Hopp til innhold

Harold Bloom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harold Bloom
Født11. juli 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New York (New York)[5][6]
Død14. okt. 2019[7][3][4]Rediger på Wikidata (89 år)
New Haven
BeskjeftigelseLitteraturhistoriker, skribent,[8] professor, litteraturkritiker,[9] journalist, litteraturteoretiker,[10] universitetslærer[10]
Akademisk gradDoktorgrad[11]
Utdannet vedYale University
Cornell University
The Bronx High School of Science
Pembroke College
NasjonalitetUSA
SpråkAmerikansk-engelsk,[12][13] jiddisch, hebraisk, engelsk[14][15][16]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
American Academy of Arts and Sciences
American Philosophical Society[17]
Utmerkelser
6 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1962)[18]
The MacArthur Fellows Program
Catalonias internasjonale pris (2002)[19]
John Addison Porter-prisen (1956)
Sterling Professor
Alfonso Reyes International Prize (2003)[20]
PeriodeEstetisisme, romantikken
Debuterte1959
Aktive år1959–
Påvirket avShakespeare, Samuel Johnson, Hegel, Nietzsche, Emerson, Sigmund Freud, Walter Pater, William Hazlitt, Wallace Stevens, Northrop Frye
Nettstedhttps://english.yale.edu/people/tenured-and-tenure-track-faculty-professors/harold-bloom
Harold Bloom på Commons

Harold Bloom (født 11. juli 1930 i New York City, død 14. oktober 2019[21]) var en amerikansk litteraturprofessor og -kritiker. Bloom forsvarte romantiske 1800-tallets poeter i en tid hvor disse sto lavt i kurs, forfattet kontroversielle teorier om poetisk innflytelse og kjempet for en estetisk tilnærming til litteratur i stedet for en ideologisk basert form for litteraturkritikk, eksempelvis marxistisk, feministisk, nyhistoristisk og postmoderne. Han var Sterling-professor i humaniora ved Yale-universitetet og Berg-professor i engelsk ved New York-universitetet.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Harold Bloom ble født i New York City som sønn av William og Paula Bloom og vokste opp i sørlige The Bronx. Hjemme ble det snakket jiddisk, og han lærte dette samt hebraisk før han lærte engelsk. Bloom har jevnlig fortalt at hans forhold til poesi begynte da han som tiåring oppdaget Hart Cranes White Buildings. Fra han var elleve, tolv år visste han at å lese og diskutere poesi var det eneste han likte å gjøre.

Han begynte på Cornell University i 1947 med et stipend. Der fant han en mentor i M.H. Abrams, en ledende kjenner av romantikken og hovedredaktør av The Norton Anthology of English Literature. Abrams fortale senere at Bloom var en «skremmende» student, «mer talentfull enn noen annen jeg hadde sett. Han hadde den ekstraordinære evnen til å lese en bok nesten like raskt som du kan bla om sidene, og ikke bare lese men praktisk talt memorere boken.» Bloom ble bachelor of arts i 1952, fortsatte på Yale og fikk sin ph.d. i 1956. Han har siden blitt ved Yale.

I 1959 giftet han seg med Jeanne Gould. De har to sønner, Daniel Jacob og Daniel Moses, hvorav den ene er sterkt funksjonshemmet.

Blant kritikere regner Bloom Northrop Frye som sin fremste forgjenger. I et intervju med Imre Slausinszky i 1986 sa han: «Jeg har forsøkt å finne en alternativ far i mr. [Kenneth] Burke som er en hyggelig mann og en sterk kritiker, men jeg slekter ikke på Burke, jeg slekter på Frye.» Bloom startet sin karriere med å forsvare ryktet til de høyromantiske poetene fra tidlig 1800-tall mot kristne kritikere som var påvirket av forfattere som T.S. Eliot. Fremgangsmåten hans var kontroversiell: i den første boken, Shelley’s Mythmaking, anklaget han mange moderne kritikere for å lese (Percy Bysshe) Shelley slurvete. Etter en personlig krise på slutten av 60-tallet, ble Bloom svært interessert i Ralph Waldo Emerson, Sigmund Freud og de gamle mystiske tradisjonene gnostisisme, kabbala og hermetisme. Senere har han kalt seg en jødisk gnostiker: «Jeg bruker gnostisk i en svært vid betydning. Jeg kan ikke kalle meg noe, om ikke jødisk … Jeg er virkelig et produkt av jødisk kultur, men jeg kan ikke forstå at en Jahve eller en Gud som skal være allmektig og allvitende, kan tillate de nazistiske konsentrasjonsleirene og schizofreni.»

