Hayy ibn Yaqdhan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ḥayy ibn Yaqẓān (arabisk: حي بن يقظان‎, «Levende, sønn av Våken»; latin: Philosophus Autodidactus, Den selvlærte filosof; engelsk: The Improvement of Human Reason: Exhibited in the Life of Hai Ebn Yokdhan), den første arabiske roman, skrevet av Ibn Tufail (også kjent som Aben Tofail eller Ebn Tophail), en tidlig islamsk og maurisk filosof og lege tidlig på 1100-tallet i Al-Andalus (islamske Spania). Romanen ble navngitt etter en tidligere arabisk allegorisk fortelling og filosofisk romanse med samme tittel, skrevet av Avicenna (Ave Cena) tidligere på 1100-tallet, [1] skjønt fortellingene var forskjellige.[2]

Ibn Tufails Hayy ibn Yaqdhan hadde en betydelig innflytelse på arabisk, persisk og europeisk litteratur, sistnevnte etter at den ble oversatt til latin i 1671 og deretter til flere andre europeiske språk.[3] Verket hadde en «inngående innflytelse» på både klassisk islamsk filosofi og moderne vestlige filosofi,[4] og ble «en av de aller viktigste bøkene som bebudet den vitenskapelige revolusjon» og den europeiske opplysningstiden.[5] Romanen er også betraktet som forløper til den europeiske dannelsesroman.[6]

Sammendrag av handlingen[rediger | rediger kilde]

Ibn Tufail tok navnet på fortellingen og de fleste av dens figurer fra et tidligere verk skrevet av Ibn Sina (Avicenna), men handlingsgangen er svært forskjellig, og boken var et nytt og nyskapende verk i sin egen rett. Avicennas fortelling var i all vesentlighet et tankeeksperiment om et aktiv intellekt, personifisert av en eldre vismann som instruerte fortelleren, og som representerte den menneskelige rasjonelle sjel, om universets vesen.[2]

Handlingen i Ibn Tufails langt mer kjente arabiske roman var inspirert av Avicenna, kalam (dogmatisk islamsk teologi), og sufisme (islamsk mysterietradisjon), [7] og hadde også som hensikt å være et tankeeksperiment.[8] Romanen forteller om et selvlært og vilt (usivilisert) barn, oppfostret av gasell og levde alene på en øde øy i Indiahavet. Etter at hans gasellmor døde mens han fortsatt var et barn, dissekerte han henne og utførte en obduksjon for å finne ut hva som hadde skjedd med henne. Oppdagelsen at hennes død var grunnet tapet av medfødt hete, sender ham av sted «på veien til vitenskapelig undersøkelse» og på selvinnsikt.[9]

Uten kontakt med andre menneskelige vesener og fullstendig ledet av sine egne åndsevner, oppdaget Hayy den endelige sannheten gjennom en systematisk prosess ved fornuftsbegrunnet og logisk undersøkelser i sju faser av sju år hver. Hayy kom til sist i kontakt med sivilisasjonen og religionen da han møtte en skipbrudden ved navn Absal. Han avgjorde at bestemte staffasjer av religion og sivilisasjon, som billedkunst og avhengighet av materiale gjenstander, er nødvendig for det mangfold som er nødvendig for et anstendig liv. Imidlertid, mener han at billedkunst og materiale gjenstander er distraksjoner fra sannheten og bør bli avstått fra de som har fornuft til å innse at de er adspredelser.

Ibn Tufails bok reflekterer en av de viktigste tanker til muslimske filosofer (senere også en del kristne tenkere), det vil si å forente filosofi med religiøs åpenbaring. På samme tid foregriper fortellingen på en del vis senere fortellinger som Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Rousseaus Emile – eller om oppdragelse (1762). Fortellingen om Hayy Ibn Yaqzan har også en del likhetspunkter i den moderne fortellingen om Mowgli i Rudyard Kiplings Jungelboken (1894).

