Fristaten Fiume

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fristaten Fiume
Stato libero di Fiume
Slobodna Država Rijeka
Fiumei Szabad Állam
Freistaat Fiume

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Fristaten Fiume

Grunnlagt30. desember 1920
Oppløst22. februar 1924
HovedstadFiume
Areal28 km²
Befolkning60 000
Bef.tetthet2 142,86 innb./km²
StyreformRepublikk
PresidentRiccardo Zanella
Offisielle språkItaliensk· Ungarsk · Tysk
Regionale:
Venetiansk · Čakavisk kroatisk
Uavhengighet fraØsterrike-Ungarn
ValutaFiume Krone (til 1920)
Italiensk lira (etter 1920)

Fristaten Fiume var en uavhengig fristat, som eksisterte mellom 1920 og 1924. Dens territorium på 28 km2 bestod av byen Fiume (i dag Rijeka, Kroatia) og landlige områder i nord, med en korridor mot vest, som knyttet den til Kongeriket Italia.

Etter den første verdenskrig og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarns fall ble spørsmålet om Fiumes status et stort internasjonalt problem. Da striden mellom Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere kalt Kongeriket Jugoslavia) og Kongeriket Italia var på sitt høyeste, anbefalte stormaktene at det ble opprettet en uavhengig bufferstat. USAs president Woodrow Wilson ble voldgiftsdommer i den jugoslavisk-italienske striden om byen.[1] Han foreslo at Fiume ble opprettet som en uavhengig stat og faktisk også som et potensielt sete for Folkeforbundets administrasjon.[2]

Striden førte til lovløshet. Byen skiftet hender mellom en sør-slavisk nasjonalkomité og et italiensk nasjonalråd. Det resulterte til slutt i en landsetting av britiske og franske tropper, som overtok byen. Nasjonalrådet overstemplet de østerriksk-ungarske pengesedlene (Fiume Kronen), som ble brukt som offisiell valuta. Denne forvirrende situasjonen ble utnyttet av den italienske dikteren Gabriele d'Annunzio, som inntok byen 12. september 1919 og startet en okkupasjonsperiode på 15 måneder. Ett år senere, etter at forhandlingene med den italienske regjeringen mislyktes, proklamerte d'Annunzio den italienske regjeringen Carnaro.[trenger referanse]

Kongeriket Italia og Kongeriket av serbere, kroater og slovenere undertegnet 12. november 1920 Rapallo-traktaten, der begge parter ble enige om å anerkjenne «Staten Fiumes fullstendige frihet og uavhengighet og forplikte seg til å respektere den til evig tid».[3] Med denne traktaten ble den evige «Fristaten Fiume» opprettet, men den kom bare til å eksistere som en uavhengig stat i omtrent ett år de facto og fire år de jure. Den nyopprettede staten ble umiddelbart anerkjent av USA, Frankrike og Storbritannia. D'Annunzio nektet å anerkjenne avtalen og ble utvist fra byen av de italienske hærens faste styrker under de «Blodige jul»-aksjonene fra 24. til 30. desember 1920.[4] Fristaten ble deretter styrt av skiftende regjeringer. I april 1921 godkjente velgerne planen for en fristat og et konsortium for å drive havnen.[5] På Kongeriket Italias vegne ble det 13. juni 1921 utnevnt en kommissær.[6]

Det første parlamentsvalget ble avholdt samme år. Det stod mellom Autonomistene og den pro-italienske Nasjonalblokken. Autonomistpartiet, som ble støttet av et flertall av kroatene, fikk 6.558 stemmer, mens Nasjonalblokken, sammensatt av fascistiske, liberale og demokratiske partier, fikk 3.443 stemmer.[trenger referanse] Lederen for Autonomistpartiet, Riccardo Zanella, ble 5. oktober 1921 fristatens president.[6] Hans styre varte til 3. mars 1922, da italienske fascister gjennomførte et statskupp og den legitime regjeringen måtte rømme til Kraljevica. Den italienske regjeringen ble 6. mars bedt om å gjenopprette orden og italienske tropper inntok byen 17. mars. De gav kontrollen tilbake til mindretallet, som var lojale mot de italienske anneksjonistene, i den konstituerende forsamlingen.[4]

