Konstantin I (pave)
| Konstantin I | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. århundre[1] Syria[1] | ||
| Død | 9. apr. 715[2][1] Roma[3] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Sisinnius[1] | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Konstantin I (født 664 i Syria, død 9. april 715 i Roma) var pave fra 25. mars 708 til sin død i 715.[4] Pave Konstantin var den siste pave som besøkte Konstantinopel inntil pave Paul VI gjorde det i 1967.[5][6] Med unntak av motpave Konstantin er han den eneste pave som har tatt navn som så åpenlyst er etter en østlig keiser.[7] I sin tid som pave ble navnet også brukt av keisere og patriarker. Han var den siste ikke-europeiske pave inntil pave Frans ble valgt i 2013.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Konstantin var assyrer og sønn av en mann ved navn Johannes. Før han ble utvalgt til pave hadde han besøkt Konstantinopel to ganger.[7] Han var en av de romerske legater til det tredje konsil i Konstantinopel i 680/681.[7] Han overbragte også et skaspt brev fra pave Leo II til Konstantin IV i 682.[7] Ved begge disse anledninger møtte han og utviklet gode forbindelser med prins Justinian, førstearbing til den bysantinske trone.[7]
Pave[rediger | rediger kilde]
Han ble valgt som en av de siste paver i det bysantinske pavedømme - en periode fra 537 til 752 da en pavevalgt trengte approbasjon fra keiseren i Konstantinopel for å kunne bispevies og tiltre. Han ble konsekrert den 25. mars 708. Han etterfulgte pave Sisinnius, som med kun 21 dager som pave er blant de personer som har bekledt embedet i kortest tid, etter to måneders sedisvakans.
I løpet av den første halvdelen av hans pontifikat gjennomled Roma en alvorlig hungersnød, og den skulle beskjeftige ham meget[8]. Paven tok i mot to pilegrimer fra England, kongene Coenred av Mercia og Offa av de østre sakserne, som begge to mottok tonsuren av paven.
Fra oktober 710[7] til oktober 711 var pave Konstantin i Konstantinopel, innbudt, eller snarere tilkalt, av keiser Justinian II av det bysantinske rike. Keiseren hadde ønske om å løse tvisten mellom den vestlige og den østlige kirke som var oppstått ved et kirkemøte i 692 og der bare greske biskoper hadde vært til stede. Da hadde de opphevet sølibatet, og patriarken av Konstantinopel var blitt erklært selvstendig fra paven i Roma. I Konstantinopel rediderte Konstantin i Placidiapalasset, der før ham pave Vigilius hadde bodd i 547, likeså utsendinger fra pave Martin I, og pave Agatho (under det tredje konsil i Konstantinopel).[9] Elleve av pave Konstantins tretten ledsagere kan identifiserers ved navn (to biskoper, tre prester, og alle høyestrangerende medlemmer av det pavelige kanselli og hushold) og de var av østlig bakgrunn likesom paven selv.[10] Med Konstantin var også den fremtidige pave Gregor II, den gang diakon, og en latinsk subdiakon ved navn Julian.[10] Pave Konstantin hadde med omhu valgt seg slike ledsagere som var av østlig bakgrunn.[7]
Forhandlingene med Justinian ble ledet av diakonen Gregor, og en grad av overenskommelse kunne inngås.
Straks etter at pave Konstantin var returnert til Roma ble imidlertid keiser Justinian myrdet, 11. desember 711.
Den nye bysantinske keiser, Philippicus Bardanes, var en tilhenger av monoteletismen. Han avviste beslutningene fra det tredje konsil i Konstantinopel (det sjette økumeniske konsil), og krevde av pave Konstantin at han skulle støtte den kristologiske teologi av Jesus Kristus hadde bare én vilje. Dette nektet pave Konstantin å gå med på. I stedet strøk han keiserens navn fra alle offentlige aktstykker, og nektet å prege mynt med hans navn. Dermed fikk han eksarken av Ravenna mot seg, som var det bysantinske rikes representant i Italia og som forsøkte å drive igjennom keiserens ønske med den våpenmakt han hadde til sin disposisjon som eksark. Det oppstod strider, men pave Konstantin klarte å roe ned situasjonen.
Philippicus ble styrtet i juni 713, og hans etterfølger Anastasios II lot eksarken Scholasticus overlevere en bekreftelse til paven at han aktet å følge vedtakene fra det sjette økumeniske konsil, der man hadde fordømt monoteletismen. Patriarken av Konstantinopel, Johannes, sendte også paven et brev der han erklærte at han anerkjente pavens apostoliske overhøyhet over hele kristenheten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som COSTANTINO I, papa, Dizionario biografico degli italiani papa-costantino-i, utgitt 1984, besøkt 31. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Constantine-pope, besøkt 31. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500355676, utgitt 30. januar 2015, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^
«Pope Constantine». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
- ^ Fiske, Edward B (1967-07-26), «Papal Pilgrimage Is Viewed as a Major Step Toward Reunion», New York Times: 2, http://select.nytimes.com/gst/abstract.html?res=F10E10FF355E137A93C4AB178CD85F438685F9
- ^ Pope holds Mass at ancient Christian site in Turkey, USA today, 2006-11-29, http://www.usatoday.com/news/religion/2006-11-29-turkey-pope-mass_x.htm, besøkt 2009-09-09
- ^ a b c d e f g Ekonomou 2007, s. 271
- ^ Maurice La Chatre: Histoire des Papes, 1842.
- ^ Ekonomou 2007, s. 30
- ^ a b Ekonomou 2007, s. 245
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ekonomou, Andrew J. (2007), Byzantine Rome and the Greek Popes: Eastern influences on Rome and the papacy from Gregory the Great to Zacharias, A.D. 590–752, Lexington: Lexington Books,
- David Miller: Costantino. In: Enciclopedia dei Papi, Band I, Rom 2000. weitgehend identischer Wortlaut
- Ph. Levillain (utg.): Dictionnaire Historique de la Papauté. Paris 1994.
- R. Barth & F. Bedürftig: Taschenlexikon Päpste. 2000.
 |
Forgjenger: Sisinnius |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Gregor II |