Filosofiske temaer[rediger | rediger kilde]

Hayy ibn Yaqdhan behandlet flere filosofiske temaer i sin tekst, særlig i henhold til epistemologi (erkjennelseslære). Tankene som uttrykkes i romanen kan også bli funnet "u ulike variasjoner og i forskjell grad i bøkene til Thomas Hobbes, John Locke, Isaac Newton, og Immanuel Kant."[5]

Ibn Tufails Hayy ibn Yaqdhan ble skrevet både som en fortsettelse av Avicennas versjon av fortellingen og som et svar på al-Ghazali's Filosofenes inkoherens, som hadde kritisert mange av oppfatningene til Avicenna.[10] Ibn Tufail siterte al-Farabi, Avicennas avicennisme og al-Ghazalis Ash'ari kalamteologi som de som hadde mest innflytelse på hans verk,[11] foruten hans lærer Ibn Bajjah (Avempace), Ibn Tumart,[12] og sufisme.[7]

Seyyed Hossein Nasr sammenfattet således bokens budskap i at «Hayy er Ibn Bajjahs ensomhet, og dennes indre erfaring når således sannheten gjennom sitt intellekt (...) peker til en av de fremste budskapene som ligger i hjertet av islamsk filosofi. At budskapet er indre forlik mellom filosofi og religion, og filosofiens esoteriske rolle som den indre dimensjonen til sannhetene, er uttydet av åpenbaringsreligion for hele den kollektive menneskeheten.»[13]

Innflytelse og kulturelle påvirkning[rediger | rediger kilde]

Hayy ibn Yaqdhan fikk en betydelig påvirkning på arabisk litteratur, persisk litteratur, og europeisk litteratur, foruten at boken også var aktuell og solgte bra i Vest-Europa på 1600- og 1700-tallet.[11] Den hadde innflytelse både på den intellektuelle revolusjon som på den europeiske opplysningstiden.

På slutten av 1100-tallet inspirerte Avicennas opprinnelige persiske versjon av Hayy ibn Yaqzan Shahab al-Din Suhrawardi til å skrive Fortellingen om vestlig ensomhet hvor han fortsatte fortellingen der hvor Avicenna hadde avsluttet Hayy ibn Yaqzan.

På 1200-tallet inspirerte Hayy ibn Yaqdhan Ibn al-Nafis til å skrive den første muslimske roman, Al-Risalah al-Kamiliyyah fil Siera al-Nabawiyyah («Kamil-avhandlingen om profetens biografi»), kjent i Vesten som Theologus Autodidactus,[14] skrevet som et kritisk svar på Hayy ibn Yaqdhan og i forsvar for en del av oppfatningene til al-Ghazali.[10] Theologus Autodidactus var også basert på temaet om det ville, usiviliserte barn som levde på en øde øy, men handlingen ble utvidet utover disse begrensningene og utviklet seg mer til en roman med science-fiction-lignende elementer.[15] Ibn al-Nafis' roman ble også senere oversatt til engelsk tidlig på 1900-tallet som Theologus Autodidactus.

En latinsk oversettelse av Ibn Tufails verk, kalt for Philosophus Autodidactus, ble først utgitt i 1671, forberedt av Edward Pococke den yngre, som hadde fullført oversettelse allerede før 1660.[16] Romanen inspirerte konseptet Tabula rasa («ren tavle»), utviklet i det boklange Essay om menneskelig forståelse (1690), skrevet John Locke, en elev av Pococke,[17][18] og som refererte til sin oversettelse som en «nyhet».[3] Philosophus Autodidactus inspirerte også Robert Boyle, en annen kjenning av Pococke, til å skrive sin egen filosofiske roman med setting på en øde øy, The Aspiring Naturalist.[19]

Den første oversettelse til engelsk ble utgitt av George Ashwell i 1686, basert på Pocockes latinske oversettelse.[20] Den første engelske oversettelse direkte fra den arabiske originalen, kalt for The Improvement of Human Reason: Exhibited in the Life of Hai Ebn Yokdhan, ble utgitt kort tid etter av Simon Ockley i 1708.[21] fulgt av ytterligere to engelske oversettelser. Baruch Spinoza leste også boken og oppfordret til en oversettelse til nederlandsk, hvilket ble gjort av hans venn Johannes Bouwmeester i 1672.[3][22] En annen nederlandsk oversettelse, De natuurlijke wijsgeer, ble utgitt av Adriaan Reland i 1701.

Det var to tyske oversettelser av romanen, den første var basert på den latinske oversettelsen og den andre på den arabiske originalen.[20] En av disse ble lest av filosofen Gottfried Leibniz som lovpriste den som et utmerket eksempel på klassisk arabisk filosofi. I Paris skrev Pocockes agent til ham og uttrykte at han hadde «gitt en kopi til Sorbonne og som de var meget takknemlig for».[3][22]

