Pierre Rousselot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pierre Rousselot
Født29. des. 1878[1][2]Rediger på Wikidata
Nantes
Død25. apr. 1915[1]Rediger på Wikidata (36 år)
BeskjeftigelseKatolsk prest, teolog Rediger på Wikidata
FarPaul Rousselot
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserJuteau-Duvigneaux Prize (1916)
Médaille militaire
Croix de guerre 1914–1918
Mort pour la France

Pierre Rousselot (født 29. desember 1878 i Nantes; falt i kamp 25. april 1915Tranchée de Calonne under slaget ved Éparges) var en fransk jesuitt, thomistisk filosof og teolog. I Frankrike ble både Joseph Maréchal og Henri de Lubac sterkt influert av hans tanker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pierre Rousselot, som kom fra en bankierfamilie i Nantes, trådte inn i jesuittordenen i 1895 og studerte teologi og filosofi i Canterbury. På grunn av det politiske klima i et Frankrike som nettopp hadde vedtatt antikirkelige lover, hadde de franske jesuitter midlertidig lagt sine studieinstituasjoner til forskjellige steder i det sørlige England.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet 24. august 1908 i Hastings, og ble promovert til doktor i filosofi ved Sorbonneuniversitetet. Fra 1909 til han ble innkalt til soldattjeneste i første verdenskrig i 1914 var han - med unntak av et år i England 1912-1913 - professor for dogmatikk ved Institut Catholique i Paris.

Han falt i 1915 ved Éparges.

Filosofisk-teologisk ansats[rediger | rediger kilde]

Peter Pierre Rousselots filosofi og teologi utgår fra Thomas av Aquino og kretser under inspirasjon fra Maurice Blondel rundt forholdet mellom natur og nåde. Guds åpenbaringshandlinger må skje i pakt med menneskets erkjennelsesevner, som Rousselot oppfatter som evner som strekker seg inn i det overnaturlige.

Rousselots verk L’intellectualisme de saint Thomas kastet søkrlys på Thomas’ syntese av kristen platonisme.[3]

Rousselot fremla et nytt konsept for åpenbaringsforståelsen: At åpenbaring ikke blir betraktet som summen av distinkte sannheter, proposisjoner og vurderinger, men som en form for kunnskap som er for alltid innvekslingsbar (monnayable) i distinkte ideer og proposisjoner som utfolder den men uten å kunne gjøre den fullt ut uttømmende, og uten å hevde at den supplementerer den. Åpenbaringen var, fremholdt ham, den levende og kjærlighetsfylte kunnskap som apostlene hadde om Jesus. Måten etter hvilken de mange dogmer er allerede tilstede i den enestående og uforanderlige kunnskap som er den apostoliske skatt er ikke logisk, men kristologisk.[4]

Rousselots tenkning har influert også utenfor de franske rekker, blant andre teologene Hans Urs von Balthasar og Karl Rahner. De Lubacs bidrag til spørsmålet om den dogmatiske utviklingshistorie er i hovedsak en ny utforming av hva Rousselot lærte; de Lubac hadde gransket de materialer han studerte og publiserte.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • L'Intellectualisme de saint Thomas. Paris 1908, 3. Auflage 1936, Online-Ressource (Hg. A. Raffelt, UB Freiburg).
  • Les Yeux de la foi. (1910) (dt.: Die Augen des Glaubens. Mit einer Einführung von Josef Trütsch. Aus dem Französischen übersetzt von Albert Mantel und Hans Urs von Balthasar. Einsiedeln: Johannes 1963)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (de) David Berger: «ROUSSELOT, Pierre» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 22, Nordhausen 2003, ISBN 3-88309-133-2, sp. 1165–1169.
  • Erhard Kunz: Glaube, Gnade, Geschichte: Die Glaubenstheologie des Pierre Rousselot. Frankfurt am Main: Knecht 1969
  • Erhard Kunz: Glaubwürdigkeitserkenntnis und Glaube (analysis fidei). In: Walter Kern u. a. (Hgg.): Handbuch der Fundamentaltheologie. Bd. 4. Freiburg im Breisgau u. a.: Herder 1988, S. 414–449; hier bes. 425–430 (Aufnahme neuerer Ansätze: Die Glaubensanalyse des Pierre Rousselot)
  • Erhard Kunz: Les yeux de la foi. In: Michael Eckert u. a. (Hgg.): Lexikon der theologischen Werke. Stuttgart: Kröner 2003, ISBN 3-520-49301-2, S. 815–816
  • Albert Raffelt: Rousselot, Pierre. In: LThK3, Bd. 8, Spp. 1333–1334
  • P. Justinus C. Pech: Pierre Rousselot (1878-1915) - Intellekt und Glaube, in: ders./Cornelius Keppeler (Hrsg.), Einflussreich, aber vergessen? Theologische Denker aus der 1. Hälfte des 20. Jahrhunderts, Heiligenkreuz 2016, 37–59.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 124606919, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Aidan Nichols: From Newman to Congar: The Idea of Doctrinal Development from the Victorians to the Second Vatican Council (Edinburgh: T&T Clark, 1990) 197.
  4. ^ Nichols 202.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]