Filip Friedman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Filip Friedman
Født27. apr. 1901[1][2]Rediger på Wikidata
Lviv (Østerrike-Ungarn)
Død7. feb. 1960[1][2]Rediger på Wikidata (58 år)
New York (USA)
BeskjeftigelseHistoriker, universitetslærer, skribent, lærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Lviv
Universitetet i Wien
NasjonalitetUSA
Polen

Filip (Philip) Friedman (1901–1960) var en østerrikskfødt historiker og forfatter som sto bak flere betydelige historiske og økonomiske verk.[3][4][5] Han var en pioner i vitenskapelig dokumentasjon av og forskning på holocaust.[3][6][7] Han utarbeidet som en av de første et overordnet program for forskning på holocaust som på den tiden ikke hadde fått eget navn. Fra slutten av andre verdenskrig til 1960 var han den ledende holocaustforskeren. Som historiker arbeidet han generelt med fokus på byer og lokalsamfunn med vekt på sosio-økonomiske forhold.[8] Han publiserte rundt 200 arbeider om holocuast.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Filip (også kalt Philip) Friedman ble født 27. april 1901 i Lemberg i det daværende Østerrike-Ungarn. Lemberg fikk under polsk styre (fra 1919) navnet Lwow og som del av den ukrainske sovjetrepublikk navnet Lviv.[3] Friedman emigrerte til USA i 1948 og døde 7. februar 1960 i New York City.[10][8]

Han studerte ved universitetet i fødebyen Lemberg i Galicja og fullførte utdanningen i Wien med doktorgrad i 1925.[7] Wien forble et kulturelt og intellektuelt sentrum for østeuropeiske jøder også etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn.[11] Friedman hadde i Wien Salo Baron som lærer; Baron utvandret et par år senere til USA for å bli professor ved Columbia University. Friedmans doktoravhandling ble publisert i 1929 med støtte fra Baron.[8] Friedman spesialiserte seg i jødisk historie og ble som ung en ivrig sionist.[3] Etter studier underviste han ved det jødiske gymnaset i Łódź, ved YIVO i Vilnius og ved den jødiske høyskolen i Warszawa.[3]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Straks etter den tyske invasjonen av Polen i 1939 reiste han tilbake til fødebyen som var okkupert av Sovjetunionen. Friedmans kone Marina og datteren Elinka ble myrdet av nazistene i 1942. Han holdt seg i skjul under tysk okkupasjon av Lviv og begynte da å dokumentere lidelsene. Friedman var en av de få jødene som overlevde i Lviv under tysk okkupasjon. Han skjulte seg på byens «ariske» side blant annet med hjelp av den polske forfatteren Tadeusz Zaderecki og brukte falske identitetspapirer.[3][6][8]

Virke som historiker[rediger | rediger kilde]

Professor Salo W. Baron som vitne i rettssaken mot Adolf Eichmann (1961).

Fra 1928 til 1939 publisert han 144 arbeider, hvorav en del korte artikler. Friedman ga ut større verk om jødenes historie i Łódź fra de første tilflytterne til 1863. Friedman ga ut et verk om jødenes historie i Galicja. Han skrev på hebraisk, jiddisk, polsk og tysk.[3]

Før andre verdenskrig arbeidet han med et trebinds verk om jødenes historie i Polen. En del av manuset forsvant etter at professor Salo Baron ved Columbia University hadde sett på det: Baron returnerte manuskriptet i august 1939 rett før invasjonen av Polen og manuset forsvant, trolig på grunn krigssituasjonen.[6][3] Flere andre av Friedmans arbeider gikk tapt under krigen.[8]

I Polen etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Lublin ble frigjort i 1944 reiste han i november 1944 dit og medvirket der som grunnlegger av og leder for den sentrale historiske kommisjonen for polske jøder (Centralna Żydowska Komisja Historyczna, CŻKH).[12] Kommisjonen flyttet i 1945 til Łódź. Friedman fullførte i 1945 et verk om utryddelsen av jødene i Lwow (senere Lviv i Ukraina) og Janowska konsentrasjonsleir. Mens han var i Łódź fullførte Friedman en banebrytende undersøkelse av holocaust i Polen, og denne ble publisert på polsk og engelsk i 1946 og var et ledd i Polens forberedelse til rettsoppgjøret. I Polen tok kommunistene makten og det var voldelig antisemittisme etter 1945.[8][6][3]

