Giuseppe Saragat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Giuseppe Saragat
Giuseppe Saragat.jpg
Født19. september 1898
Torino
Død11. juni 1988 (89 år)
Roma
Utdannet ved Universitetet i Torino
Beskjeftigelse Politiker
Parti Det italienske sosialdemokratiske partiet
NasjonalitetItalia
Utmerkelser Serafimerordenen, Elefantordenen, storkorsridder av Order of the Bath, Kristusordenen
5. president i Italia
29. desember 196429. desember 1971
ForgjengerAntonio Segni
EtterfølgerGiovanni Leone

Giuseppe Saragat (IPA: [ʤuˈzɛppe ˈsaːraɡat], født 19. september 1898 i Torino, død 11. juni 1988 i Roma) var en italiensk politiker, kjent som landets femte president i perioden 1964 til 1971.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giuseppe Saragat kom fra en sardisk slekt som i sin tid var innvandret fra Spania. Hans var var født i Sassari på Sardinia. Frem til 1920 studerte Saragat. Han sies å ha blitt en ateist.

Politisk engasjement, eksil[rediger | rediger kilde]

I 1922 trådte han inn i Partito Socialista Unitario (PSU), et moderat sosialistisk parti. Under Benito Mussolinis fascistiske regjering levde Saragat fra 1926 til 1943 i eksil i Østerrike, Frankrike og Sveits, i tett kontakr med Pietro Nenni.

Etter fascismen[rediger | rediger kilde]

Han ble medlem av Ivanoe Bonomis regjering i 1944, og ble president i den grunnlovgivende forsamlingen i 1946. Saragat brøt siden med Partito Socialista Italiano i 1947 på grunnlag av sin bekymring over dens tette allianse med Partito Comunista Italiano. Han grunnla deretter partiet som til slutt skulle bli det sosialdemokratisk partiet Partito Socialista Democratico Italiano (PSDI), og forble dette partiets ubestridte leder for resten av sitt liv.[1]

Sandro Pertini og Giuseppe Saragat i 1979.

Minister, president[rediger | rediger kilde]

Saragat var visestatsminister i perioden 1947 til 1949 og igjen fra 1954 til 1957. Han var også utenriksminister fra 1963 til 1964, og siden landets femte president fra 1964 til 1971. Hans valg var på sjeldent samarbeidets tidspunkt mellom landets venstrepartier, en enhet som delvis var støttet av rykter om et mulig påtenkte neo-fascistisk kupp under Antonio Segnis presidentskap.[1]

Etter presidentperioden ble han ex officio livstidssenator, og satt i senatet frem til sin død den 11. juni 1988.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]