Daniel Defoe hadde flere inspirasjoner til sin roman Robinson Crusoe (1719), men den engelske oversettelsen av Hayy ibn Yaqdhan var én av dem.[23][24] Robinson Crusoe fikk en «enorm innflytelse» på tankene i opplysningstiden.[25] I 1761 ble ny Crusoe-fortelling utgitt i London, skrevet en anonym forfatter. Den hadde tittelen The Life and Surprising Adventures of Don Antonio de Trezannio, og store deler av teksten var tatt fra eller parafrasert fra Ockleys oversettelse av Hayy ibn Yaqdhan. Ockleys oversettelse ble også utgitt på nytt i 1804 av Paul Bronnie i London. Til tross for eller på grunn av at Hayy ibn Yaqdhan opprinnelig ble skrevet islamske Spania, ble den første spanske oversettelsen av roman ikke utgitt før i 1900 av F. Pons Boigues i Zaragoza. En nøyaktig fransk oversettelse ble også utgitt samme år av L. Gauthier i Alger i Algerie.[20]

En engelsk oversettelse av Hayy ibn Yaqdhan var kjent av Royal Society og New England Company i Nord-Amerika i 1721 da Cotton Mathers bok The Christian Philosopher siterte Hayy ibn Yaqdhan som en innflytelse. Til tross for han fordømte «muhammedanerne» som vantro, anså Mather romanens hovedfigur som en modell for sitt ideal av «kristen filosof» og «monoteistisk vitenskapsmann». Mather oppfattet også Hayy som en edel villmann og benyttet denne vurderingen i sitt forsøk på å forstå den indianske urbefolkningen for å kunne konvertere dem til kristendommen.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nasr, Hossein og Leaman, Oliver (1996): History of Islamic Philosophy, Routledge, ISBN 0415131596. s. 315
  2. ^ a b Davidson, Herbert Alan (1992): Alfarabi, Avicenna, and Averroes on Intellect: Their Cosmologies, Theories of the Active Intellect, and Theories of Human Intellect, Oxford University Press, ISBN 0195074238, s. 146
  3. ^ a b c d Wainwright, Martin (22. mars 2003): «Desert island scripts», The Guardian
  4. ^ Toomer, G. J. (1996): Eastern Wisedome and Learning: The Study of Arabic in Seventeenth-Century England, Oxford University Press, ISBN 0198202911, s. 218
  5. ^ a b Attar, Samar: The Vital Roots of European Enlightenment: Ibn Tufayl's Influence on Modern Western Thought, Lexington Books, ISBN 0739119893.
  6. ^ Palmer, Joy; Bresler, Liora; Cooper, David Edward (2001): Fifty major thinkers on education: from Confucius to Dewey, Routledge, ISBN 0415231264, s. 34
  7. ^ a b Conrad, Lawrence I. (1996): The World of Ibn Tufayl: Interdisciplinary Perspectives on Ḥayy Ibn Yaqẓān, Brill Publishers, ISBN 9004093001, s. 17
  8. ^ Nasr, Hossein & Leaman, Oliver (1996): History of Islamic Philosophy, Routledge, ISBN 0415131596. s. 316
  9. ^ Mcginnis, Jon; Reisman, David C. (2007): Classical Arabic Philosophy: An Anthology of Sources, Hackett Publishing Company, ISBN 0872208710. s. 284
  10. ^ a b Fancy, Nahyan A. G. (2006): «Pulmonary Transit and Bodily Resurrection: The Interaction of Medicine, Philosophy and Religion in the Works of Ibn al-Nafīs (died 1288)», s. 95-102, Electronic Theses and Dissertations, University of Notre Dame. Sammendrag Arkivert 4. april 2015 hos Wayback Machine.
  11. ^ a b Russell, G. A. (1994): The 'Arabick' Interest of the Natural Philosophers in Seventeenth-Century England, Brill Publishers, ISBN 9004094598. s. 228
  12. ^ Heath, Peter (1998): «Review: The World of Ibn Tufayl: Interdisciplinary Perspectives on Hayy ibn Yaqzan by Lawrence I. Conrad» i: Journal of the American Oriental Society 118 (3): 413-415 [413]
  13. ^ Islamic Philosophy from its Origin to the Present, SUNY Press, 2006, s. 154.
  14. ^ Mahdi, Muhsin (1974): «The Theologus Autodidactus of Ibn at-Nafis by Max Meyerhof, Joseph Schacht» i: Journal of the American Oriental Society 94 (2), s. 232-234.
  15. ^ Al-Roubi, Abu Shadi (1982): «Ibn Al-Nafis as a philosopher» i: Symposium on Ibn al-Nafis, Second International Conference on Islamic Medicine: Islamic Medical Organization, Kuwait (sammenlign med Ibn al-Nafis As a Philosopher Arkivert 6. februar 2008 hos Wayback Machine., Encyclopedia of Islamic World).
  16. ^ Toomer, G. J. (1996): Eastern Wisedome and Learning: The Study of Arabic in Seventeenth-Century England, Oxford University Press, ISBN 0198202911. s. 220-221
  17. ^ Russell, G. A. (1994): The 'Arabick' Interest of the Natural Philosophers in Seventeenth-Century England, Brill Publishers, ISBN 9004094598. s. 224-239
  18. ^ Toomer, G. J. (1996): Eastern Wisedome and Learning: The Study of Arabic in Seventeenth-Century England, Oxford University Press, ISBN 0198202911. s. 221-222
  19. ^ Toomer, G. J. (1996): Eastern Wisedome and Learning: The Study of Arabic in Seventeenth-Century England, Oxford University Press, ISBN 0198202911. s. 222
  20. ^ a b c Al-ʻAllāf, Mashhad (2003): The Essence of Islamic Philosophy, St. Louis, Mo.?: M. Al-Allaf, ISBN 0972272216, s. 275
  21. ^ Ockley, Simon (1708): The Improvement of Human Reason: Exhibited in the Life of Hai Ebn Yokdhan, Oxford University.
  22. ^ a b Russell, G. A. (1994): The 'Arabick' Interest of the Natural Philosophers in Seventeenth-Century England, Brill Publishers, ISBN 9004094598, s. 224-262
  23. ^ Verde, Tom (2014): «Hayy Was Here, Robinson Crusoe» Arkivert 2014-05-19, hos Wayback Machine., Saudi Aramco World
  24. ^ Hassan, Nawal Muhammad (1980): Hayy bin Yaqzan and Robinson Crusoe: A study of an early Arabic impact on English literature, Al-Rashid House for Publication.
  25. ^ Talhami, Ghada H. (2008): «Samar Attar. The Vital Roots of European Enlightenment: Ibn Tufayl's Influence on Modern Western Thought» i: Arab Studies Quarterly
  26. ^ Quiggle, Doyle R. (Sommeren 2008): «Ibn Tufayl's Hayy Ibn Yaqdan in New England: A Spanish-Islamic Tale in Cotton Mather's Christian Philosopher?» i: Arizona Quarterly: A Journal of American Literature, Culture, and Theory 64 (2): 1, doi:10.1353/arq.0.0000

