Sergius I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Pave Sergius I)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sergius I som fremstilt i mosaikkene i basilikaen Sankt Paul utenfor murene.

Sergius I, født i Antiokia i Syria, død 8. september 701 i Roma) var pave fra den 15. desember 687 til sin død den 8. september 701. Sergius Iæres som helgen i den katolske kirke, med minnedag den 8. september.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sergius, sønn av Tiberius, kom fra fødselen fra Antiokia ved Orontes. Han fikk sin utdannelse på Sicilia.

Prest, kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet av pave Leo II, og var kardinalprest av Santa Susanna i Roma fra ca 683 til 687.[1][2][3]

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Da pave Konon lå på dødsleiet, tilbød erkediakonen Pascal eksarken, som satt i Ravenna, en stor sum penger for å i bytte bli valgt til pave. Ved eksarkens innflytelse ble erkediakonen følgelig valgt av et antall personer; omtrent samtidig valgte et annet parti erkepresten Teodor. Det store flertallet av presteskapet og folket ville imidlertid ha det være seg ene eller den andre, og valgte Sergius. En gruppe sivile myndighetspersoner, militæroffiserer, klerikere og anmdre borgere dro etter et rådsmøte på keiserpalasset på Palatinerhøyden og stormet Lateranet og tvangdeto rivaliserende kandidater til å trekke seg og akseptere Sergius, som folkets representanter hadde valgt.[2][4]

Pave[rediger | rediger kilde]

Sergius' valg ble stående, og han ble konsekrert til biskop av Roma den 15. desember 687. Den nye paven hadde mange kontakter med England og engelskmennene. Han ble besøkt av Caedwalla av Wessex, og døpte ham i 689; og ettersom kongen døde i Roma kunne han også begrave ham, i Peterskirken. Han beordret at [sankt) Wilfrid skulle gjeninnsettes som biskop, begunstiget (sankt) Aldhelm, da abbed av Malmesbury, och hadde trolig Beda venerabilis som sin rådgiver. Han konsekrete også engelskmannen (sankt) Willibrord til biskop, og sendte ham for å forkynne den kristne lære for friserne.

Striden med keiseren i Konstantinopel kom til å dominere meget av hans pontifikat. Paven hadde ikke deltatt på den synode som keiseren hadde gjennomført i Konstantinopel (in Trullo). Deltakelsen av Basilius av Gortyna fra Kreta, som var del av det romerske patriarkat, ble i Øst ansett som en romersk representant eller hans nærvær tolket som innebærende en romersk approbasjon, men han var faktisk ikke pavelig utsending.[5]

Keiser Justinian II forsøkte å bevege pave Sergius til å skrive under på beslutningene fra konsiliet i Trullo av år 692, hvorved grekerne tillot prester og diakoner til å beholde sina hustruer etter at de var ordinerte, og hvorved patriarken av Konstantinopel ble opphøyd til jevnbyrdig med paven i Roma. Da pave Sergius vegret seg for å godkjenne konsilet.[6] aHan erklærte at han heller ville dø enn å gå med på slike feilaktige noviteter.[7]

Da ville keiseren av paven skulle abdisere (som hans forgjenger Konstans II hadde gjort med pave Martin I som endte sine dager i ChersonesusKrim), men det romerske folk og det italienske militær fra eksarkatet Ravenna nektet å la keiserens utsendte magistrianus ta Sergius og bringe ham med seg til Konstantinopel. Folket beskyttet således paven, og Justinian selv ble avsatt ikke lenge etter (695).

Pave ergius gikk videre ved å tilintetgjøre ethvert spor av skismaet om «de tre kapitler» i Aquileia.

Han innførte hymnen Agnus Dei i Den hellige messe, og innførte prosesjoner til flere kirker. Han bestemte også at hostien skulle brytes under Messen, og han restaurerte den skadede fasade i Peterskirkens atrium som viste Lammets tilbedelse.[3] Agnus Dei ble fra pave Sergius' tid sunget på både latin og gresk.[8] Han restaurerte og utsmykket også andre basilikaer,

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Horace Mann: The lives of the popes. Vol. I pt. 2, London 1903, p. 80
  2. ^ a b Frank N Magill, Alison Aves, Dictionary of World Biography (Routledge 1998 ISBN 978-1-57958041-4), vol. 2, s. 823–825
  3. ^ a b Ekonomou, 2007, p. 223.
  4. ^ Ekonomou, 2007, p. 216.
  5. ^ Wilfried Hartmann, Kenneth Pennington (editors), The History of Byzantine and Eastern Canon Law to 1500 (CUA Press 2012 ISBN 978-0-81321679-9), p. 79
  6. ^ Hartmann (2012), p. 82
  7. ^ Ekonomou, 2007, p. 222.
  8. ^ Ekonomou, 2007, p. 250.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ekonomou, Andrew J.; 2007. Byzantine Rome and the Greek Popes: Eastern influences on Rome and the papacy from Gregory the Great to Zacharias, A.D. 590–752. Lexington Books.
  • Vera von Falkenhausen: Sergio I, santo. I: Enciclopedia dei Papi, Bind 1; Istituto della Enciclopedia Italiana, Roma 2000, s. 633–637.
  • Matthias Hardt: «Sergius I.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 9, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-058-1, sp. 1436–1441.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Sergius I – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Konon
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Johannes VI