Etter denne krisen startet han å skrive en serie av bøker som tar for seg hvordan poeter kjemper for å skape sine egne individuelle poetiske visjoner, uten å bukke under for innflytelsen av tidligere poeter som inspirerte dem til å skrive. I introduksjonen til den første av disse bøkene, som omhandler William Butler Yeats, formulerer Bloom grunnprinsippene til sin nye kritiske tilnærming: «Slik jeg ser det er poetisk innflytelse en variant av melankoli eller det freudianske angst-prinsippet.» En ny poet blir inspirert til å skrive ettersom han har lest og beundret poesi av en tidligere poet, men denne beundringen blir til harme når den nye poeten oppdager at alt han ønsker å si allerede er sagt av disse poetene han forgudet. Poeten er skuffet fordi han «kan ikke være Adam tidlig om morgenen. Det har vært for mange Adamer, og de har navngitt alt.»

For å unnslippe denne psykologiske hindringen, må den nye poeten overbevise seg selv om at tidligere poeter har trått feil et sted og mislyktes i sine visjoner, og dermed gjøre mulig at han kan ha noe å tilføye tradisjonen allikevel. Den nye poetens kjærlighet til sine forbilder endrer seg til motstand: «Opprinnelig kjærlighet til forgjengerens poesi blir raskt omformet til en endrende konflikt som individuasjon er avhengig av.»[22]. Boken som fulgte Yeats, The Anxiety of Influence ble påbegynt i 1967 og presenterer Blooms nye doktrine i systematisk form. Her forsøker han å spore den psykologiske prosessen en poet følger for å bryte løs fra sine forgjengere og nå frem til sin egen poetiske visjon. Bloom skiller klart mellom «sterke poeter» som gjør «sterke feillesninger» av sine forgjengere og «svake poeter» som kun gjentar ideene til forgjengerne som om disse var en slags doktrine. Han beskriver denne prosessen som en serie av «endrende forhold» som enhver sterk poet gjennomgår i løpet av sin karriere. Map of Misreading fortsetter der The Anxiety of Influence ender, ved at Bloom gjorde flere bearbeidelser av sitt system av «endrende forhold». I Kabbalah and Criticism forsøker Bloom å benytte et esoterisk fortolkningssystem fra luriansk kabbala som et alternativ til å kartlegge poetisk innflytelse. Figures of Capable Imagination er en samling artikler Bloom hadde skrevet i løpet av arbeidet med bøkene om litterær påvirkning. Han avsluttet denne perioden av intens kreativitet med nok en monografi; en stor studie av Wallace Stevens, en forfatter han ifølge et intervju fra tidlig 1980-tall identifiserte seg mer med enn noen annen poet på dette stadiet av sin karriere.

Blooms interesse for fantasy-romanen A Voyage to Arcturus av David Lindsay, førte til at han tok fri fra kritikken en kort periode for å forsøke å skape en oppfølger til Lindsays roman; The Flight to Lucifer. Dette er Blooms eneste offentliggjorte skjønnlitterære forsøk. Selv om ikke anmeldelsene var fullstendig nedslående, slo han den selv rask fra seg og innrømmet at den var for tynget av forfatterens bevisste teoretiske interesse for fabellitteraturens egenart.

Bloom fortsatte å skrive teori om innflytelse i løpet av 1970- og 1980-årene, og han har knapt skrevet noe siden den gang som ikke berører disse ideene. Fra The Book of J (1990) har Bloom utgitt en rekke ulike verk som har nådd et større publikum enn tidligere. I The Book of J argumenterer han for at de gamle dokumentene som danner grunnlaget for de fem første bøkene i Bibelen, er skapt av en stor litterær kunstner som ikke hadde til hensikt å lage et dogmatisk, religiøst verk. Bloom hevder videre at denne anonyme forfatteren var en kvinne tilknyttet hoffet til etterfølgerne av israelittenes konger, David og Salomo – en spekulasjon som tiltrakk seg mye oppmerksomhet. Senere har han tvetydig sagt at han ikke hadde gått langt nok og burde ha identifisert «J» med den bibelske Batseba.

I The American Religion gjennomgår Bloom de viktigste variasjonene av protestantisk og etter-protestantisk religiøs tro i USA, og hevder at de forskjellige retningene har mer til felles med gnostisisme enn med historisk kristendom når det gjelder hvilket psykologisk grep troen har på sine tilhengere. I 1994 ga Bloom ut The Western Canon (Vestens litterære kanon) som er en gjennomgang av de forfatterne Bloom anser å være de sterkeste i (vestlig) litteraturhistorie og der ingen forfatter overgår William Shakespeare. Boken inneholder en introduksjon og konklusjon som uttrykkelig angriper fremveksten av ideologibasert litteraturvitenskap innen (amerikansk) akademia. Det som derimot fikk størst oppmerksomhet var den medfølgende listen over verk fra antikken frem til i dag, der Bloom presenterer sin store kanon av litterære klassikere og verk som kan være kandidater til en slik status.[23]

Blant Blooms mest kjente elever er Camille Paglia og Naomi Wolf.

