Gavin Douglas
| Gavin Douglas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1474[1][2][3][4] Lothian[5] | ||
| Død | september 1522[6] London | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, lyriker, oversetter, katolsk prest, skribent, katolsk biskop (1520–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | University of St Andrews | ||
| Far | Archibald Douglas, 5. jarl av Angus[7][8] | ||
| Mor | Elizabeth Boyd[7][8] | ||
| Søsken | George Douglas, Master of Angus[8] William Douglas[8] | ||
| Nasjonalitet | Skottland | ||
Gavin Douglas (født ca. 1474, død 22. september 1522), født ved Tantallon Castle i East Lothian som tredje sønnen av Archibald, 5. jarl av Angus, var en skotsk poet og biskop.
Første år[rediger | rediger kilde]
Douglas studerte først ved Universitetet i St Andrews i årene 1489–1494 og deretter antagelig i Paris. I 1496 bodde han ved Monymusk i Aberdeenshire og senere ble han sogneprest i Lynton (dagens East Linton) og rektor ved Hauch (dagens Prestonkirk) i East Lothian, og i 1501 ble han foretrukket til domprostembetet ved gymnaskirken i St. Giles i Edinburgh. Fra denne datoen og fram til det katastrofale slaget ved Flodden Field i september 1513, hvor de beste menn i Skottland ble slaktet ned, synes han å ha vært opptatt med sine kirkelige plikter og litterært arbeid. Faktisk er det meste av de skrifter som han senere fikk en posisjon som poet og oversetter er fra denne perioden. Etter katastrofen ved Flodden ble han fullstendig opptatt av verdslig arbeid.
Tre uker etter slaget ved Flodden ble han, fortsatt domprost (provost) ved St. Giles, valgt til en posisjon (burgess) i Edinburgh. Hans far, «Den store jarl» var da seremoniell overhode av byen (civil provost), men døde kort tid etter i januar 1514 i Wigtownshire hvor han var høyeste dommer (justiciar), og ettersom hans sønn, sammen med store deler av den skotske adelen, var blitt drept ved Flodden, etterfulgte Gavins nevø Archibald Douglas tittelen til jarldømmet Angus.
Ekteskap med dronningen[rediger | rediger kilde]
Den 6. august 1514 ble den unge Archibald Douglas gift med enken til kong Jakob IV av Skottland, engelske Margaret Tudor. Ekteskapet gjorde mye for å identifisere familien Douglas med den engelskvennlige fraksjonen i Skottland. Opposisjonen var den franskorienterte fraksjonen ledet av hertugen av Albany, og således ble den politiske retningen for Gavin Douglas bestemt. I løpet av de første ukene av dronningens sorg etter slaget fungerte Gavin, sammen med en eller to kollegaer i rådet, som personlig rådgiver, og det må ha blitt tatt for gitt han støttet fordringene til den unge jarlen. Hans egne håp om forfremmelse hadde blitt styrket ved at så mange av det høyere presteskapet døde ved Flodden.
Det første resultatet av den nye koblingen var at dronningregenten utnevnte Gavin til abbeden av Aberbrothwick, noe som skjedde før hennes nye ekteskap, sannsynligvis i juni 1514. Kort tid etter ekteskapet med Gavins nevø nominerte hun ham som erkebiskop av St. Andrews som etterfølger til William Elphinstone, men John Hepburn, prior og klosterforstander av St. Andrews, hadde allerede fått stemmene til ordenskapitlet og fikk ham utvist. Hepburn ble i sin tur utvist av Andrew Forman, biskop av Moray, som hadde blitt nominert av paven. I mellomtiden hadde Gavins rettigheter i Aberbrothwick blitt overført til James Beaton, erkebiskop av Glasgow. Gavin Douglas sto brått uten både tittel og verdslige inntekter. Bruddet mellom dronningens fraksjon og hertugen av Albanys var blitt bredere, og dronningens rådgivere hadde gått i hemmelige forbindelser med England for å forhindre at dronningen og hennes unge sønn skulle bli fjernet. I disse overveielsene tok Gavin Douglas en aktiv del og av den grunn stimulerte han opposisjonen til å forpurre hans forfremmelser.
