Finn Thorsager

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Finn Thorsager
Finnthorsager.jpg
Født 20. mai 1916
Død 29. august 2000 (84 år)
Utmerkelser St. Olavsmedaljen med ekegren
Gloster Gladiator med norske merker i England i nyere tid
Spitfire MkIX, typen Finn Thorsager fløy hos 332 skvadron

Finn Thorsager (født 20. mai 1916, død 29. august 2000[1]) var norsk offiser (major) og pilot i SAS. Under den andre verdenskrig var han jagerflyver. Thorsager var første nordmann i luftkamp 9. april 1940.

N-25 og Hærens Flygeskole[rediger | rediger kilde]

Thorsager hadde hele livet en stor interesse for fly og flyvning.[trenger referanse] I 1925 fikk han sitte på flottøren til Roald Amundsens N-25 da den landet på Oslofjorden.[trenger referanse]

I 1936 kom Thorsager inn som siste reserve ved Hærens Flygeskole på Kjeller. Hans fremtid var nå forseglet for godt.[klargjør] Den skulle bli i luften.[klargjør]

9. april 1940[rediger | rediger kilde]

Den 9. april 1940 befant Finn Thorsager seg ved på Oksenøen bruk. Etter en falsk alarm først på natten ble Thorsager beordret ned igjen på Fornebu senere, og nå var det alvor.[klargjør] To Gloster Gladiator-fly ble beordret i luften, med Thorsager først ut på rullebanen. I luften fikk han snart øye på et fly, like over tåken, med doble sideror. Han bestemte seg for å angripe inntrengeren. Ordrene hadde vært noe uklare før take-off, men Thorsager tok en avgjørelse som skulle vise seg å være korrekt. Etter å ha holdt det gående med angrep på hva som antagelig var et Dornier rekognoseringsfly, forsvant flyet ned i tåkehavet. Ved retur til Fornebu så Thorsager også «Blücher»s endelikt, uten å selv vite hva det var han egentlig så. Ved landing ble det funnet flere kulehull i Thorsagers Gladiator. Fienden hadde så absolutt skutt tilbake.[trenger referanse]

Det skulle ikke bli mer flyvning eller kamper på Thorsager våren 1940. Han hadde nå en plevritt i full oppblomstring, og kom seg hjem og til sengs.[trenger referanse]

Little Norway[rediger | rediger kilde]

I januar 1941 kunne endelig Thorsager slutte seg til rekkene ved Little Norway. Ved Little Norway ble han instruktør for nyankomne flyelever på grunn av sin erfaring. «Verdens beste flyinstruktør for meg», forteller eleven Marius Eriksen i sin bok Marius.

331 og 332 skvadron[rediger | rediger kilde]

Thorsager ankom Castletown og 331 skvadron høsten 1941. Til å begynne med fløy skvadronen slitne Hawker Hurricane-fly, men de ble byttet ut med Spitfire MkIIa etter noen få måneder. Bedre fly fikk de, men for mange[hvem?] var forflytningen til Skeabrea og beskyttelse av marinebasen Scapa Flow for en nedtur å regne.[trenger referanse] Julen 1941 ble Thorsager sendt opp sammen med flighten sin til Sumburgh med Kaj Birksted som sjef. Her ble de liggende til ut på nyåret.

På grunn av sin annsienitet ble Thorsager så beordret til nyoppsatte 332 skvadronCatterick i Yorkshire. Her ble etterhvert Thorsagers gamle kamerat Wilhelm Mohr skvadronsjef.

I juni ble 332 skvadron omsider sendt til North Weald der 331 skvadron allerede oppholdt seg.

Noe av det Thorsager minnes best fra dagene ved North Weald, var Dieppe-raidet i august 1942.[trenger referanse] På det første toktet denne dagen ble Wilhelm Mohr skadet i beinet, noe som resulterte i at Thorsager tok over skvadronen i Mohrs fravær. På ett av toktene kom Thorsager på skuddhold av en Fw 190 da han klatret oppover mens han svingte inn mot de angripende tyske flyene. Han løsnet skudd mot fiendeflyet, men fikk ikke med seg hva som skjedde med tyskeren i virvaret av kjempende fly. Angrepet var nok til at han plutselig befant seg alene i luftrommet. En enslig Spitfire er et fristende mål for Luftwaffe,[trenger referanse] og Thorsager returnerte til Manston.

I februar overtok Thorsager skvadronen etter Wilhelm Mohr. Han skulle fortsette som skvadronsjef for 332 frem til sin hvileperiode med start i juni 1943.

Thorsager skulle også komme ut for flere situasjoner der både flaks og dyktighet gjorde at han overlevde.[trenger referanse] Våren 1943 var han involvert i en dogfight mot en Fw 190, begge uten dekning av vingmann og alene over Vlissingen. Etter et «head-on»-angrep som mirakuløst[trenger referanse] gikk bra, kom han seg utover kysten fra Holland med et nødskrik.

Stockholmsruten[rediger | rediger kilde]

På «Stockholmsruten» skulle Thorsager og mannskap oppleve flere «close shaves»,[klargjør] deriblant å få en tysk jetjager på halen. Jetjageren var imidlertid så rask at den ikke fikk siktet inn Thorsagers langsomme Lockheed Lodestar før den føk forbi.

En episode som Thorsager aldri glemte[trenger referanse] var da han ved en tilfeldighet kom ut rett over Ekeberg i sterkt måneskinn på en returflyvning fra Bromma. Han tok både seg selv og tyskerne på senga,[trenger referanse] og fløy over sine egne foreldres hus, med alt av hva tanker som måtte komme i en sånn stund,[klargjør] nesten fem år siden han sist var hjemme. Tyskerne fikk ikke summet seg til å sikte inn det forsvarsløse flyet, og Thorsager kom seg unna nok engang.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Ironisk nok[klargjør] møtte han den 9. april 1946 sin kone Gurli på den første DNL-flyvningen til Croydon i London med flyvertinner ombord, nøyaktig seks år etter han alene møtte det tyske Luftwaffe til kamp over Norge. Thorsager fortsatte i DNL og senere i SAS i flere år. I 1950-årene var han sjefsflyver for SAS og hadde blant annet en charter-tur til Nairobi som til dels var temmelig hasardiøs.[trenger referanse] Senere fløy han på transatlantiske ruter til blant annet New York, Los Angeles, Vancouver og Anchorage.

Han fløy sin siste tur som SAS-kaptein den 16. mai 1976 til Hamburg og tilbake til Fornebu.

I august 2009 kom boken om Finn Thorsager. Boken er skrevet av Tor Idar Larsen og utgitt av E-Forlag.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

For innsatsen under krigen ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dødsannonse Aftenposten 30. august 2000
  2. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 200. ISBN 8250421906. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]