Georg Stumme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georg Stumme
Født29. juli 1886[1][2]Rediger på Wikidata
Halberstadt
Død24. okt. 1942[1][2]Rediger på Wikidata (56 år)
El Alamein
Hjerteinfarkt
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet tyske riket
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartHæren (Wehrmacht)
Militær gradGeneral der Panzertruppe
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig
Georg Stumme på Commons

Georg Stumme (født 29. juli 1886, død 24. oktober 1942) var en tysk general under andre verdenskrig, mest kjent som kommandant over aksestyrkenes Panzerarmee Afrika ved starten av det andre slaget om El Alamein. Han kjempet også i slaget om Frankrike, og felttogene i Jugoslavia og Sovjetunionen. Han deltok også i første verdenskrig.

Han mottok Jernkorsets ridderkors som ble utdelt for å anerkjenne ekstrem mot i felt, eller vellykket militær ledelse.

Stumme døde i et angrep under det andre slaget om El Alamein.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlige karrière[rediger | rediger kilde]

Stumme ble født 29. juli 1886 i Halberstadt. Som 19-åring vervet han seg som en offiserskadett. Han ble del av 2. Oberschlesisches Feldartillerie-Regiment Nr. 57, og ble forfremmet til løytnant i 1907.

Under første verdenskrig ble Stumme såret, og ble tatt ut av slagmarken.

Mellom krigene steg han gjennom forskjellige posisjoner. Han kommanderte 1. prøyssiske kavaleridivisjon. Etter nazistene kom til makten ble han forfremmet til oberst i 1933, og senere generalmajor i 1936.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Stumme var generalløytnant ved krigens utbrudd. Han kommanderte 2. lette divisjon (senere 7. panserdivisjon) i angrep mot Polen i 1939. Etter å ha blitt ertsattet av Erwin Rommel i 1940 ble han kommandant over 40. panserkorps ved Lübeck.[3] Han ledet korpset under Ardennerfeltoget i 1940, og ble forfremmet til General der Kavallerie 1. juni 1940. Kort tid etter ble han tildelt Jernkorsets ridderkors for mot under slaget om Frankrike.[4]

Stumme ble sent til Bulgaria, og deltok i angrepene på Jugoslavia og Hellas. Stumme ledet høyre vinges angrep til Wilhelm Lists 12. armé. Hans to divisjoner drev separat vestover inn i Jugoslavia, og dro deretter sørover for å møte hverandre ved Monastir den 9. april. Han deltok deretter i invasjonen av Hellas.[3] Han ble forfremmet til General der Panzertruppe.

I Operation Barbarossa tjenestegjorde Stumme under feltmarskalk Fedor von Bock. Stumme og hans menn lykkes å erobre Mozjajsk. Han deltok deretter i forsøket på å ta Stalingrad.[3]

I juni 1942 ble noen tyske planer fanget av sovjetiske styrker. Hitler gav Stumme skylden, og krevde at han ble stilt for krigsrett. Han ble funnet skyldig, og dømt til fem års fengsel, men von Bock sikret hans løslatelse. Han ble derimot redusert tilbake til General der Kavallerie. Ulrich von Hassell kommenterte hendelsen i sin dagbok, og beskrev Stummes dom som absurd:

Det groteske tinnsoldatspillet Hitler spiller med sine generaler har blitt beriket med enda en ny sak. Stumme, kommanderende general over ett panserkorps, ble dømt til fem års fengsel fordi en stabsoffiser fra en av hans divisjoner, som bar planene for hans troppers utplassering, havnet i russernes hender. Han ble umiddelbart benådet, med Göring som lovet han en ny kommando, og blir nå sendt til Afrika som Rommels erstatning. En umilitær, uprøyssisk farse.[5]

Stumme ble del av Afrikakorpset i Egypt, som konfronterte britene ved El Alamein. Erwin Rommel hadde blitt avlastet grunnet sykdom og utmattelse. Stumme ankom den 19. september for å bli brifet et par dager før Rommel dro. Han tok kommandoen over Panzerarmee Afrika (de samlede italienske og tyske styrkene), med en Ritter von Thoma som erstattet Walther Nehring som Afrikakorpsets kommandant.[3]

El Alamein[rediger | rediger kilde]

Stumme «fulgte trofast planen etterlatt av Rommel» for å besvare det forventede britiske angrepet.[3] Hans brev til hans overordnede indikerte at han ikke var optimistisk, og var enig med Rommel at det eneste virkelige håpet var å få fienden til å angripe med «feil fot», noe han ikke hadde ressurser til.[6] Litt over en måned etter han ankom Afrika iverksatte britene sin offensiv den 23. oktober med massivt bombardemant. Stumme hindret bruken av tysk artilleriammunisjon for å angripe de sårbare fremre samlingsområdene, og foretrakk heller å holde sine begrensede ressurser i reserve.[3] Dette har blitt beskrevet av Reinhard Stumpf som «et stort feilsteg som lot britene forberede seg til angrepet i relativ ro»[6]