Biskop av Dunkeld[rediger | rediger kilde]
Da George Brown, biskop av Dunkeld, døde i januar 1515, fikk Gavin Douglas nye håp. Dronningen nominerte ham til det ledige setet som han til slutt fikk, skjønt ikke uten vanskeligheter. John Stewart, 2. jarl av Atholl, hadde tvunget sin bror, Andrew Stewart, domherre eller kannik av Craig, på ordenskapitlet og plassert ham som i besittelse av biskopens bolig. Dronningen appellerte til paven og ble støttet av hennes bror i England. Resultatet var at pavens forordning ble oppnådd den 18. februar 1515. En del av brevvekslingen mellom Douglas og hans venner i forkant av transaksjonen ble snappet opp. Da hertugen av Albany kom tilbake fra Frankrike og gjenopptok regentskapet ble disse dokumentene og «kjøpet» av bispedømmet fra Roma grunner til angrep på Douglas og han ble fengslet i Edinburgh Castle, deretter i St Andrews Castle (under ledelse av sin gamle motstander prior Hepburn) og senere i Dunbar Castle før han igjen havnet i Edinburgh. Pavens intervensjon førte til at han ble løslatt etter nær ett år i fengsel. Dronningen hadde i mellomtiden trukket seg tilbake til England. Etter juli 1516 synes det som om Douglas hadde fått tre inn i stillingen som biskop av Dunkeld og forsøkte å tråkle sammen en diplomatisk fred med hertugen av Albany.
Den 17. mai 1517 dro hertugen av Albany til Frankrike sammen med biskopen av Dunkeld for å gjennomføre de forhandlinger som førte til traktaten i Rouen. Gavin Douglas var tilbake i Skottland igjen i slutten av juni. Hertugens lengre opphold i Frankrike ble utnyttet av fraksjoner av adelen til en sammensvergelse ledet av James Hamilton, 1. jarlen av Arran, hvor jarlen av Angus, dronningens ektemann, ble grepet. Grunnen for denne sammensvergelsen var det velkjente trefning som blir kalt for «Cleanse the Causeway» og hvor Gavin Douglas' fraksjon står ut i relieff. Triumfen over klanen eller familien Hamilton hadde en dårlig effekt på jarlen av Angus, dronningens gemal. I hennes fravær hadde han blitt inntatt i datteren til Laird av Traquair og bortførte henne. Via hertugen av Albany forsøkte dronningen å få en skilsmisse. Da hertugen av Albany kom tilbake til Skottland i spissen for en hær av franske soldater ble jarlen av Angus tvunget, sammen med biskopen og andre, til å flykte til grensen.
Herfra ble Gavin Douglas sendt av jarlen til det engelske hoffet for å be om støtte mot det franske partiet og mot Skottlands dronning som det ble sagt var blitt elskerinnen til hertugen av Albany. I sitt fravær ble Gavin Douglas fratatt sitt bispesete og tvunget til å bli i England for sin egen sikkerhets skyld og hvor han ikke maktet å gjøre noe for sin nevø. England erklærte krig mot Skottland som svar på de nylige fransk-skotske forhandlingene. Gavin Douglas sak ble ytterligere forverret av det ærekrenkende fiendskapet til James Beaton, erkebiskop av Glasgow (hvis liv han hadde reddet i hendelsen «Cleanse the Causeway»), som ivrig hadde fremmet seg selv og fratatt Douglas valget til bispesetet i St. Andrews da det ble ledig etter Formans død.
Død[rediger | rediger kilde]
I 1522 ble Douglas rammet av en pest som herjet London og han døde i huset til sin venn Thomas Dacre, 2. baron Dacre. I løpet av de siste årene i sitt eksil ble han personlig venn av den engelske historikeren Polydore Virgil (av italiensk bakgrunn), og en av hans siste handlinger var å sørge for å gi Polydore en korrekt versjon av John Majors redegjørelse av de skotske hendelser. Han ble gravlagt i kirken i Savoy hvor en monumental messingplate (fjernet fra stedet etter brannen i 1864) minnet hans død og jordfesting.
Litterære arbeid[rediger | rediger kilde]
Gavin Douglas’ litterære arbeid, som nå er hovedgrunnen til at han er kjent, tilhører tiden 1501–1513 da han var domprost ved St. Giles. Han etterlot seg fire manuskripter med dikt.
Ærens palass[rediger | rediger kilde]
Palice of Honour (Ærens palass), hans tidligste verk er et stykke drømmeallegori som strekker seg over 2000 linjer i nilinjers vers. Diktet beskriver ulike hoff på poetens veg til palasset. Først er poeten uforsiktighet og baktaler hoffet til Venus, og deretter ber han om unnskyldning og deltar i opptoget og blir med for å se palassets prakt.
Diktet hviler på den litterære tradisjonen av høvisk kjærlighet fra Roman de la Rose (Roseromanen) og The House of Fame (Berømmelsens hus), sistnevnte av Geoffrey Chaucer. Douglas’ dikt var dedisert kong Jakob IV, og ikke uten noen leksjoner i å rose dyd og ære.
Ikke noe originalmanuskript av diktet er bevart. Den tidligste kjente utgaven, trykket i London av William Copland ca. 1553; en utgave ved Henry Charteris i Edinburgh kom i 1579. Fra noen indikasjoner i den sistnevnte og fra noen underlige manuskriptsider som ble oppdaget av David Laing har det blitt konkludert at det var en tidligere Edinburgh-utgave som har blitt tilskrevet trykkeren Thomas Davidson og datert ca. 1540.
