Tung krysser
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.
|
Den tunge krysseren var en type av den lette krysseren, et krigsskip i det tjuende århundret for langavstandsoppdrag, høy hastighet og tung bestykning på mer enn 203 mm i kaliberet samt deplasement på mer enn 10 000 tonn. Den tunge krysseren ble skilt fra sin forgjenger med en ny klassifisering av skipstypen basert på artilleristyrke og deplasement etter Washington-konferansen i 1922. Den lette krysseren kan normalt ha et deplasement på opptil 10 000 tonn og tung bestykning på opptil 152 mm eller 155 mm. Betegnelsen på den nye skipstypen som heavy cruiser på engelsk og schwerer kreuzer på tysk, ble benyttet i de fleste marineflåtene først etter 1930.
Den første lette krysseren som teknisk sett egentlige var en tung krysser, HMS «Hawkins», var allerede levert i 1918 og dermed skulle tjente som inspirasjon for den nye skipstypen. Den britiske marinen identifiserte et behov for en kryssertype for eskorteoppdrag med ekstra rekkevidde i mellomrommet mellom den lette krysseren og slagkrysseren. Etter Washington-konferansen startet de fleste marineflåtene byggingen av et stort antall tunge kryssere kalt «Washington-kryssere». Under den andre verdenskrigen 1939–1945 ble restriksjonene på byggingen av tunge kryssere oppgitt av de krigførende sjømaktene, og en rekke ulike klasser for forskjellige hovedroller, f.eks som eskortefartøyer med tung luftvern for hangarskip og slagskip, hadde oppstått.
Den tunge krysseren i ettertiden ble den største krigsskipstypen som fremdeles ble benyttet av en rekke marineflåter deriblant den amerikanske og den sovjetiske marinen, betegnet som «large cruisers». Artillerivåpen ble ikke lenger så effektive mot andre skip som styrebare raketter, som i 1950-årene revolusjonerte sjøkrigføringen, og dermed var det ikke lenger noe behov for krigsskip med tungt artilleri.