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • 1959: Shelley's Mythmaking. New Haven: Yale University Press.
  • 1961: The Visionary Company: A Reading of English Romantic Poetry. Garden City, N.Y.: Doubleday. Rev. utvidet utg. 1971, Ithaca: Cornell University Press.
  • 1963: Blake's Apocalypse: A Study in Poetic Argument. Anchor Books: New York: Doubleday and Co.
  • 1970: Yeats. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-501603-3.
  • 1971: The Ringers in the Tower: Studies in Romantic Tradition. Chicago: University of Chicago Press.
  • 1973: The Anxiety of Influence: A Theory of Poetry. New York: Oxford University Press, 2. utg. 1997. ISBN 0-19-511221-0.
  • 1975: A Map of Misreading. New York: Oxford University Press.
  • 1975: Kabbalah and Criticism. New York : Seabury Press, ISBN 0-8264-0242-9.
  • 1976: Poetry and Repression: Revisionism from Blake to Stevens. New Haven: Yale University Press.
  • 1976: Figures of Capable Imagination. New York: Seabury Press.
  • 1977: Wallace Stevens: The Poems of our Climate. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press.
  • 1980: Deconstruction and Criticism. New York: Seabury Press.
  • 1980: The Flight to Lucifer: Gnostic Fantasy. New York: Vintage Books. ISBN 0-394-74323-7.
  • 1982: Agon: Towards a Theory of Revisionism. New York : Oxford University Press.
  • 1982: The Breaking of the Vessels. Chicago: University of Chicago Press.
  • 1989: Ruin the Sacred Truths: Poetry and Belief from the Bible to the Present. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
  • 1990: The Book of J: Translated from the Hebrew by David Rosenberg; Interpreted by Harold Bloom. New York: Grove Press, ISBN 0-8021-4191-9.
  • 1992: The American Religion: The Emergence of the Post-Christian Nation. Touchstone Books; ISBN 0-671-86737-7.
  • 1994: The Western Canon: The Books and School of the Ages. New York: Harcourt Brace. Norsk: Vestens litterære kanon. Mesterverk i litteraturhistorien. Oslo: Gyldendal, 1996. ISBN 82-05-23477-9.
  • 1996: Omens of Millennium: The Gnosis of Angels, Dreams, and Resurrection. New York: Riverhead Books.
  • 1999: Shakespeare: The Invention of the Human. New York. ISBN 1-57322-751-X.
  • 2001: Stories and Poems for Extremely Intelligent Children of All Ages. New York.
  • 2001: How to Read and Why. New York. ISBN 0-684-85906-8.
  • 2003: Genius: A Mosaic of One Hundred Exemplary Creative Minds. New York. ISBN 0-446-52717-3.
  • 2003: Hamlet: Poem Unlimited. New York.
  • 2004: The Best Poems of the English Language: From Chaucer Through Frost. New York. ISBN 0-06-054041-9.
  • 2004: Where Shall Wisdom Be Found? New York. ISBN 1-57322-284-4.
  • 2005: Jesus and Yahweh: The Names Divine. ISBN 1-57322-322-0.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Harold-Bloom, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021856, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 76660, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Mormon Literature & Creative Arts, Mormon Literature and Creative Arts Database kunstner-ID harold-bloom[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Harold Bloom, Critic Who Championed Western Canon, Dies at 89»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Premio Internacional Alfonso Reyes» (på spansk). Besøkt 27. oktober 2024. 
  9. ^ https://cs.isabart.org/person/76660; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 76660.
  10. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mzk2005279381, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  11. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120275556; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 120275556.
  13. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mzk2005279381, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  14. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mzk2005279381, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  15. ^ Mormon Literature & Creative Arts, Mormon Literature and Creative Arts Database kunstner-ID harold-bloom, Wikidata Q6912637, http://mormonarts.lib.byu.edu/ 
  16. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 5869155, Wikidata Q16744133 
  17. ^ Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Guggenheim fellows ID harold-bloom[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ web.gencat.cat[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Premio Internacional Alfonso Reyes», verkets språk spansk, besøkt 27. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Smith, Dinitia (14. oktober 2019). «Harold Bloom, Critic Who Championed Western Canon, Dies at 89». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. 
  22. ^ Map of Misreading, s. 10
  23. ^ «Bloom og den litterære kanon», NRK 24. juni 2002

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harold_Bloom&oldid=24737705»