

I midten av 1941 ble Kappler, som hadde blitt major i SS, utnevnt til liaisonoffiser for å ivareta forbindelsene med Benito Mussolinis regjering, samt til sikkerhetsrådgiver til det fascistiske politi. Hans forfremmelser i Italia skyldtes dels hans erfaring med sikkerhetsarbeid, dels hans kontakter innen SS-ledelsen (især med Reinhard Heydrich) og det forhold at han behersket italiensk flytende.

I 1942 ble han politiattasjé ved den tyske ambassade i Roma.

Den 10. september 1943 overtok han kommandoen over sikkerhetspolitiet og SD i Roma, og iverksatte konfiskasjon av jødisk eiendom. Han planla deportasjonen av Romas jødiske befolkning (ca. 8.000 til 10.000 mennesker). Allerede den 26. september 1943 hadde Kappler lovet at intet medlem av Romas jødiske menighet skulle deporteres, men til gjengjeld for dette løftet hadde han krevd - og mottatt - 50 kilogram gull fra menighetens ledere. Pave Pius XII hadde fått vite om utpressingen og lovet jødene å bistå med gull, men nok gull var i mellomtiden blitt innsamlet. Kapplers plan var at denne kombinasjonen av utpressing og narrespill skulle få jødene til å føle seg så trygge at de ikke gikk under jorden; lignende lureri var tidligere blitt anvendt av SS overfor jødiske menigheter i andre hærtatte land.

Natten mellom 15. og 16. oktober 1943 klarte hans folk å arrestere 1259 jøder, og 1007 av dem ble sendt til Auschwitz. Av disse overlevde bare ti. Kappler fikk senere flere jødiske liv på samvittigheten. I et fjernskriv av 18. oktober til Karl Wolff, lederen for Himmlers personlige stab, skrøt han av at

«Judenaktion heute nach büromäßig bestmöglichst ausgearbeitetem Plan gestartet und abgeschlossen.»

Imidlertid var et flertall av den jødiske befolkningen i Roma allerede gått i skjul dels i klostre og kirkelige institusjoner, dels i bygninger som tilhørte Vatikanstaten og dermed var utenfor Kapplers myndighetsområde. Noen hundre arresterte personer slapp etter inntrengende appeller fri igjen, og ble ikke deportert.

SD hadde allerede før Operation Shingle den 22. januar 1944 forsøkt å knuse enhver motstand mot den tyske okkupasjonsmakt. Til dette formål holdt SD seg med en «ytre stasjon» i en bolig i Roma (Via Tasso 145/155) der mange av avhørene og torturhandlingene foregikk.

I mars 1944 ga Kappler ordren som førte til at 335 gisler ble skutt rett sør for Roma, som hevn for en av den italienske motstandsbevegelsens aksjoner inne i Romas sentrum. Denne massehenrettelsen er senere kjent som massakren i Fosse Ardeatine.

Etter krigen

Ved krigens slutt ble han tatt til fange av britene, som utleverte ham til italienske myndigheter i 1947. For sine krigsforbrytelser ble Kappler i 1948 dømt til livsvarig fengsel av en italiensk militærdomstol. Kappler anket dommen til Italias høyeste militærdomstol. Denne bekreftet livstidsdommen i 1952. Straffen ble sonet i militærfengselet ved Gaeta. Det var fra dette stedet at han i 1961 avla vitnemål i rettssaken mot Adolf Eichmann.

Den irske katolske presten Hugh O’Flaherty, som arbeidet i Troskongregasjonen i Vatikanet under annen verdenskrig, hadde klart å bygge opp en hemmelig hjelpeorganisasjon som skjulte jøder, italienske deserterte soldater og andre forfulgte i klostre og andre hemmelige skjulesteder. Flere tusen mennesker ble hjulpet på denne måten. Kappler forsøkte å arrestere og drepe O'Flaherty under krigen.

Da Kappler satt i italiensk fengsel fikk han månedlige besøk av monsignore O’Flaherty. I 1959 konverterte Kappler til katolisismen og ble døpt av O’Flaherty.

I 1976 var det klart at Kappler led av kreft og at han snart ville dø. Italienske myndigheter ville likevel ikke løslate ham. Han ble overført fra fengselet til et militærsykehus i Roma. Den 15. august 1977 flyktet han derfra ved hjelp av sin kone Annelise. Hun hadde giftet seg med ham fire år tidligere, og hadde som sykepleier hatt fri tilgang til ham. Med den under 50 kilo tunge Kappler gjemt i en stor koffert, smuglet hun ham ut fra sykehuset. Hun fikk til og med hjelp av en politivakt, som ikke visste hva (eller hvem) som lå i kofferten. Ved hjelp av en privatbil kom ekteparet Kappler seg tilbake til Vest-Tyskland samme dag. Rømningen ble først oppdaget neste morgen. Dette ble sett på som en skandale i Italia. Fire tjenestemenn fra det italienske Carabinieri ble avskjediget, mens to av vaktene ble arrestert for tjenesteforsømmelse.

Vesttyske myndigheter avviste italienernes anmodning om å utlevere ham. Vesttyske myndigheter hadde tidligere bedt om hans løslatelse, og ville heller ikke reise ny straffesak mot ham. Han ble utstyrt med sikkerhetsvakter og døde i hjemlandet et halvt år senere.

Litteratur

• Felix Nikolaus Bohr: Flucht aus Rom. Das spektakuläre Ende des „Falles Kappler“ im August 1977. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 60 (2012), S. 111–141.
• Felix Nikolaus Bohr: Ermittlung nicht erwünscht. Das geplante „Restverfahren“ im Fall Herbert Kappler: Ein Zeugnis deutscher und italienischer Vergangenheitspolitik (1959-1961). In: Themenportal Europäische Geschichte (2012), URL, (aufgerufen: 25. Juli 2014)
• J. P. Gallagher: Scarlet Pimpernel of the Vatican: Hugh Joseph O'Flaherty
• Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, ISBN 978-3-596-16048-8, Eintrag zu Kappler, Herbert, S. 299.
• Joachim Staron: Fosse Ardeatine und Marzabotto: Deutsche Kriegsverbrechen und Resistenza. Geschichte und nationale Mythenbildung in Deutschland und Italien (1944–1999). Schöningh, Paderborn 2002.