Friedman vitnet (eller var observatør) under rettsoppgjøret i Nürnberg.[8][6][3] Friedman arbeidet for at de polske jødene skulle spille en rolle i Nürnberg. Han medvirket med underlagsmateriale til den polske delegasjonen i Nürnberg og den polske anklagen ble lagt frem av det sovjetiske aktoratet 22. januar 1946. Det er uklart om han hadde noen direkte innflytelse på det polske anklagedokumentet eller om han bare forsynte de polske advokatene med bakgrunnsinformasjon om jødeforfølgelsene i det tyskokkuperte Polen.[13] Jacob Robinson arbeidet på samme måte med å fremskaffe faktaunderlag for det amerikanske aktoratet i Nürnberg.[14]

I 1945 ga han ut To jest Oświęcim («dette var Oświęcim») på polsk (også utgitt på jiddisk) og en forkortet utgave på engelsk som This was Oswiecim. The story of a murder camp i 1946. I byen Oświęcim lå konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz. Friedman ønsket med dette å gjøre rede for historiske fakta, som et minne om de millioner uskyldige som døde der og samtidig advare om hva menneskene er i stand til.[15][7] Det var en detaljert studie var basert på besøk i Auschwitz og interjvuer og dokumenter innsamlet av den polske historikerkommisjonen. Den første versjonen ble skrevet på jiddisk og oversatt til engelsk og utgitt i London i 1946. Sammen med tidligere konsentrasjonsleirfange Tadeusz Hołuj ga Friedman i 1946 ut en utvidet versjon på polsk.[8]

I mars 1945 flyttet historikerkommisjonen til Łódź. Kommisjonen hadde rundt 20 avdelinger rundt i Polen der det var over 100 medarbeidere i aktivitet. Friedman ønsket at kommisjonen og dens medarbeidere skulle samle all slags materiale, dokumenter, fotografier, vitneforklaringer og alle andre bevis som skulle legges frem for offentligheten og overbevise de som ikke trodde at det hadde skjedd. Kommisjonen innhentet blant annet 3000 forklaringer fra overlevende. Kommisjonen ble nedlagt i 1947 og hadde inspirert tilsvarende arbeid i andre land.[7] Som leder for kommisjonen sørget han for at det ble utarbeidet retningslinjer for innsamling av de forskjellig typer materiale blant annet var det egne retningslinjer for intervju av barn som hadde overlevd okkupasjonen.[8]

I Frankrike og Tyskland[rediger | rediger kilde]

Friedman sluttet i 1945 som leder for historikerkommisjonen og forlot Polen sommeren 1946 (på denne tiden var det særlig mange jødiske overlevende som flyktet vestover). Han oppholdt seg på deretter en tid i München. I Tyskland begynte han som avdelingsleder i Joint Distribution Committee med ansvar for utdanning i leirer for displaced persons i den amerikanske sonen, der de fleste jødiske flyktninger fra Polen havnet. Friedman arbeidet samtidig for den jødiske historikerkommisjonen i Tyskland (stiftet i desember 1945 i München) og han publiserte en serie artikler i aviser for de overlevende, inkludert en artikkel om metodeproblemer ved forskning på holocaust. Han publiserte en artikkel om medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirene, basert på intervju av vitner i leirene og opplysninger fra vitner i Nürnbergprosessene. I 1947 publiserte han en utvidet studie av nazistenes utryddelsesprolitikk i Polen samt en studie av holocaust i Lviv (opprinnelig skrevet i 1945).[8]

I 1947 medvirket han ved organisering av en konferanse i Paris med formål å samordne arbeidet med å dokumentere holocaust. Isaac Schneersohn ved det franske Centre de documentation juive contemporaine ledet konferansen. Friedman arbeidet flere måneder ved Schneersohns dokumentasjonssenter i Paris.[8]

Til USA[rediger | rediger kilde]

Den sveitsiskfødte amerikanske forfatteren Marie Syrkin medvirket til at Friedman fikk innvandre til USA.

