Heinrich Harrer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Heinrich Harrer, 1997
Heinrich-Harrer-Museum i Hüttenberg

Heinrich Harrer (født 6. juli 1912 i Hüttenberg, distriktet Sankt Veit an der Glan; død 7. januar 2006 i Friesach) var en østerriksk fjellklatrer, oppdagelsesreisende, geograf og forfatter.

Harrer er kjent som en av førstebestigerne av Eigers nordvegg og ble verdensberømt med boka Syv år i Tibet. I 1962 førstebesteg han Carstenszpyramiden i Ny-Guinea, en av Seven Summits. Heinrich-Harrer-Museum, med Harrers forskningsreiser som tema, ble i 1983 grunnlagt i Hüttenberg.

Liv[rediger | rediger kilde]

Faren arbeidet i postverket og familien flyttet en rekke ganger i Harrers barndom. Harrer var lidenskapelig opptatt av idrett og ble akademisk utformester og østerriksk golfmester. Dessuten drev han med nordisk skiidrett, fjellklatring, tennis, håndball og friidrett.

Etter egne opplysninger ble Harrer hemmelig medlem av SA i oktober 1933, fem år før Anschluss. Langt senere kalte han dette en dum feil og en ideologisk villfarelse.[1]

Fjellklatring øvet en sterk tiltrekningskraft på ham, og samme dag som han avla sin siste eksamen ved universitetet, 9. juli 1938, reiste han til Grindelwald i Sveits for å forsøke en førstebestigning av Eigers nordvegg i Berner Oberland. Flere erfarne alpinklatrere hadde mislyktes i den farlige veggen, men Harrer, Anderl Heckmair, Fritz Kasparek og Ludwig Vörg gjennomførte førstebestigningen 21. til 24. juli 1938.

Prestasjonen ble belønnet med audiens hos Adolf Hitler der Harrer mottok et signert foto av føreren. Han var blitt medlem av SS og NSDAP allerede før ekspedisjonen og ble nå sportsinstruktør i SS med rang av Oberscharführer, noe som omtrent tilsvarer sersjants grad. Ifølge Harrer selv utførte han ingen oppgaver i SS. Samme år giftet han seg med Lotte Wegener, datter av den tyske polarforskeren Alfred Wegener som omkom på grønlandsisen i 1930.

Sommeren 1939 var Harrer deltaker på en nazifinansiert undersøkelsesekspedisjon til Nanga Parbat. Ekspedisjonen fikk en brå slutt da den andre verdenskrigen brøt ut høsten 1939. Etter fire mislykte rømningsforsøk fra britiske interneringsleire, lyktes Harrer og Peter Aufschnaiter til slutt. De var på flukt i 21 måneder og gikk mer enn 2000 kilometer til fots over rundt 50 pass, hvorav ingen var under 5000 moh.

15. januar 1946 nådde de målet, den tibetanske hovedstaden Lhasa i det den gang uavhengige Tibet. Aufschnaiter ble rådgiver for den tibetanske regjeringen, mens Harrer først ble oversetter og fotograf for regjeringen, senere lærer, rådgiver og til slutt en livslang venn av den da unge Dalai Lama.

Under den tibetansk-kinesiske konflikten i 1950/51, flyktet Harrer til India og deretter til Europa. En rekke ekspedisjoner fulgte i årene som kom og han skrev over 20 bøker. Syv år i Tibet ble en bestselger oversatt til 53 språk, i den beskriver han tiden i Tibet og vennskapet med Dalai Lama. Boka danner grunnlaget for en dokumentarfilm fra 1956 og Jean-Jacques Annauds film fra 1997 med Brad Pitt som Harrer.

I 1982 ble Harrer tildelt Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst. Først i 1997 kom det fram at han hadde vært medlem av SS og NSDAP, og han ble kraftig kritisert for å ha underslått dette faktum.

Heinrich Harrer døde 7. januar 2006 i en alder av 93 år.

Ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Verk[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wiliam Cole, AP: Heinrich Harrer er død Der Spiegel 7. januar 2006 Tilgjengelig online

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]