Etter kunngjøringen av Rapallo-traktaten ble det kommunistiske partiet i Fiume (Partito Comunista di Fiume - Sezione della III.a Internazionale) opprettet i november 1921. Det kommunistiske partiet i Fiume var det minste kommunistpartiet i verden. Den ble grunnlagt i henhold til prinsippene til Den tredje internasjonale, hvor hver suverene stat måtte ha sin egen kommunistiske partiorganisasjon.[7]

Kongeriket Italia og kongeriket serbere, kroater og slovenere undertegnet Roma-traktaten 27. januar 1924, hvor de ble enige om Italias annektering av Fiume av Italia som Provincia di Carnaro og å innlemme Sušak i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Dette trådte i kraft 16. mars. Fristatens eksilregjering anså denne handlingen som ugyldig og ikke-bindende i henhold til folkeretten og fortsatte sin virksomhet.[8]

Med Italias overgivelse under den andre verdenskrig dukket problematikken omkring Fiume-Rijeka opp igjen. I 1944 utstedte en gruppe borgere Liburnia Memorandum, der det ble anbefalt at det ble dannet en konføderert stat av de tre kantonene Fiume, Sušak og Ilirska Bistrica. Øyene Krk (Veglia), Cres (Cherso) og Lošinj (Lussino) skulle også tre inn i kondominiet.[9] Riccardo Zanella kjempet fremdeles for en gjenopprettelse av fristaten.[10]

De jugoslaviske partisanmyndighetene, som overtok byen fra de tyske okkupantene, 3. mai 1945, motsatte seg disse planene og tok konkrete skritt for å løse tvisten. Autonomistenes ledere – Nevio Skull, Mario Blasich og Sergio Sincich – ble myrdet. Zanella holdt seg skjult.[11][12][13] Ifølge Fredsavtalen med Italia 1947 i Paris ble Fiume (nå kalt Rijeka) og Istria offisielt en del av Jugoslavia.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicolson, Harold (2013). Peacemaking 1919 (Nytrykk utg.). Faber & Faber. ISBN 9780571309245. 
  2. ^ Ljubinka Toševa-Karpowicz, D'Annunzio u Rijeci : mitovi, politika i uloga masonerije, Rijeka, Izdavački centar Sušak, Biblioteka Dokumenti ; sv. 23, 2007. Forfatteren siterer imidlertid ingen kilde for denne påstanden.
  3. ^ «Treaty of Rapallo, Article 4» (PDF). 
  4. ^ a b Lauterpacht, Elihu (1945). International Law Reports. Cambridge University Press. s. 430–431. 
  5. ^ Webb, Adrian (2008). The Routledge Companion to Central and Eastern Europe since 1919. Routledge. ISBN 9780415445634. 
  6. ^ a b «Rijeka (Fiume)». World Statesmen.org. 
  7. ^ Sobolevski, Mihael Sobolevski og Giuricin, Luciano: Il Partito Comunista di Fiume, (1921–1924), Documenti-Građa, Centro di ricerche storiche Rovigno, Fiume: Centar za historiju radničkog pokreta i NOR-a Istre, 1982, ss. 20–21.
  8. ^ Massagrande, Danilo L.: Italia e Fiume 1921–1924: dal 'Natale di sangue' all'annessione, Milano, Cisalpino – Goliardica Istituto Editoriale, 1982
  9. ^ Plovanić, Mladen: Liburnisti i autonomaši 1943–1944, Dometi god. XIII. bn. 3-4-5, ss. 51–54 og nr. 6, ss. 68–96, Rijeka 1980
  10. ^ Ballarini, Amleto: L’antidannunzio a Fiume – Riccardo Zanella, Trieste: Edizioni Italo Svevo, 1995.
  11. ^ Primeri, E.: La questione di Fiume dal 1943 al 1945 hos Wayback Machine (arkivert 2008-09-07) Rigocamerano 2001
  12. ^ Dassovich, Mario (2005). 1945–1947, anni difficili (...). Del Bianco. 
  13. ^ Rumici, Guido (2002). Infoibati (1943–1945): i nomi, i luoghi, i testimoni, i documenti. Mursia. ISBN 9788842529996. 
  14. ^ «Treaty of Peace with Italy, Signed in Paris, on 10 February 1947, Part I, Section I, Article 3, La frontiere entre l'Italie et la Yougoslavie» (PDF).