Hopp til innhold

Finanskrisen i 2008

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Finanskrisen fra 2007»)
President Bush diskuterer redningspakken med kongressmedlemmer

Finanskrisen i 2008 var en omfattende krise i verdens finansielle system som startet i 2008.[1][2][3] Særlig banker og andre finansforetak ble rammet, først i USA, deretter i resten av verden. Krisen varte til mars 2009, da markedene begynte å vise oppgang, men flere industriland slet med ettervirkningene mange år etter.[4]

Forvarslene for krisen begynte å komme allerede i 2007, men det var først høsten 2008 at den slo til for fullt. Den hadde sitt utspring i at prisen på mange gjeldspapirer, særlig knyttet til det amerikanske boligmarkedet, hadde blitt for høy – en typisk finansboble. Mange av investorene var forretnings- og investeringsbanker, pensjonsfond og hedgefond. En viktig mekanisme i boblen var at ratingbyråene hadde grovt undervurdert risikoen for mislighold, noe som gjorde dem til godkjente investeringsobjekter for flere investorer med små rammer for risikable investeringer. Sentralt var også en lavere standard blant amerikanske boliglånsutstedere. Disse utstederne solgte gjerne store deler av fordringsmassen videre, så de var primært motivert av et høyt volum.

Høsten 2008 brøt deler av det internasjonale finansmarkedet fullstendig sammen, da mange av verdens største forretningsbanker kviet seg for å låne hverandre penger. Resultatet ble en alvorlig lavkonjunktur i de fleste industrialiserte land. Konkursen til amerikanske Lehman Brothers i september 2008 var den enkeltepisoden fremfor noen som førte til krisen.[4]

Myndigheter over hele verden stilte opp for å finansiere sine respektive finanssystemer og i løpet av 2009 snudde markedene til pluss. Til tross for dette slet flere land økonomisk i mange år etter krisen.[4]

Artikkelen inngår i serien om
Finanskrisen fra 2008
Hovedårsaker
Redningspakker
Aktuelle bedrifter
Relaterte artikler

Finanskrisens forutsetninger lå i flere forhold som utviklet seg i de foregående tiårene. Det var særlig tre endringer i finansreguleringen i USA som anses å ha stått sentralt:

  • 1) Opphevingen av reguleringen og tilsynet med såkalte investeringsbanker, banker som ikke hadde privatkunder.
  • 2) Adgangen til å omsette lån i mange ledd med svak sikring og uten direkte pant, ofte hvor låntaker hadde liten inntekt (subprimelån).
  • 3) Adgangen til å definere nye, såkalte «kreative» spareprodukter, som fikk privatpersoner og institusjoner til å ta større risiko enn tidligere.

I tillegg til en stadig svakere regulering spilte åpenbart de store makroøkonomiske ubalansene en viktig rolle. Et stort spareoverskudd hos noen, som store oljeeksportører eller nyindustrialiserte land i Øst-Asia, ble kanalisert til USA og andre land, hvor renten ble presset stadig lavere.

  Land i offisiell resesjon (to påfølgende trimestre)
  Land i resesjon, men uoffisielt (ett trimester)
  Land der den økonomisk aktiviteten faller med mer enn 1,0 %
  Land der den økonomisk aktiviteten faller med mer enn 0,5 %
  Land der den økonomisk aktiviteten faller med mer enn 0,1 %
  Land med økende økonomisk aktivitet
(Fra 2007 til 2008, etter anslag av Det internasjonale pengefondet (IMF) desember 2008)
  Ukjent

Finanskrisen anses å ha startet i USA gjennom subprimelån (se subprime-lånekrisen), det vil si omsettelige lån med svak sikkerhet, gitt til personer med svak evne til å nedbetale lånene. Bankene lånte ut penger til personer med dårlig tilbakebetalingsevne, slik at disse ble i stand til å anskaffe sin egen bolig, med tanke på at verdistigningen på boligen ville skape framtidig sikkerhet. På denne måten ble det mulig å utsette både renteinnbetalinger og amorteringer inn i en fremtid når boligen ville anses å ha høyere verdi. Fordringene fra subprimelånene ble strukturert til forskjellige obligasjonspakker (CDO), og solgt videre til amerikanske og internasjonale investorer. Pakkene fikk høy kredittrating av ratingbyråene, som gjorde at pensjonsfond over hele verden var ivrige investorer. I mange år fungerte systemet utmerket. Dersom en subprime-debitor ikke klarte å betale på lånet, dekket pantet i huset lånesummen.

I mange amerikanske stater kan personlige låntakere med pantelån levere pantet til banken, og dermed være kvitt betalingsforpliktelsen. Ved kraftig boligprisfall vil dermed mange se seg tjent med å levere huset til kreditor, som dermed taper penger.

Problemet kom da boligprisene stagnerte, og falt. Sommeren 2007 ble de første obligasjonspakkene nedgradert av ratingbyråene. To hedgefond som var administrert av investeringsbanken Bear Stearns ble lagt ned i august 2007, med store tap for banken fordi verdien av eiendelene hadde falt kraftig. De fortsatt fallende boligprisene, samt stor usikkerhet om balansekvaliteten i alle de store bankene, førte til full lånestans mellom de amerikanske bankene.

Det finansielle systemet har store selvforsterkende eller prosykliske effekter, som fører til at kursfall ofte etterfølges av sterkere kursfall. Blant annet har mange store investorer, for eksempel hedgefond, lånefinansierte investeringer. Når verdien av investeringene faller, er de tvunget av kreditorene til å selge seg ned. Dermed faller prisene ytterligere. Når mange vet at noen hedgefond er i vanskeligheter, er det mindre attraktivt å kjøpe papirer som tilbys. Forventninger om kursfall kan bli selvforsterkende.

Virkninger

[rediger | rediger kilde]

Flere renommerte investeringsbanker har fått alvorlige problemer. Først ute var Bear Stearns, som ble reddet i påsken 2008. I løpet av noen måneder fikk alle de fire store investeringsbankene Morgan Stanley, JP Morgan, Goldman Sachs og Lehman Brothers også store problemer. Investeringsbanker er typisk finansiert med kortsiktige lån og litt egenkapital, kanskje så lavt som 3 prosent. Pengene er plassert i langsiktige fordringer. Når aktuelle långivere mister tilliten til dem får de raskt store problemer. Boliglånsinstitusjonene Freddie Mac og Fannie Mae fikk også akutte problemer tidlig på høsten 2008.

Den 15. september 2008 gikk investeringsbanken Lehman Brothers konkurs, og da amerikanske myndigheter unnlot å gripe inn ble hele verdens pengemarkeder rammet av en akutt krise. Prisen på risiko steg kraftig, og mange banker og andre finansinstitusjoner ble svært lite villige til å låne ut penger til andre banker. Renten på lån med tre måneders løpetid mellom norske banker steg fra 6,5 prosent 15. september til 7,9 prosent i starten av oktober. De fleste banker var også langt mindre villige til å låne ut penger til andre debitorer enn banker. Dette førte til både høyere renter og strengere vilkår for dem som ville låne. Verdens aksjemarkeder falt også kraftig. Oktober 2008 ble den måneden med kraftigst fall på New York-børsen siden oktober 1987, etter at S&P 500-indeksen falt med 17 prosent.

Også prisen på andre varer og tjenester, som oljeprisen og skipsrater, falt kraftig sommeren og høsten 2008. Arbeidsledigheten begynte å stige i de fleste vestlige land. Det ble etter hvert klart at finanskrisen ville medføre realøkonomiske konsekvenser og at mange land sto overfor betydelige økonomiske utfordringer.

President Obama i møte med visepresidenten, finansministeren, sentralbanksjefen og andre sentrale økonomiske rådgivere
Investoren Bernard Madoff ble et symbol på finanskrisen

For å stabilisere situasjonen har derfor de fleste land innsett behovet for å foreta offentlige inngrep i økonomien. Blant annet er det lansert flere såkalte redningspakker for å bidra til å løsne på forholdene i pengemarkedene, slik at bankene igjen blir villige til å låne hverandre penger. Sentralbankene har også redusert styringsrentene kraftig. I USA ble styringsrenten kuttet til null i starten av januar 2009. Tiltakene varierer noe fra land til land avhengig av hvordan krisen påvirker økonomien. I Norge har Regjeringen og Norges Bank gjennomført flere tiltak for å føre en mer ekspansiv penge- og finanspolitikk. I USA var det i 2011 en inspeksjon av The Federal Reserve, der det viste seg at de hadde lånt ut mange ganger så mye penger som først uttalt: 125 billioner kr.[5]

Tiltak i Norge

[rediger | rediger kilde]

Finanspolitikk

[rediger | rediger kilde]
  • Den 7. oktober 2008 la regjeringen frem sitt budsjettforslaget for 2009. Dette var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.[6]
  • 8. og 9. oktober fikk de norske filialene av islandske banker Glitnir og Kaupthing Bank likviditetsproblemer, og måtte henvende seg til bankenes sikringsfond for hjelp. Den 13. oktober ble det ved Kongelig resolusjon besluttet at den norske stat skulle garantere for den delen av innskuddene som var dekket av den islandske innskuddsgarantien. Glitnir ble senere solgt til Sparebank1-gruppen. Kaupthing Bank ble avviklet.[7]
  • Den 24. oktober 2008 vedtok Stortinget, basert på forslag fra regjeringen, en tiltakspakke der bankene fikk anledning til å bytte obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) – i realiteten obligasjoner basert på boliglån med maksimalt 60 prosent lån – mot statsobligasjoner. Ordningen hadde en ramme på 350 milliarder kroner og skulle sikre kredittilførsel til bankene.
  • Den 23. november 2008 foreslo regjeringen å utvide den alminnelige garantiordningen i Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) med inntil 50 milliarder, til 110 milliarder kroner. Hensikten var å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge.
  • Den 26. januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner. Av dette var nesten 17 milliarder kroner nye tiltak på budsjettets utgiftsside, og drøyt 3 milliarder kroner målrettede skatteletter for næringslivet. Mange av utgiftstiltakene var rettet mot å øke vedlikeholdsarbeidet i offentlige bygg.
  • Den 8. februar 2009 foreslo regjeringen å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner – Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Finansfondet skulle støtte kapitalstrukturen i bankene, mens obligasjonsfondet skulle støtte markedet for selskapsobligasjoner.
  • Den 15. mai 2009 presenterte regjeringen det reviderte nasjonalbudsjettet. For å dempe oppgangen i ledigheten økte bruken av oljepenger i økonomien med ytterligere 9,5 milliarder kroner, i forhold til tiltakspakken fra januar.

Pengepolitikk

[rediger | rediger kilde]
  • Den 17. juni 2009, under siste rentemøte, besluttet Norges Bank å sette ned styringsrenten med ytterligere 0,25 prosentpoeng til 1,25 prosent. Siden høsten 2008 (rentemøte 15. oktober) har Norges Bank satt ned styringsrenten med totalt 4,5 prosentpoeng. Renten toppet seg da på 5,75 prosent.[8]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

I USA ble Kareem Serageldin dømt til 30 måneders fengsel for å ha skjult et tap på 100 millioner dollar. Serageldin arbeidet for Credit Suisse i New York og måtte også betale tilbake lønn og bonus. Topplederne Lloyd Blankfein (Goldman Sachs) og Jamie Dimon (JPMorgan Chase) ble etterforsket i forbindelse med krisen, men ikke dømt, og begge fortsatte som toppsjefer. Bankene har betalt store bøter for uregelmessigheter ved finansproduktene. I 2017 var summen av bøtene kommet opp i 150 milliarder dollar.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Ti år siden finanskrisen – her er det du bør vite». Aftenposten. 15. september 2018. Besøkt 17. september 2018. 
  2. ^ «Finanskrisen i 2008». www.norges-bank.no (på norsk). Arkivert fra originalen 17. september 2018. Besøkt 17. september 2018. 
  3. ^ «Hvorfor gikk banktoppene bak finanskrisen fri?». TV 2 (på norsk). 15. september 2018. Besøkt 17. september 2018. «Denne helgen er det ti år siden finanskrisen begynte for alvor. 15. september 2008 ble den amerikanske storbanken Lehman Brothers slått konkurs» 
  4. ^ a b c «Oljefondet laget kriseplan ett år før finanskrisen: Fryktet enda verre krise». E24. 16. september 2018. Besøkt 17. september 2018. 
  5. ^ «FEDERAL RESERVE SYSTEM - Opportunities Exist to Strengthen Policies and Processes for Managing Emergency Assistance» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 19. oktober 2013. «Total loans: $16,115 billions (Table 8., side 131)» 
  6. ^ «Statsbudsjettet for 2009». regjeringen.no. Besøkt 10. mai 2009. 
  7. ^ «Evaluering av håndteringen av krisen i Glitnir Bank ASA og Kaupthing Bank hf NUF» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 5.07.2015. 
  8. ^ «Oversikt over rentemøter». norges-bank.no. Arkivert fra originalen 1. februar 2009. Besøkt 10. mai 2009. 
  9. ^ «En skandale at ingen ble dømt». Dagens Næringsliv. 3. oktober 2018. s. 18. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Erling Røed Larsen og Jon Mjølhus: Finanskrise! Låneboble, boligboble – og dagen derpå.. Gyldendal forlag 2009. ISBN 978-82-05-39280-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]