Kong Hjerte[rediger | rediger kilde]
King Hart (King Heart, Kong Hjerte) er et annet eksempel på en senere allegori og som er av høyere kvalitet. Diktets innhold er menneskelig liv fortalt som allegorien om «Kong Hjerte» i sin festning, omgitt av sine fire sanser, dronningen, «Plesance» (Nytelse), «Foresight» (Fremsyn) og andre ved hoffet. Diktet strekker seg over 900 linjer og er skrevet på åttelinjers rim.
Teksten har blitt bevart i et manuskript fra Richard Maitlands samling som nå er i Pepysian Library ved University of Cambridge.[9] Det er ikke kjent om det har vært trykket tidligere enn i 1786 da John Pinkerton gav ut boken Ancient Scottish Poets.[10]
Samvittighet[rediger | rediger kilde]
Conscience (Samvittighet) er et dikt på fire syvlinjers rim som handler om en «forestilling» hvor menneskene først klippet bort «con» fra «conscience» og ble da stående igjen med ordet «science» (= vitenskap) og «na mair». Deretter mistet de «sci» og hadde ingenting igjen av ordet enn «ens» («that schrew, Riches and geir»).
Æneiden[rediger | rediger kilde]
Douglas’ lengste, siste og på mange måter hans viktigste verk er hans meget frie oversettelse til skotsk av Æneiden, den første versjonen av den store klassikeren i en angelisk dialekt. Det opprinnelige verket besto av 13 bøker som ble introdusert av hver sin prolog. Hos Douglas er prologenes emne og stil preget av stor variasjon: noen av dem synes å være litterære øvelser med liten eller ingen forbindelse med de bøkene de introduserte, og ble kanskje skrevet tidligere og med en annen hensikt. I den første prologen krever Douglas en høyere posisjon for Virgilius enn for sin mester Chaucer og angriper Caxton for hans utilstrekkelige gjengivelse av en fransk oversettelse av Æneiden. Han sier at han selv har overtatt dette arbeidet og han hevder påstanden at en mer nøyaktig kunnskap i oversettelsen har vært grunnleggende ettersom han er en humanist i ånden og den første eksponent for renessansen i skotsk litteratur. En nærmere granskning av teksten underbygger ikke poetens påstand. Douglas er i mange henseende mer middelaldersk enn sine samtidige, og som Robert Henryson og William Dunbar er han en eksponent for den allegoriske skolen og en etterfølger av Chaucer.
Det er bevart flere tidlige utgaver av oversettelsen, blant annet i biblioteket i Trinity College i Cambridge fra ca. 1525; Elphynstoun-manuskriptet i biblioteket i Universitetet i Edinburgh, ca. 1525; Ruthven-manuskriptet i samme samling, ca. 1535; og et i biblioteket i Lambeth Palace, 1545–1546. Den første trykte utgaven ble utgitt i London i 1553 og i 1710 ble den også utgitt i Edinburgh av Thomas Ruddiman.
Han oversatte også Ovids De Remedio Amoris.
Hans samlede verker ble første gang samlet og utgitt i Edinburgh av John Small i 1874.
Omdømme[rediger | rediger kilde]
Det var uheldig for Douglas’ framtidige omdømme at hans adelige bakgrunn og familieforbindelser kastet ham ut i den politiske uro i hans tid og således avsluttet hans karrière som poet og som lærd altfor tidlig.
Douglas omdømme blant moderne lesere ble styrket i 1934 da Ezra Pound la til flere utdrag fra Douglas' Æneiden i hans ABC of Reading. Ved å sammenligne Douglas med Chaucer skrev Pound at «teksturen av Gavins poesi er sterkere, hans utholdenhet er større enn Chaucers’»[11]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
- Small, John: The Poetical Works of Gavin Douglas (bishop of Dunkeld with memoir, notes, and glossary). Edinburgh. W. Paterson, 1874
- Maxwell, Herbert: A History of the House of Douglas. II Vols. Freemantle. London, 1902
- Nicholson, Ranald: Scotland, the Later Middle Ages. Oliver and Boyd. Edinburgh 1978
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118680560, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Trove, oppført som Gawin Douglas, Trove person-ID 1081782, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ British National Bibliography, oppført som Gawin, 1474?-1522 Douglas, BNB person ID DouglasGawin1474%3F-1522, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub20231191623, besøkt 20. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10974.htm#i109733[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ Maitland Folio MS., satt sammen ca. 1580 av Sir Richard Maitland av Lethington, Lord Privy Seal av Skottland, bevart i Pepysian-samlingen i biblioteket til Magdalene College i Cambridge.
- ^ John Pinkerton
- ^ Pound, ABC, 115.