Finn Qvale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Finn Qvale
Finn Qvale NFB.19428.jpg
Finn Qvale i 1918, det året han ble forfremmet til major, med ordenstegn fra den franske Æreslegionen.
Født18. april 1873
Død20. januar 1955 (81 år)
Gravlagt Vestre gravlund
Utdannet ved Den militære høyskole
Beskjeftigelse Kartograf
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden

Finn Qvale (født 18. april 1873 i Flesberg, død 20. januar 1955 i Oslo) var en norsk militær kartograf og idrettsleder.[1]

Etter examen artium 1891 og eksamen fra Krigsskolens øverste avdeling 1894, ble han 1897 uteksaminert fra Den Militære Høiskole og gikk til Norges geografiske oppmåling der han var ansatt 1897–1918. Finn ble i 1903 forfremmet til kaptein og av Forsvarsdepartementet utsendt som lærer i skiløpning ved de franske Alpetropper. Han reiste ned sammen med Henrik Angell (1861–1922) og Herman Schultz,[2] og holdt kurset i landsbyen Briançon som er den høyeste i Europa. Med utgangspunkt i Chamonix forsøkte de blant annet å bestige Mont Blanc for å sette opp et norsk flagg.

I 1909 ledet han en norsk militær skiløperpatrulje der nede i Frankrike, bestående av løytnant Orre og menige Thorvald Hansen (1884–1944), Otto Tangen (1886–1956), Olav Bjaaland (1873–1961) og R. Ulven. Det var i denne anledning han lykkes å introdusere Olav Bjaaland (1873–1961) for Roald Amundsen, som tok ham med på 1911-ekspedisjonen.[3] Qvale var kartograf i Høyfjellskommisjonen som ble opprettet i 1908. Han drev grensesetting i høyfjellet og forestod kvistingen av løyper i høyfjellet for Den Norske Turistforening. Han var registrert 1911–1916 som del av Akershus Infanteriregiment, III Bataljon i Kongsvinger Fra fra 1917 var han også kartograf ved Reinbeitedelegasjonen. Fra 1918 var han major.

Etter hans forslag var det at Norges Røde Kors i 1920 iverksatte tiltakene for organisert fjellsikring. Han var sjef for Infanteriets Vinterskole på Geilo og Fagernes 1923–1938. For Skiforeningen holdt han også «skikursus» på foreningens Skjennungsstua (bygd 1910) i Nordmarka, først i 1923 for Oslolærere, året efter for befal i Garden, i 1926 for lærere (også lærerinner). I 1927 var de flyttet til Kikutstua (bygd 1926) for elever på Statens Gymnastikkskole; neste kurs gikk ikke før i 1932 da på Nordseter ved Lillehammer. «Finn Qvales pokal» ble etablert på Trandum.

Det var Qvale som i februar 1930 fikk Fridtjof Nansen (1861–1930) til å holde foredrag om tresorters glidning på ski, dette var rett før Nansens død. Som leder for Skiforeningen fra 1924 til 1937 var det Qvale som i 1930 uttalte seg om Besserudtjernet:

SitatNemisjøens uttømming brakte intet av interesse fra det gamle Romerriket. Ved tørrleggingen av Besserudtjernet derimot kom en sølvpokal fra Romerike til syneSitat
– Finn Qvale i en pressemelding fra Skiforeningen, 1930[4]

Året efter uttalte han (Qvale) seg om kvinnelige hoppere da Johanne Kolstad (1913–1997) ville hoppe i Holmenkollen.[5]

SitatHer skal det ikke være noe sirkus, kvinnelik skal ikke dras ut av hoppbakken!Sitat
– Finn Quale om avslaget da Skiforeningen i 1931 ble bedt om å slippe kvinner til i Holmenkollen

Finn Qvale var sønn av Paul Fredrik Heltzen Qvale (1839–1893) som ble inspektør ved Idun Gjærfabrikk i Kristiania, og Seriane Marie Lammers (1844–1924) som var søster til operasangeren Thorvald Lammers (1841–1922). Finn var bror til skipsinspektør Einar Qvale (1869–1958) og rettspresident Erling Qvale (1880–1968). Finn ble i 1930 gift med Kirsten Prebensen (1883–1957), som var datter av Nicolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) fra Risør, som var minister og odelstingspresident (se Prebensen (slekt)).[6] Fra hennes første ekteskap med Oscar Georg Müller (død 1925) var han stefar til ingeniør Fredrik Heuch Qvale (1917–1992) og tannlege Adam Walther Qvale (1919–1995).

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Finn Qvale (1939). «Ytterst i Øygaarden». Friluftsliv. Fra fjell og skog, fra land og sjø. Blix forlag: 58–79. 
  • Kartverk: Nordmarken, Finse, Geilo, Bærumsbanen m. fl.
  • Fra skiskolen i Briançon, Foreningen til ski-idrettens fremmes årbog 1903, s. 51
  • Skistøvelen, Foreningen til ski-idrettens fremmes årbog 1922

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Quale, Finn». Hvem er hvem 1948, runeberg.org. 
  2. ^ Roy Andersen (2000). Henrik Angell, en nordmann på tvers. Aschehoug. s. 146. 
  3. ^ Foreningen til ski-idrættens fremme gjennom 50 aar 1883-1933. Jacob Dybwad. 1933. 
  4. ^ Birger Ruud (1983). Den satt! Og andre nye og gamle skihistorier. Aschehoug. 
  5. ^ Jon Sørensen (1940). Fridtjof Nansens saga. Jacob Dybwads forlag. 
  6. ^ Einar Qvale (1950). Slekten Qvale, som skriver seg fra gaarden Drange. Oslo. s. 53–55.