Georges Bataille

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Georges Bataille
Georges Bataille vers 1943.jpg
Født10. september 1897
Billom, Puy-de-Dôme
Død9. juni 1962 (64 år)
Paris
Gravlagt VézelayRediger på Wikidata
Ektefelle Sylvia Bataille (19281934), Diane Kotchoubey de Beauharnais (19511962)Rediger på Wikidata
Partner(e) Colette Peignot (19341938), Denise Rollin (19391943)Rediger på Wikidata
Barn Laurence Bataille, Julie BatailleRediger på Wikidata
Utdannet ved École des chartesRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Forfatter
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk[1]
Påvirket avGeorg Wilhelm Friedrich Hegel, Alexandre Kojève, Friedrich Nietzsche, Lev Sjestov, Henri Bergson, Karl Marx, Sigmund Freud, Émile Durkheim, Boris Souvarine
Signatur
Georges Batailles signatur

Georges Bataille (født 10. september 1897, død 9. juli 1962) var en fransk intellektuell og forfatter innenfor emner som litteratur, antropologi, filosofi, økonomi, sosiologi og kunsthistorie. Erotikk, seksualitet, uavhengighet og overskridelser utgjør kjernen i hans forfatterskap.

Georges Bataille begynte å studere til katolsk prest, men mistet troen i 1922. Tenkere som Karl Marx, Marki de Sade, Sigmund Freud og Friedrich Nietzsche skulle få utøve en stor innflytelse på hans forfatterskap. Ideologisk kjennetegnes hans verk av primitivisme og anarkisme og et opprør mot alle former av konvensjoner. Sammen med blant andre André Breton grunnla han den anti-fascistiske gruppen Contre-Attaque i 1935.

Bataille var relativt oversett i sin levetid og ble hånet av samtidige som Jean-Paul Sartre for å fremme mystisisme, men etter sin død hadde han betydelig påvirkning på forfattere som Michel Foucault, Jean Baudrillard, Philippe Sollers og Jacques Derrida. Batailles innflytelse er sterkest opplevd i de fenomenologiske arbeidene til Jean-Luc Nancy, men også i verkene Jean Baudrillard, de psykologiske teoriene til Jacques Lacan og Julia Kristeva, og i nyere tid i de antropologiske tekstene til blant annet Michael Taussig.[2][3][4]

Hans første ekteskap var med skuespilleren Silvia Maklès i 1928; de ble skilt i 1934, og hun giftet seg senere med psykoanalytikeren Lacan. I 1931 møtte Bataille forfatteren Colette Peignot, som deltok i mange av Batailles okkulte eskapader og ritualer før hun døde i 1938.[5][6] Deres forhold har blitt beskrevet som en «søken mot en kommunion» og et «hellig fellesskap». I 1946 giftet Bataille seg med Diane de Beauharnais, og med henne fikk han en datter.[7][8]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Georges' far, Joseph-Aristide Bataille, giftet seg med Marie-Antoinette Tournadre da han var 35 år. Han var først kasserer ved et fengsel (maison centrale i Melun ), deretter tobakkshandler. Han var 42 år da Georges ble født. Martial, den eldste sønnen, uttrykte senere motstand da Georges i et intervju med Madeleine Chapsal i 1961 hevdet at faren var sinnssyk.[9] Joseph-Aristide led av syfilis, som først manifesterte seg mellom de to sønnenes fødsel, og tiltok ytterligere raskt. Da Georges ble født var faren nærmest blind, og lam i alle ledd, hvilket Bataille beskrev (lettere fiksjonalisert) i romanen Øyets historie .[10]

Georges var ikke mer enn tre år gammel da han fikk se sin far oppleve voldsomme symptomer på grunn av sykdommen: store smerter, mangel på kontroll over ringmusklene, hjerte- og lungefeil, samt andre uhell.[11]. Georges elsket ikke desto mindre sin far, som var nesten lik «et dyr». Han verdsatte faren meget høyt, men hans kjærlighet ble sterkt svekket da faren viste tegn på galskap. Georges la merke til dette rundt 1911, da han var fjorten år, og kjærligheten ble langsomt omdannet til forakt. Dette tiltok da storebroren Martial ble sendt ut til fronten under første verdenskrig. Dette kan forklare de avvikende oppfatningene de to brødrene hadde om faren: Martial var nemlig ikke hos den syke faren under dennes siste levetid. I blinde ropte faren obskøniteter av seksuell karakter mot legen som var kommet for å pleie ham, og også til sin kone som i en periode hadde mistet forstanden. Dette kommer frem i de siste kapitlene i Øyets historie hvor Georges Bataille bruker fiktive, litterære grep for å fortelle om ekte opplevelser han hadde med faren.[12][13]