Til motsetning av Rommel dro Stumme uten beskyttelse av en eskorte og radiobil. Den 24. oktober kjørte Stumme og oberst Andreas Büchting, hans fremste signaloffiser, til fronten for å undersøke situasjonen. På vei til kommandoposten kjørte bilen inn i et åpent område og ble angrepet. Büchting ble drept av et skudd til hodet. Stumme hoppet ut av bilen og holdt seg visstnok fast i bilens side, mens sjåføren kjørte ut av rekkevidde. Han ble funnet langs sporet dagen etter, med ingen tydelige sår. Det var kjent at Stumme hadde høyt blodtrykk, og det antas at han døde av hjerteinfarkt.[7] Han ble erstattet som leder over Panzerarmee Afrika av Erwin Rommel, som vendte tilbake, og Afrikakorpset ble ledet av General der Panzertruppe Wilhelm Ritter von Thoma.[3]

Vurderinger[rediger | rediger kilde]

Stumme ble beskrevet som «en kompetent, men fornøyelseselskende general», som dyrket et selskapelig og gemyttlig forhold til sine offiserer, til motsetning den hardtkjørende Rommel[8] En av hans offiserer, Friedrich von Stauffenberg, sa at stumme skapte en tiltalende atmosfære, mens han opprettholdt en «skarp, godt ledet divisjon».[8]

Ifølge Mark M. Boatner var

Den korte, godlynte Stumme led av kronisk høyt blodtrykk som gav hans ansikt en permanent rødming. Troppene kalte han «ildkulen», og den monokkel-bærende generalen, på tross av å være for gammel til fronttjeneste selv for Wehrmacht-standarder, hadde en teft for å gripe taktiske muligheter.[3]

Grunnet Stummes dårlige helse foreslo Rommel at Heinz Guderian skulle erstatte ham i Nord-Afrika, og ikke Stumme, men han hadde tillit til han som kommandant.[3]

Dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16989870r[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 99022341, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i Mark M. Boatner, Biographical Dictionary of World War II. Contributors: III, Presidio Press, Novato, CA., 1999, s. 547.
  4. ^ Scherzer, Veit (2007). Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives [The Knight's Cross Bearers 1939–1945 The Holders of the Knight's Cross of the Iron Cross 1939 by Army, Air Force, Navy, Waffen-SS, Volkssturm and Allied Forces with Germany According to the Documents of the Federal Archives] (in German). Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag
  5. ^ Ulrich Von Hassell, The Von Hassell Diaries, 1938-1944: The Story of the Forces against Hitler inside Germany, Doubleday, Garden City, NY., 1947, s. 267.
  6. ^ a b Stumpf, Reinhard, "The War in the Mediterranean Area 1942-3" in Germany and the Second World War: Volume 6: The Global War, Oxford University Press, 2001.
  7. ^ Young, Desmond (1950). Rommel The Desert Fox. New York: Harper & RowYoung, s. 250
  8. ^ a b Samuel W. Mitcham, Rommel's Lieutenants: The Men who Served the Desert Fox, France, 1940, Issue 7, Greenwood Publishing Group, 2007, s. 27.
  9. ^ Fellgiebel 2000, s. 416.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fellgiebel, Walther-Peer (2000). Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 – Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile [The Bearers of the Knight's Cross of the Iron Cross 1939–1945 — The Owners of the Highest Award of the Second World War of all Wehrmacht Branches] (tysk). Friedberg, Germany: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6. 
  • Scherzer, Veit (2007). Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives [The Knight's Cross Bearers 1939–1945 The Holders of the Knight's Cross of the Iron Cross 1939 by Army, Air Force, Navy, Waffen-SS, Volkssturm and Allied Forces with Germany According to the Documents of the Federal Archives] (tysk). Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag. ISBN 978-3-938845-17-2. 
  • Young, Desmond (1950). Rommel The Desert Fox. New York: Harper & Row. OCLC 48067797. 


Militære titler
Forgjenger :
ingen


Kommandant over 2. leichte Division
10. november 1938 – 18. oktober 1939 		Etterfølger :
7. Panzer-Division
Forgjenger :
2. leichte Division


Kommandant over 7. Panzer-Division
18. oktober 1939 – 5. februar 1940 		Etterfølger :
Generalmajor Erwin Rommel
Forgjenger :
ingen


Kommandant over XXXX. Armeekorps
26. januar 1940 – 9. juli 1942 		Etterfølger :
XXXX. Panzerkorps
Forgjenger :
Generalfeldmarschall Erwin Rommel


Kommandant over Panzerarmee Afrika
22. september 1942 – 24. oktober 1942 		Etterfølger :
General der Panzertruppen Wilhelm Ritter von Thoma

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Georg_Stumme&oldid=23807521»