Falch Andreas Widerøe
| Falch Andreas Widerøe | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. apr. 1783 Trondheim | ||
| Død | 22. mai 1847 (64 år) Stjørdal | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab | ||
Falch Andreas Widerøe (født 29. april 1783 i Trondhjem, død 22. mai 1847 i Stjørdal) var en norsk sogneprest som engasjerte seg sterkt for skole og folkeopplysning i Trøndelag i første halvdel av 1800-tallet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av bakermester Iver Widerøe og hustru Anna Dorothea Tostrup.[1] Farfaren var sorenskriver i Sunnfjord, og faren tok borgerskap i Trondhjem som baker. Bakerivirksomheten ble videreført av F.A. Widerøes eldre bror Olaus og hans etterslekt.[2] Morfaren Svend Tostrup var sogneprest i Åfjord.[3]
Han gikk Trondhjems lærde skole og tok teologisk embedseksamen med haud i 1805.[1]
Prest[rediger | rediger kilde]
Deretter var han lærer ved Trondhjems borgerlige realskole 1807–1811 og huskapellan hos sogneprest Lorents Schavland i Vår Frue kirke 1809–1813. Widerøe ble i 1811 opptatt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.[4][5][6] I 1813 utgav han anonymt en anvisning til dyrking av kålrot, fordi «tillit til Gud, lydighet mot gode råd, klok og stadig virksomhet behager Gud og frir fra hungersnød», som det het i tittelen.[1] I nødsårene som fulgte av Napoleonskrigene ble det stiftet en rekke landbruksselskaper i Norge.
Sammen med professor og assessor Christian Krogh, hospitalsprest Bendix Støren og major G.F. von Krogh satt Widerøe i det første styret for Trondhjems distriktskommisjon av Det Kongelige Selskap for Norges Vel fra 1810. Distriktskommisjonen omfattet hele Trøndelag.[7]
Widerøe var sogneprest i Selbu 1813–1826, deretter på Frosta 1826–1836. Han var også prost på Innherred 1828–1834. I 1836 ble han sogneprest i Stjørdal med bolig på Værnes prestegård.[1][4] Lokalhistoriker Ivar Nilssen Værnesbranden skildrer:
«Som sogneprest i Stjørdal var Widerøe virksom for skolens forbedring, og ikke sjelden avla han besøk i skoletimene, hvor han både kunne rose og kritisere undervisningen. Han hadde en egen evne til å oppmuntre evnerike, begavede unge menn til ikke å grave sitt pund ned i jorden, og især så han dem velge å la seg utdanne som lærere. Blant dem som han oppmuntret i den retning, var den senere så kjente mann Ole Vig.»[8]
Kirkehistoriker H.G. Heggtveit bemerket også Widerøes innsats for Det Norske Bibelselskap.[8][9]
Familie og etterslekt[rediger | rediger kilde]
F.A. Widerøe giftet seg i 1812 med Johanne Sophie Ovide, datter av skipper Peter Andreas Cramer Ovide og Henrikke Marie Schubarth i Trondhjem.[1] Falch Andreas og Johanne Sophie Widerøe var oldeforeldre til flypionérene Viggo og Arild Widerøe, som i 1934 etablerte Widerøes Flyveselskap.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Halvorsen, J.B. og Koht, Halvdan (1908). «Widerøe, Falch Andreas». Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880. Bind 6: U–Ø. Kristiania: Den Norske Forlagsforening, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). s. 608.
- ^ Wallem, Fredrik B. (1926). Trondhjems bakerlaug. Utgitt av Trondhjems historiske forening. s. 143.
- ^ Erlandsen, Andreas (1844). Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift. 2. hefte. Christiania: Guldberg & Dzwonkowski. s. 211.
- ^ a b Bie, Marcus (1885). Oplysninger om Norges Geistlighed siden 1814. Kristiania: Th. Steens Forlags-Expedition. s. 8, 49 og 51.
- ^ Thaulow, Christian (1919). Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1½ aarhundrede. Trondhjem. s. 185–187.
- ^ Støren, Wilhelm K. (1956). Trondhjems borgerlige realskole 1783–1956. Trondheim. s. 417.
- ^ Wold, E.E. (1922). Søndre Trondhjems amts landhusholdningsselskaps virksomhet 1830–1920. Trondhjem. s. 39.
- ^ a b Værnesbranden, Ivar Nilssen (1929). Indremisjonsbevegelsen i Stjørdalsbygdene. Trondhjem: Krogshus Boktrykkeris Forlag. s. 21.
- ^ Holter, Åge (1966). Det Norske Bibelselskap gjennom 150 år. Bind I: 1816–1904. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 100–101.