Fedrelandet (TV-serie)
Fedrelandet | |||
---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
Type | Miniserie | ||
Sjanger | Dramaserie | ||
Prod.land | Norge | ||
Sendeår | 1991 | ||
Episoder | 4 | ||
Lengde | ca. 1 t. 30 (per episode) | ||
Språk | Norsk | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende | Liv Bernhoft Osa | ||
Bak kamera | |||
Prod.leder | Håkon Skogrand Tore Bergstrøm (prosjektleder) | ||
Produsent | NRK Drama | ||
Manus | Jarl Emsell Larsen Ulf Breistrand Hilda Lundgreen Olsen (dramaturg) | ||
Regi | Jarl Emsell Larsen Ulf Breistrand | ||
Tittelmusikk | Geir Bøhren Bent Åserud | ||
Musikk | Geir Bøhren Bent Åserud | ||
Sending | |||
Periode | 8.–29. april 1991 | ||
TV-kanal | NRK | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Fedrelandet er en norsk dramaserie på fire episoder som gikk på NRK i 1991. Serien handler i hovedsak om de første fremmedarbeiderne som kom til Norge fra Pakistan på 1970-tallet. Handlinga strekker seg fra 1973 til 1990. Tema som rasisme, arbeidsforhold, ekteskap, kulturforskjeller står sentralt i handlingen. Hovedrollen spilles av Liv Bernhoft Osa.
Handling
[rediger | rediger kilde]Serien tar for seg historien til norske Rakel i forberedelsen til "Internasjonal 17. mai" i Blåfjellstrand som har støtt på alvorlige problemer etter at dekorasjonen, som symboliserer det flerkulturelle Norge, brennes ned. Var brannen påtent, og i så fall hvorfor? Rakel, som har holdt seg utenfor hele opplegget, blir uventet trukket inn i saken.
Rakels historie begynner i 1973, hvor hun er en idealistisk sosialhøyskolestudent med tro på egne ideer og løsninger. De to pakistanske fremmedarbeidene Asad og Khalid får jobb og bolig hos Rakels onkel Egen som driver skraphandel på østkanten i Oslo. Drikkepress, svart arbeid, dårlige boligkår og rasisme er en del av deres hverdag. En dag har Asad et uhell på arbeidsplassen, og Rakel gjør alt for å hjelpe han bli bedre. Hun blir også forelsket i mannen. Hun blir knust når hun får vite at Azad er gift, og hans kone og sønn skal få komme til Norge.
Annen episode finner sted i 1978. Flere pakistanere og deres familier har nå flyttet inn i blokken til skraphandleren, og etablert seg på Grønland. Rakel jobber for at de skal få både norskopplæring og trivelige uteområder. Azad og hans familie bor også i blokken, men han blir utsatt for hverdagsrasisme, og blir økonomisk utnyttet av Khalid. Det kommer også til krangel mellom de gjenværende norske beboerne, pakistanerne og styret. Spliden mellom partene begynner å bli større, likesom ekteskapet til Azad. Det ender med at han og Rakel ligger med hverandre i et sårt øyeblikk, noe som skaper videre splid i blokken.
I tredje episode skiftes fokus på Azads sønn Rahim. Uten en farsfigur i huset sliter han og moren med å komme seg gjennom hverdagen når 80-tallet begynner. Rahim viser antisosiale tendenser, og moskéen interesserer han ikke. Hans eneste ønske er å bli «norsk». Han blir medlem i en ungdomsgjeng, og bryr seg så lite om skolen at han setter fyr på vitnemålet sitt. Alt ender i en knivkamp på et utested, og Khalid truer med å sende han til Pakistan. På grunn av dette ramponerer Rahim Khalids butikk, noe han blir arrestert for.
I siste episode har brannen startet splid og debatt i Blåfjellstrand. Grunnen til at styret ønsket en «Internasjonal 17.mai» var fordi de ønsket å få etablert et asylmottak for å skape flere arbeidsplasser, og flere folk vil derfor nekte barna sine å stille opp på festen. Rahim, som mistenkes for brannen, forteller Rakel at etter han kom ut av fengsel ble han sammen med en norsk jente med en familie som aksepterte han, men som la så mye press på dem at de ble skilt. En nabo fortalte også om Rakels datter Astrid, som viser seg å være Rahids halvsøster. Rakel bestemmer seg for å ta på seg skylden for brannen for å redde både Rahim og Astrid, og for å opprette fred i byen. Det viste seg til slutt at det var to småunger som var ansvarlig for brannen.
Om serien
[rediger | rediger kilde]Serien ble innspilt i 1990.
Den hadde høye seertall og ble sett av nesten 1,5 millioner.[1]
VGs anmelder gav den terningkast fire og skrev: «Som drama-serie er Fedrelandet en uhåndterlig koloss. Til tross for fremragende- og tidvis glitrende innsats både fra norske og pakistanske skuespillere, slipper det individuelle bare til som representant for tendenser og holdninger. Det sperrer for medopplevelsen som faktisk er svært så viktig i et engasjerende, dramatisk verk. Som dokumentasjon-serie er Fedrelandet utmerket. Ordentlig og hederlig uten å henge ut eller stigmatisere enkelt personer og enkeltgrupper, viser den hvordan uvitenhet og tankeløshet skaper konflikter. Den er en historie-dokumentasjon av hvordan vi strevet da vi gikk over fra å være et enkulturelt samfunn til fler-kulturelt».[2] Aftenpostens anmelder gav den mindre bra omtale og mente den dalte på slutten.[3]
I rollene
[rediger | rediger kilde]
|
|
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ VG, 22. april 1991, s.40 «Fedrelandet fortjener honnør. En norsk dramaproduksjon som tar opp et alvorlig tema, skal ha ros for å samle nesten halvannen millioner TV-seere. Forrige ukes 3,3 i karakter ble også øket til hederlige 3,6».
- ^ VG, 30. april 1991, s.40
- ^ Aftenposten - Fedrelandet skuffet (30.4.1991, s.41)