Friedrich Nicolai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Friedrich Nicolai
Friedrich Nicolai nach Chodowiecki.jpg
Født 18. mar. 1733
Berlin
Død 11. jan. 1811, 8. jan. 1811
Berlin
Statsborger i Tyskland
Medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Illuminatus-ordenen, Bayerische Akademie der Wissenschaften

Christoph Friedrich Nicolai (født 18. mars 1733 i Berlin, død 8. januar 1811 i Berlin) var en tysk skribent, forlegger, litteraturkritiker, forfatter av satiriske romaner og reiseskildringer, lokal-historiker og en sentral person i Berlins opplysningstid.

Nicolai var en stridbar og polemisk debattant som fikk mange motstandere, ofte kunne varme vennskap ende i et glødende fiendskap, eksempelvis gjaldt dette med Johann Caspar Lavater, Christoph Martin Wieland og Ludwig Tieck. Nicolai sluttet seg til Gotthold Ephraim Lessing, Carl Friedrich Zelter og Moses Mendelssohn, mens Immanuel Kant og Johann Gottlieb Fichte var hans motstandere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Nicolai var det åttende barnet til bokhandleren Christoph Gottlieb Nicolai. Han fikk en god utdanning, og gikk tilslutt i bokhandlerlære i Frankfurt (Oder). Etter at faren døde i 1752, overtok Nicolai Nicolaische Buchhandlung, som fortsatt er i drift.[1]

Nicolai betraktet seg som en typisk representant for opplysningstiden, og var svært belest innen humaniora. Han korresponderte ivrig med epokens store tenkere og forfattet egne skrifter. Som en en viktig representant for 1700-tallets protestantiske opplysningsteologi, en retning som søkte å forene den kristne lære med opplysningstidens ideer, avviste Nicolai i sine skrifter alt han mente smakte av irrasjonelle teologiske retninger, som mystiske, pietistiske og dogmatiske varianter, jesuittordenen og ellers alle reelle eller imaginære fiender av opplysningstidens ideer.

Sammen med Mendelssohn ga Nicolai ut Bibliothek der schönen Wissenschaften (4 bind, 1757—58) og Briefe, die neuere Litteratur betreffend (24 bind, 1759—65). Nicolai grunnla også det kjente tidsskriftet Allgemeine deutsche Bibliothek, som hadde mange betydelige medarbeidere og som ble et talerør for opplysningstidens representanter, mot mystisisme i religionen, mot Immanuel Kants filosofi og mot det de så som Sturm und Drangperiodens utskeielser.

Av Nicolais egne skrifter kan nevnes hans utmerkede Topographisch-historische Beschreibung von Berlin und Potsdam (1759) og romanen Leben und Meinungen des Magisters Sebaldus Nothanker (3 bind, 1773—76), et innlegg mot datidens ortodoksi, og fortsatt av interesse. I de satiriske skriftene Freuden des jungen Werther (1775) og Beschreibung einer Reise durch Deutschland und die Schweiz (1781) våget han å angripe Goethe, Herder, Lavater og andre av den nye tids litterater, og disse ble hans motstandere. Nicolais debatteknikk var skarpt polemisk, noe som ofte utløste heftige reaksjoner fra den som ble rammet av kritikken. Debatten utartet seg gjerne hurtig og ble typisk skjemmet av retthaversk framferd fra begge parter. Et kjent eksempel er feiden rundt Nicolais Freuden des jungen Werthers. Leiden und Freuden Werthers des Mannes (1775). Dette er en satire over Goethes Die Leiden des jungen Werthers (1774), men til forskjell fra Goethes tragedie, er Nicolais parodi en tåreperse med lykkelig utgang. Goethe ble så rasende at han svarte med det krasse diktet «Nicolai auf Werthers Grabe» («Nicolai ved Werthers grav») der han lar en skjønnånd (Nicolai) gjøre sitt fornødne over Werthers grav.[2] Nicolais satire ble i 1820 oversatt av J.C. Schrøder som Den unge Verthers Glæder. Verthers Glæder og Lidelser som Mand.[3]

Verk[rediger | rediger kilde]

Friedrich Nicolai, maleri av Ferdinand Collmann etter Anton Graff, 1790. Litteraturmuseet Gleimhaus i Halberstadt
  • Ehrengedächtniß Herrn Ewald Christian von Kleist; Berlin 1760
  • Ehrengedächtniß Herrn Thomas Abbt; Berlin u. Stettin 1767
  • Leben und Meinungen des Herrn Magister Sebaldus Nothanker; Berlin 1773–1776 (bind 1, bind 2, bind 3, Deutsches Textarchiv)
  • Freuden des jungen Werthers. Leiden und Freuden Werthers des Mannes; Berlin 1775
  • Eyn feyner kleyner Almanach Vol schönerr echterr liblicherr Volckslieder …; Berlin Berlin u. Stettin 1777
  • Ein paar Worte betreffend Johann Bunkel und Christoph Martin Wieland; Berlin u. Stettin 1779
  • Noch ein paar Worte betreffend Johann Bunkel und Christoph Martin Wieland; Berlin u. Stettin 1779
  • Beschreibung einer Reise durch Deutschland und die Schweiz im Jahre 1781; 12 bind., Berlin u. Stettin 1783–1796
  • Beschreibung der königlichen Residenzstädte Berlin und Potsdam; Berlin 1786
  • Geschichte eines dicken Mannes worin drey Heurathen und drey Körbe nebst viel Liebe; Berlin u. Stettin 1794
  • Anhang zu Friedrich Schillers Musen-Almanach für das Jahr 1797; Berlin u. Stettin 1797
  • Leben Justus Mösers; Berlin u. Stettin 1797
  • Leben und Meinungen Sempronius Gundibert's eines deutschen Philosophen; Berlin 1798
  • Vertraute Briefe von Adelheid B. an ihre Freundin Julie S.; Berlin 1799
  • Über den Gebrauch der falschen Haare und Perücken in alten und neuen Zeiten; Berlin u. Stettin 1801. Digitalisert utgave, Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
  • Einige Bemerkungen über den Ursprung und die Geschichte der Rosenkreuzer und Freymaurer; Berlin u. Stettin 1806
  • Philosophische Abhandlungen; Berlin u. Stettin 1808
  • Herders Briefwechsel mit Nicolai; red. Otto Hoffmann, Berlin 1887
  • Aus dem Josephinischen Wien. Geblers und Nicolais Briefwechsel 1771–86; red. Richard Maria Werner, Berlin 1888

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hjemmesidene til Nicolaische Buchhandlung
  2. ^ Goethe, Berliner Ausgabe, bind. 2, s. 259
  3. ^ Bibsys

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Friedrich Nicolai – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Friedrich Nicolai – Originaltekster