Han ble værende i Tyskland og Frankrike til han emigrerte til USA i 1948. Etter invitasjon fra Salo Baron fikk han visum og arbeidstillatelse i USA. Jacob Robinson og forfatteren Marie Syrkin hjalp også til med å få Friedman til USA.[8] Friedman kom til at situasjonen i Polen var uholdbar og han reiste i 1948 til USA sammen med sin nye kone Adolphine June Obler. I New York fortsatte han det historiske arbeidet og begynte å arbeide ved Columbia sammen med professor Baron. New York var et sentrum for arbeidet med å dokumentere og studere holocaust, og Friedman medvirket der til å legge opp forskning og utdanning om temaet. Han var kritisk til Raul Hilbergs og Léon Poliakovs tilnærming som for det meste var basert på tyske dokumenter (det vil si forbryternes egne fremstillinger) og uten ofrenes perspektiv.[6][3] Hilberg mente at jødiske kilder, for eksempel dagbøker og memorar, ikke ga relevant informasjon om utviklingen av holocaust og kunne i verste fall villede forskerne. Hilberg mente at ofrenes passivitet fremskyndet utryddelsen. Friedman mente at jødenes reaksjon på den pågående forfølgelsen burde være det sentrale i forskning på holocaust.[16][8][9][17]

Friedman argumenterte blant annet med at tyske kilder var upålitelige og hadde slagside. Han mente at tyske kilder bare dekket politisk bakgrunn og administrativ organisering, mens jødisk liv ble i liten grad og ofte feilaktig beskrevet. Ved et foredrag i Israel i 1957 argumenterte han for at holocaustforskningen burde snues helt om og fokusere på jødenes dagligliv under krigen og med trussel om utslettelse. Han mente at forskningen måtte være sentrert om jødene og ikke om nazistene. Friedman var i sin egen forskning svært kildekritisk til jødiske kilder for eksempel dagbøker. Han mente at mye av informasjonen blant annet fra vitner var basert på rykter. Friedman mente at mange vitner hadde vansker med å skjelne mellom historiske opplysninger (som er grunnleggende for en historiker) og egne vurderinger. Ved Columbia begynte Friedman som forsker og fra 1950 underviste han også i jødisk historie. Friedman samarbeidet nært med Yad Vashem der forskningsarbeid begynte i 1954. Josef Kermish og Nachman Blumental ved Yad Vashem arbeidet sammen med Friedman i historikerkommisjonen i Polen.[16][8][9][17]

Friedman publiserte etter 1945 studier av de såkalte jøderådene i blant annet Łódź og Vilnius. Friedman konkluderte med at rådslederne overvurderte sin rolle og trodde at de ville klare å redde deler av det jødiske samfunnet, noe som førte dem ut på i største moralske svikt. På samme måte som Hilberg mente Friedman at tyskerne opprettet jøderådene som ledd i iverksetting av sine planer. Friedman mente samtidig at jøderådene måtte studeres med utgangspunkt i det indre liv i gettoene. Friedman anså i hovedsak ikke jøderådene som representative.[18][8]:95

I 1954 ga han ut Martyrs and Fighters om Warszawagettoen og opprøret der. Av bokens 15 kapitler handler 3 om selve den væpnede oppstanden, og boken omfattet alle slags anstrengelser for å overleve.[19][20][8]:99

Friedman var trolig den første historikeren som la frem et overordnet program for forskning på holocaust (på den tiden var ikke dette etablert som navn, betegnelser som hebraisk shoah og jiddisk khurban eller khurbn i betydningen ødeleggelse ble til dels brukt, samt katastrofe eller utryddelse). På den internasjonale konferansen for forskning på andre verdenskrig (Amsterdam, 1950) la Friedman frem en svært detaljert versjon av sitt opprinnelige program. Programmet inkluderte nazismen som ideologi, de forskjellige fasene av jødeforfølgelsen, jødenes reaksjoner på forfølgelsen, holdninger hos den ikke-jødiske befolkningen og reaksjoner i den fri verden. I siste del av 1950-årene arbeidet han med trebinds oversikt over litteratur og annet materiale om holocaust.[17][8]:92

Utgivelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Friedman, P. (1948). The European Jewish Research on the Recent Jewish Catastrophe in 1939–1945. In Proceedings of the American Academy for Jewish Research (Vol. 18, pp. 179–211). American Academy for Jewish Research.
  • Friedman, Philip (1954): Martyrs and Fighters. The Epic of the Warsaw Ghetto. New York: Frederick Praeger.
  • Friedman, Philip (1957): Their Brothers’ Keepers: The Christian Heroes and Heroines Who Helped the Oppressed Escape the Nazi Terror. Revidert utgave 1978. New York: Crown publishing.
  • Friedman, Philip (1980): Roads to Extinction: Essays on the Holocaust. Redigert av Ada J. Friedman, utgitt posthumt. The Jewish Publication Society of America.[21]
  • Sammen med Jacob Robinson ga han i 1960 ut Guide to Jewish History Under Nazi Impact som lister 3500 studier og rapporter om naziregimet fra 1939.[22]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, oppført som Filip Fridman, BNF-ID 122097524[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jq4v8g, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i j k Baron, Salo W. (1960). «Philip Friedman». Proceedings of the American Academy for Jewish Research. 29: 1–7. ISSN 0065-6798. Besøkt 10. desember 2022. 
  4. ^ Biographie, Deutsche. «Friedman, Philip – Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 9. desember 2022. 
  5. ^ Aleksiun, Natalia (23. september 2020). HOLOCAUST TESTIMONIES IN EASTERN EUROPE IN THE IMMEDIATE POSTWAR PERIOD (engelsk). De Gruyter Oldenbourg. ISBN 978-3-11-065307-6. doi:10.1515/9783110653076-003. 
  6. ^ a b c d e f Weinbaum, Laurence (2012). Stauber, Roni, red. «REMEMBERING A FORGOTTEN HERO OF HOLOCAUST HISTORIOGRAPHY». Jewish Political Studies Review. 3/4. 24: 132–136. ISSN 0792-335X. Besøkt 9. desember 2022. 
  7. ^ a b c d Gallas, E., & Jockusch, L. (2020). Anything But Silent: Jewish Responses to the Holocaust in the Aftermath of World War II. Hilary Earl og Simone Giglioitti (red.) A Companion to the Holocaust, Wiley s. 311–330. https://doi.org/10.1002/9781118970492.ch17
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Stauber, Roni (2008): «Philip Friedman and the beginning of Holocaust studies.» I Bankier, D., & Mikhman, D. (red.). Holocaust historiography in context: emergence, challenges, polemics and achievements. Berghahn Books, s. 83ff.
  9. ^ a b c Penkower, M. N. (1981). Philip Friedman." Roads to Extinction: Essays on the Holocaust"(Book Review). Jewish Social Studies, 43(3), 335.
  10. ^ Biographie, Deutsche. «Friedman, Philip – Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 9. desember 2022. 
  11. ^ Michael Topp (2021). «Remembrance and Erasure in the Post-Holocaust United States». Holocaust and Genocide Studies. 35. 2: 250–271. doi:10.1093/hgs/dcab030. Besøkt 15. desember 2022. 
  12. ^ Finder, Gabriel N. (1. oktober 2020). «‘A Horrific Impression of Jewish Martyrdom’: Regarding Extermination of Polish Jews: Album of Pictures». The Journal of Holocaust Research. 4 (engelsk). 34: 388–408. ISSN 2578-5648. doi:10.1080/25785648.2020.1820132. Besøkt 15. desember 2022. 
  13. ^ Finder, Gabriel; Prusin, Alexander V. (2018). Justice Behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. 
  14. ^ Myers, D. N. (2018). The stakes of history: on the use and abuse of Jewish history for life. Yale University Press.
  15. ^ «This was Oswiecim : the story of a murder camp / by Filip Friedman ; compiled from official records and evidence and eye- witness accounts ; translated from the Yiddish original by Joseph Leftwich. – Collections Search – United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 10. desember 2022. 
  16. ^ a b Dawidowicz, L. S. (1954). Friedman, Philip (ed.) Martyrs and Fighters: The Epic of the Warsaw Ghetto (Book Review). Commentary, 17, 586.
  17. ^ a b c Friedman, P. (1948, January). The European Jewish Research on the Recent Jewish Catastrophe in 1939–1945. In Proceedings of the American Academy for Jewish Research (Vol. 18, pp. 179–211). American Academy for Jewish Research.
  18. ^ Friedman, P. (1958). Two Saviors Who Failed. Commentary, 26(6), 479.
  19. ^ Dawidowicz, L. S. (1954). Friedman, Philip (ed.) Martyrs and Fighters: The Epic of the Warsaw Ghetto (Book Review). Commentary, 17, 586.
  20. ^ Braham, R. M. (1956). Friedman, Philip, ed., Martyrs and Fighters. The Epic of the Warsaw Ghetto (Book Review). Jewish Social Studies, 18, 70.
  21. ^ Penkower, M. N. (1981). Philip Friedman." Roads to Extinction: Essays on the Holocaust"(Book Review). Jewish Social Studies, 43(3), 335.
  22. ^ Gallas, Elisabeth (17. april 2020). «Anything But Silent: Jewish Responses to the Holocaust in the Aftermath of World War II». I Simone Gigliotti og Hilary Earl. A Companion to the Holocaust (engelsk). Wiley. s. 311–330. ISBN 978-1-118-97052-2. doi:10.1002/9781118970492.ch17. Besøkt 4. desember 2022. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Filip_Friedman&oldid=24248367»