Ved et senere tidspunkt (1898, 1899, eller 1900) flyttet familien til Reims, antakeligvis på grunn av at faren også hadde blitt institusjonalisert der. Marie-Antoinette skulle komme til å overleve sin ektefelle med 15 år, og levde de siste årene sammen med sine barn, uten noen videre tegn til sinnsforstyrrelse.[12] Det vites lite om barndommen til Georges, utenom det han selv fortalte om minnene med foreldrene, ofte gjennom fiksjonens slør. Disse barndomsminnene handler nesten utelukkende om farens åndelige og fysiske sykdom. Bataille skrev i Himmelens blå at han gjerne likte å såre seg med fyllepennen sin, «for å herde seg mot smerten», uten at det vites sikkert at han refererte til noe han selv hadde opplevd, eller bare fantasert.[14] Bataille skrev det heller aldri rett ut, men han var allikevel lenge overbevist om at faren hadde hatt pederastiske, incestuøse tilbøyninger, og tilogmed forgrepet seg på sin egen sønn.[15]

I et upublisert skrift kalt Le Rêve («drømmen»), beskrev Bataille faren som svært motbydelig og frastøtende.[16] Bataille ble til slutt overbevist om at farens overgrep ikke kunne ha funnet sted i kjelleren, slik han opprinnelig fortalte, i og med at faren var lam, men det er fremdeles mulig at enkelte av farens gester kunne ha blitt oppfattet som sterkt frastøtende og obskøne.[15] Det er denne traumatiserende atmosfæren som Bernard Noël beskriver i sin La Maladie de la chair.[17]

Georges gikk på skole i Reims helt til classe de première, og fortsatte deretter på collège d'Épernay hvor han også bodde etter eget ønske. Han fikk sitt artium-diplom (baccalauréat) i 1914.[18]

Bibliografi i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • (1928): Histoire de l'oeil (under pseudonymet Lord Auch) (på norsk, Øyets historie 2002. Oversatt av Thomas Espedal)
  • (1937): Madame Edwarda (under pseudonymet «Pierre Angélique»)
  • (1943): L'expérience intérieure
  • (1945): Le Bleu du ciel (på svensk, Himlens blå 1990)
  • (1949): La part maudite (på svensk, Den fördömda delen 1991)
  • (1957): La littérature et le Mal (på svensk, Litteraturen och det onda 1996)
  • (1961): Les larmes d'Éros

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11885715h; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11885715h.
  2. ^ Børresen (2008), s. 18.
  3. ^ Børresen (2008), s. 19.
  4. ^ Børresen (2008), s. 76.
  5. ^ Buvik (1998), s. 60
  6. ^ Buvik (1998), s. 61
  7. ^ Børresen (2008), s. 12
  8. ^ Børresen (2008), s. 13
  9. ^ Surya (2012), s. 14
  10. ^ Hans første utgivelse, under pseudonym i 1928: Je suis né d'un père P.G qui m'a conçu déjà aveugle et qui peu après ma naissance fut cloué dans son fauteuil par sa sinistre maladie, Øyets historie, O.C. I, p. 75, sitert etter Surya 2012, s. 17. «Jeg ble født av en paralysert far som allerede ved min fødsel var blind, og kort tid etter min fødsel forble lenket til sin stol pga. denne grusomme sykdommen.»
  11. ^ [I]l lui arrivait par exemple de conchier ses culottes. O.C. I, s. 76, sitert etter Michel Surya, s. 19. «det hendte for eksempel at han gjorde i buksa»
  12. ^ a b Øyets historie, epilog Surya (2012), s. 590
  13. ^ Dis donc, docteur, quand tu auras fini de piner ma femmeHistoire de l'œil, s. 77, «fortell meg, herr Doktor, når du er ferdig med å knulle min kone.»
  14. ^ O.C. III, s. 54 sitert etter Surya 2012, s. 591
  15. ^ a b Surya 2012, s. 26
  16. ^ {Je le vois avec un sourire fielleux et aveugle étendre des mains obscènes sur moi. Ce souvenir me paraît le plus terrible de tous, O.C. II, s. 10. «Jeg så ham strekke seg mot meg med sine motbydelige hender, iført et blindt, ondskapsfullt smil. Dette minnet var for meg det aller verste.»
  17. ^ Noëls fortelling underbygger det som Michel Surya har hevdet, angående de mulig incestuøse tilbøyningene til faren. Faren blir her fremstilt som déchet («vrak»), cadavre vivant («levende lik»), bien pire que la mort («verre en døden»), la mort vivante («døden på to bein»), La Maladie de la chair, Éditions Ombres, 1995, s. 39. I denne teksten finner man også de fleste interessene som opptok Bataille: døden og gleden før døden, obskønitet, ekstasen, oppofring, frykt.
  18. ^ Surya 2012, s. 27

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • —————. Georges Bataille. An intellectual biography. Oversatt av Krzysztof Fijalkowski og Michael Richardson. London: Verso, 2002.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]