Gregor II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gregor II
Greg2.jpg
Født669Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Død11. februar 731[1]Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt PeterskirkenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Bibliotekar, katolsk prest, pave[2], skribent[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet ØstromerriketRediger på Wikidata

89-St.Gregory II.jpg
Statue av Gregor II på fasaden til St. Bonifatius i Heidelberg

Gregor II (født 669 i Roma[3] , død 11. februar 731 i Roma) var pave fra 19. mai 715 til sin død i 731. Han æres i den katolske kirke som helgen med minnesdag 11 februar. Catholic Encyclopedia skriver at Gregor kanskje var den største av alle store paver på 700-tallet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gregor var romer, var sønn av Marcellus av Savelli-familien og hans hustru Honesta.[4] I ung alder ble han innskrevet ved schola cantorum, og ble utsett av pave Sergius I (687 – 701) til subdiakon og sacellarius (skattmester). I och med det sistnevnte fikk han ansvar for det pavelige bibliotek[5], og er den første bibliotekaren med dette ansvar som er kjent ved navn.

Da Constantinus ble pave var han blitt diakon, og fikk ledsage denne til Konstantinopel for å diskutere den situasjon som var inntruffet ved Romas avvising avbeslutninger fattet ved den trullanske synode,[6] og billedspørsmålet.

Pave[rediger | rediger kilde]

Etter pave Constantinus' død 9. april 715 ble Gregor valgt til pave; han ble den 19. mai 715 konsekrert til biskop av Roma. Det første han foretok seg som pave var å begynne å gjenstille Romas bymurer som langobarderne hadde ødelagt. Man begynte med Porta Tiburtina.[5] Arbeidet ble forsinket i oktober 716 da Tiberen brøt gjennom sine voller og oversvømte Roma, og forårsaket veldige skader i løpet av de åtte dager det tok før vannet trakk seg tilbake.[5] Gregor forordnet en rekke litanier for å stagge flommen, som spredte seg over Campus Martius og til foten av kapitolinerhøyden.[7]

Han opptok uten å vende seg mot det bysantinske keiserdømmet også striden mot Leo III Isaurierens billedstormende politikk og trosset med fremgang alle keiserhoffets forsøk på å styrte ham og nektet å betale en skattepålegg til keiseren. Han pleide kontakter viden rundt, som nord for Alpene med de bairiske stammers hertugdømme, med langobardene, og med Aquitania.[8] I de kristne deler av Midt-Europa nøt pave Gregor den største anseelse. Han trådte i forbindelse med den angelsaksiske Wynfreth (Bonifatius), gav ham den 15. mai 719 misjonsfullmakt over de tyske områder og oppdrag å organisere den fremvoksende kristendom der. Etter at Bonifatius hadde misjonert i Thüringen og Hessen, utnevnte pave Gregor ham til biskop i 722 uten fast avgrensning av hans jurisdiksjonsområde. Bonifatius stod i jevn bervkontakt med pave Gregor. Paven anbefalte i et skriv til Karl Martell, som han gav Bonifatius i oppgave å overbringe, at gode forhold måtte bestå mellom Roma og frankerne.

Stor var også hans interesse for klostervesenet; særskilt begunstiget han benediktinerne.

Bortsett fra trusselen fra langobarderne holdt Middelhavet på å ble overtatt av saracenerne og muslimene. Pave Gregor var seg vel bevisst om at de kunne forsøkeå innta Roma, og mante frankerne til å stagge deres fremfart. Med langobarderne lyktes Gregor med å få deres leder til å anta en forfatning, men de inngikk senere allianse med eksarken av Ravenna mot ham. Ikke desto mindre støttet pave Gregor Eutychius som den rette eksark over eksarkatet Ravenna i kampen mot usurpatoren Tiberios Petasius, som i Tuscia hadde utropt seg til motkeiser.

Pave Gregors personlige bånd til langobardernes kong Liutprand klarte imidlertid å bryte opp deres allianse, og Gregor slo ned opprøret i Ravenna med sine styrker.

Pave Gregor II er begravet i Peterskirken i Roma.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopedia of Popes, http://www.treccani.it/enciclopedia/santo-gregorio-ii_%28Enciclopedia-dei-Papi%29/
  2. ^ a b Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture
  3. ^ Levillain, s. 642
  4. ^ Mann, s. 144
  5. ^ a b c Mann, s. 145
  6. ^ Ekonomou, pg. 272; Mann,s. 133
  7. ^ Mann, pgs. 146–147
  8. ^ Jfr. Annette Grabowsky: Gregor II. § 2. I: Germanische Altertumskunde Online.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrew J. konomou:Byzantine Rome and the Greek Popes: Eastern Influences on Rome and the Papacy from Gregory the Great to Zacharias, A.D. 590–752 (2007)
  • Annette Grabowsky: Gregor II. I: Germanische Altertumskunde Online 2014.
  • Philippe Levillain: The Papacy: Gaius-Proxies, Routledge (2002)
  • Horace K. Mann: The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol. I: The Popes Under the Lombard Rule, Part 2, 657–795 (1903)
  • Enciclopedia Dei Papi: Gregorio II, av Paolo Delogu (bind 1, s 647-651.


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Konstantin I
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor III