Redningspakken for det norske finanssystemet (2009)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Artikkelen inngår i serien om
Finanskrisen 2007 – pågående

Redningspakken for det norske finanssystemet 2009 (offisielt kalt Regjeringens kredittpakke 2009 og ofte omtalt som Bankpakke II) er en «redningspakke» som ble foreslått av Stoltenberg II-regjeringen den 8. februar 2009[1] for å stimulere økonomien.

Kredittpakkens formål er å stimulere den norske økonomien etter at finanskrisen, som begynte sommeren 2007, hadde sørget for lavere investeringsvillighet og dermed lavere økonomisk aktivitet. Måten økonomien skal stimuleres på er ved å stille 100 milliarder norske kroner til disposisjon via to nye fond; statens obligasjonsfond og statens finansfond som vil få 50 milliarder hver.

Forslaget om kredittpakken kom i form av stortingsproposisjon 40 odeltingsproposisjon 35.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Finanskrisen som startet sommeren 2007 sørget for at tilliten i verdens finansmarkeder sank betraktelig. Dette førte til at bankene ble mer kresne på hvem som skulle få låne penger. Konkursen i den store amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers den 15. september 2008 forverret denne situasjonen betraktelig. USAs myndigheter grep ikke inn for å redde selskapet og dette førte til at bankene mistet all tillit til andre finansaktører i og med at man ikke kunne regne med regjeringens støtte om store aktører fikk problemer. Den økte risikoen førte til at pengemarkedsrentene, som er den renten bankene bruker seg imellom, steg raskt og holdt seg høye frem mot juletider da flere sentralbanker satt ned styringsrentene dramatisk og man så flere redningspakker bli lansert rundt om i verden.

Dette førte også til at bedrifter fikk liten tilgang til kapital gjennom sine bankforbindelser. Uten kapital fikk flere bedrifter problemer med å realisere prosjekter og hente inn likviditet for å komme seg igjennom de finansuroen. Dette fører igjen til permitteringer, oppsigelser og konkurser.

I desember 2008 nådde gjeldsveksten i Norge sitt laveste nivå siden mars 2004. Omregnet til årsbasis ble gjeldsveksten -1,2 %.[2]

Statens obligasjonsfond[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Statens obligasjonsfond

Statens obligasjonsfond (SOF) ble opprettet 6. mars 2009.[3] SOF forvaltes av folketrygdfondet på vegne av finansdepartementet.[4]

SOF vil være et midlertidig tiltak i en periode på 5 til 10 år hvor fondet skal låne ut penger på obligasjonsmarkedet. Obligasjonsmarkedet er et alternativt marked for lån istedenfor lån i banker. Fondet vil avvikles når lånene er gjort opp.

Statens finansfond[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Statens finansfond

Statens finansfond ble opprettet 6. mars 2009.[5] Imotsetning til SOF så er statens finansfond et eget rettsubjekt og registrert i foretaksregisteret.[6]

Statens finansfond ble opprettet for å øke kjernekapitaldekningen i bankene som får behov for det det. Finansfondet stiller noen krav til de som ønsker tilskuddet:

  • Tilbudet er for norske banker eller norske datterselskaper av utenlandske banker.
  • Den ekstra kapitalen skal kun gå til utlån.
  • Bankenes lønnspolitikk endres[7]:
    • Lønnsfrys for ledere i bankene som mottar tilskudd frem til 31. desember 2010.
    • Restriksjoner ved pensjonsavtaler og bonuser.

Statens finansfond skal kun operere i 3 – 5 år frem i tid.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erling Røed Larsen og Jon Mjølhus: Finanskrise! Låneboble, boligboble – og dagen derpå.. Gyldendal forlag 2009. ISBN 978-82-05-39280-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]