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hayy bin Yaqzan, arabisk tekst hos WikiSource
  • Engelske tekster av Hayy bin Yaqzan (i kronologisk rekkefølge)
    • The improvement of human reason, exhibited in the life of Hai ebn Yokdhan, written in Arabic above 500 years ago, by Abu Jaafar ebn Tophail, newly translated from the original Arabic, by Simon Ockley. London: Trykt og solgt av E. Powell, 1708.
    • Abu Bakr Ibn Tufail, The history of Hayy Ibn Yaqzan, oversatt fra arabisk av Simon Ockley, revidert med en innledning av A.S. Fulton. London: Chapman and Hall, 1929. available online (omits the introductory section)
    • Ibn Tufayl's Hayy ibn Yaqzān: a philosophical tale, oversettelse med innledning og noter av Lenn Evan Goodman. New York: Twayne, 1972.
    • The journey of the soul: the story of Hai bin Yaqzan, as told by Abu Bakr Muhammad bin Tufail, ny oversettelse av Riad Kocache. London: Octagon, 1982.
    • Two Andalusian philosophers, oversatt fra arabisk med innledning og noter av Jim Colville. London: Kegan Paul, 1999.
    • Medieval Islamic Philosophical Writings, red. Muhammad Ali Khalidi. Cambridge University Press, 2005. (utelater seksjonen med innledning, utelater konklusjonen som begynner med hovedpersonens bekjentskap med Asal; inkluderer §§1-98 av 121 som nummerert i Ockley-Fulton-versjonen)
  • Dutch translations of Hayy bin Yaqzan
    • De natuurlijke wijsgeer, oversatt av Adriaan Reelant, trykt av Willem Lamsveld, 1701
  • Tyske oversettelser:
  • Polsk oversettelse:
    • Ibn Tufajl: Hajj Ibn Jakzan. Żyjący syn czuwającego czyli Tajemnice filozofii iluminatywnej wschodniej. Oversatt av Józef Bielawski, Studia Mediewistyczne; (1): 39 - 100. Warsaw: Instytut Filozofii i Socjologii PAN, 1958
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hayy_ibn_Yaqdhan&oldid=23319545»