Hopp til innhold

Gokstadhaugen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gokstadhaugen
Gokstadhaugen i 2008
LandNorges flagg Norge
Kart
Gokstadhaugen
59°08′27″N 10°15′11″Ø

Gokstadhaugen, også kjent som «Kongshaugen», er en stor gravhaug på Gokstad gård i Sandefjord kommune (tidligere Sandar kommune) i Vestfold. I 1879 ble det oppdaget at haugen inneholdt et vikingskip, og sommeren etter ble «Gokstadskipet» med gravkammer og gravgods fra vikingtida hentet ut. Restene etter skipet er i dag utstilt i Vikingskiphuset i Oslo.

Gravfunnet

[rediger | rediger kilde]
Gokstadhaugen ble gravd ut fra april til juni 1880 under ledelse av antikvar Nicolay Nicolaysen.[1]

Gokstadhaugen var ved utgravingen i 1880 50 meter i diameter og fem meter høy.[2] I vikingtiden sto havet nesten fire meter høyere enn i dag, slik at haugen lå ikke langt fra stranden.[3]

I graven lå det kjente «Gokstadskipet». Skipet er utstilt på VikingskipshusetBygdøy i Oslo. Graven inneholdt også knokler fra en mann, tre småbåter, et teltformet gravkammer, fiskekroker, seletøybeslag, kjøkkenutstyr, en seng med utskårne dyrehoder, fem enklere senger, en slede, et spillebrett, tolv hester, fire hunder, to hønsehauker, to påfugler, silketøy og rester av 32 gule og 32 svarte skjold.[4]

Dendrokronologiske prøver viser at skipet ble bygget i tidsrommet 885-892 e.Kr. Tømmer fra gravkammeret er datert til 895-903 e.Kr.[5] Graven dateres derfor til ca 900 e.Kr. Den ble gjenåpnet kort tid etter.

Den døde var del av det øverste sosiale sjiktet i vikingtid. Undersøkelser av knoklene viser at han var 181–183 cm høy og ble drept i kamp da han var rundt 40 år gammel.[6] Det er ikke kjent hvem han var. Antagelser om at det er småkongen Olav Geirstadalv Gudrødsson avkreftes av dateringene som viser at graven er anlagt for lang tid etter hans død.

Haugbrott

[rediger | rediger kilde]

Gokstadhaugen og mange andre store gravhauger ble åpnet igjen forholdsvis kort tid etter haugleggingen. Dette kalles haugbrott. Årsakene kan ha vært mange, fra ren skattejakt til å sikre seg mot at den døde gikk igjen. Kanskje ville man hente ut gjenstander av spesiell, magisk betydning for etterslekten. Haugbruddet kan ha foregått som en form for ritual.[3]

Utgraving

[rediger | rediger kilde]
Stein reist til minne om den offisielle innvielsen av den restaurerte gravhaugen i 1929. Opprinnelig var støtta utstyrt med en skipsmodell på toppen.

«Gokstadskipet» ble oppdaget i 1879. Haugen ble utgravd i perioden april-juni 1880 under ledelse av antikvar Nicolay Nicolaysen[1]. 16. juni 1928 ble knoklene gjenbegravet i haugen. De ble festet til en eikeplanke som ble plassert i en blykiste. Kisten ble lagt i en syenittsarkofag. Kong Haakon VII var til stede under den offisielle innvielsen av den restaurerte gravhaugen 29. juli 1929. I 2007 ble sarkofagen med kisten hentet ut igjen av haugen.[7] Det var fare for at knoklene skulle ødelegges. Knoklene oppbevares ved Universitetet i Oslo.

Gokstad revitalisert

[rediger | rediger kilde]
Bildekollasj fra 1930-tallet av haugen, monumenter og gravfunn.

I 2009 ble prosjektet «Gokstad revitalisert» satt igang ved Universitetet i Oslo. Hensikten med prosjektet er å gjennomføre naturvitenskapelige analyser av skjelettet og gravgavene som ble funnet i haugen, samt å undersøke selve haugen med geofysiske metoder, boringer og utgravninger. Videre skal prosjektet undersøke landskapet omkring haugen ved hjelp av høyteknologiske metoder, og tilslutt skal prosjektet undersøke vikingtidens gårdsbebyggelse og kongshaller gjennom arkeologiske utgravninger[8].

I 2011 ble det ved hjelp av georadar og magnetometer påvist bosetningsspor og flere mindre gravhauger ved det såkalte Heimdalsjordet, rundt 500 m sør for Gokstadhaugen[9]. Noen av disse sporene ble delvis undersøkt ved utgravning i 2012 og 2013, og resultatene tyder på at de stammer fra en markedplass[10].

Søkes inn på UNESCOs verdensarvliste

[rediger | rediger kilde]

Regjeringen ønsker å få Gokstadhaugen, Borrehaugene, Oseberghaugen og kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn inn på UNESCOs verdensarvliste. Søknaden ble innsendt i januar 2014.  Verdensarvkomiteen fattet sin avgjørelse sommeren 2015.[11] Verdensarvkomiteen vedtok i juli 2015 å sende søknaden i retur og anbefalte videre bearbeiding. Det er foreløpig, pr. januar 2017, ikke bestemt hva som vil skje med søknaden fremover.[11][12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Jan Bill og Aoife Daly: The plundering of the ship graves from Oseberg and Gokstad: an example of power politics? Antiquity 86, Durham 2012

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]