Denne artikkelen er semibeskyttet.

Eva Lundgren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eva Lundgren
Født24. november 1947Rediger på Wikidata (72 år)
FlekkefjordRediger på Wikidata
Barn Vanja Lundgren SørliRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i BergenRediger på Wikidata
UtdannelseCand. philol.[1] religionsvitenskap (1978)
dr. art. (1985)
Beskjeftigelse professor i sosiologi
Nasjonalitet norsk

Eva Lundgren (født 24. november 1947) er en norsk/svensk religionsviter, kjønns- og voldsforsker og professor emerita i sosiologi ved Uppsala universitet.[3] I sin forskning har hun konsentrert seg om feministisk teori og vold mot kvinner med fokus på religiøse miljøer.[4] Lundgren har bl.a. utviklet teorien om «voldens normaliseringsprosess», som innebærer at den som utsettes for vold, gradvis brytes ned og finner seg i situasjonen.[5][6] Hun har skrevet flere bøker om vold, seksualitet og religion.[4] Lundgren har sin faglige bakgrunn i religionsvitenskap og var leder for Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen 1987–1988. Hun bodde i Sverige fra 1989 til 2019 og var dosent i teologi ved Uppsala universitet 1989–1992 og professor i sosiologi samme sted 1993–2011. Hun har også vært gjesteprofessor ved New York University og andre universiteter. Fra 2017 har Lundgren vært aktiv i me too-debatten, særlig i Sverige. Lundgren flyttet tilbake til Norge i 2019.[7]

Bakgrunn og arbeid

Eva Lundgren vokste opp i et religiøst miljø ved Flekkefjord. Faren var anleggsarbeider, mens moren kom fra borgerlige forhold. Hun utdannet seg som lærer og arbeidet fire år som lærer i grunnskolen. Deretter studerte hun ved Religionsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Bergen og tok hovedfag i religionsvitenskap i 1978 med oppgaven Mot Dags sjel og motdagistenes gud: religionsforståelsen som innfallsvinkel til forståelse av Mot Dag, gjennom en organisasjons- og en ideologianalyse. Hun fikk deretter et femårig forskningsstipend ved universitetet. I 1982 publiserte hun Den bortkomne datter. Kvinneteologi, kvinnefrigjøring, teologikritikk og disputerte i 1985 ved Universitetet i Bergen med På tvers. Trekk fra avvikets historie. Etter dette har hennes forskning primært handlet om vold, seksualitet og religion, med særlig vekt på vold mot kvinner.

I 1986 ble Lundgren ansatt som førsteamanuensis ved Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. Hun var bestyrer ved senteret fra 1987 til 1988 og ble bedømt som professorkompetent i 1988. I 1989 ble Lundgren ansatt som dosent i teologi ved Uppsala universitet.[8]

I 1993 ble Eva Lundgren utnevnt til professor i sosiologi ved Uppsala universitet. Hennes professorat var et særlig professorat innstiftet av regjeringen som skulle studere «förhållandet mellan makt och kön i familj och samhälle, särskilt våld mot kvinnor», og hun holdt sin tiltredelsesforelesning om erotisert makt. Hun gikk av med pensjon i 2011.

Lundgren var gjesteprofessor ved New York University 1996–1997 og har også vært gjesteprofessor ved University of North London, University of Bradford og Åbo Akademi.[9]

Voldens normaliseringsprosess

Teoretisk har Lundgren fokusert på å utvikle begrepet voldens normaliseringsprosess, en forklaringsmodell for hvordan mishandlede kvinner gradvis brytes ned og finner seg i sin situasjon. Personlighetsnedbrytningen kan, mener Lundgren, skje svært raskt og ender ofte med at den mishandlede kvinnen klandrer seg selv for mannens mishandling. Lundgren har også forsøkt å vise at de mennene som systematisk bruker seksualisert vold mot sine partnere, gjør dette for å befeste sin maktposisjon, snarere enn for å tilfredsstille et seksuelt behov.

Lundgren har videre hevdet at vold mot kvinner i hjemmet er beheftet med et stort kriminologisk mørketall, siden volden skjer innenfor hjemmets fire vegger i helt private sammenhenger, med et offer som er uvillig til å ødelegge det hun har igjen av trygghet i hjemmet.

I Herrens vold[10] beskrives flere norske kvinners liv med voldelige menn innen karismatiske menigheter. Boken inneholder intervjuer med norske kvinner som lever sammen med aktivt kristne menn som mishandler kvinnene de er gift med. I en senere studie, som presenteres i boken Gud og hver mann,[11] har Lundgren intervjuet ti av mennene.

Knutby-saken

I boken Knutby-koden[12] forsøker Lundgren å gi en religionskritisk analyse av Knutby-saken.

Lundgren i svensk samfunnsdebatt

Bergman–Lundgren-debatten

I Sverige vakte Lundgren oppsikt innen helsesektoren da hun under en medisinsk doktordisputas i 1987 holdt et såkalt ex auditorio-innlegg og skarpt kritiserte psykiateren Bo Bergmans avhandling Battered wives: why are they beaten and why do they stay?, et arbeid der han empirisk forsøker å finne et mønster hos de mishandlede kvinnenes personlige egenskaper. Bergman mente å ha funnet at et mindre antall grupper av egenskaper var typiske for de mishandlede kvinnene han hadde undersøkt. Lundgren hevdet i sitt innlegg at dersom man er interessert i vold mot kvinner, bør man primært undersøke de som utøver volden. Videre mente hun at det ikke er noen kvinne som ikke har noen av de egenskapene Bergman hadde funnet, og spurte om da alle verdens kvinner lever under konstant trussel om å bli utsatt for vold. Lundgren mente også det var uetisk å forske på «personlighet» hos mennesker som befinner seg i psykisk og fysisk sjokk, og som heller ikke kan forventes å være sitt «rette jeg» i en sterk sosial nødsituasjon.[13] Lundgrens innlegg førte til en faglig- og mediedebatt i etterkant av disputasen i 1987.[14]

Innflytelse på svensk likestillingspolitikk

Eva Lundgrens tilhengere mener at hennes forskning har påvirket mange innen det offentlige Sverige som arbeider yrkesmessig, politisk eller ideelt mot vold mot kvinner. Blant de mest kjente av Lundgrens tilhengere er tidligere likestillingsminister Margareta Winberg. Lundgren har også mange tilhengere i den svenske krisesenterbevegelsen og i helsevesen, politi, rettsvesen og sosialomsorg.[15]

Den såkalte «Kvinnefredsloven» («Kvinnofridslagen»), som sikrer kvinner ved gjentatte overgrep i hjemmet, blir ofte sagt å være basert på Lundgrens forskning.[16]

TV-programmet «Könskriget»

I 2005 sendte Sveriges Television TV-programmet «Könskriget», laget av Evin Rubar, som rettet et sterkt kritisk søkelys mot svensk feminisme, særlig representert ved krisesenterbevegelsen, Eva Lundgren og tidligere likestillingsminister Margareta Winberg. Programmet inneholdt gamle klipp fra 1994 der Lundgren hadde diskutert barns fortellinger og forestillinger om seksuelle og rituelle overgrep. Programmet ble kritisert for omfattende bruk av kryssklipping slik at uttalelser ble tatt ut av sin sammenheng, og ble dømt for partiskhet i Granskningsnämnden för radio och TV, det svenske medietilsynet. I boken Hatet: En bok om antifeminism skriver Maria Sveland: «For TV-seerne fremstod det som såvel Eva Lundgren som Ireen von Wachenfeldt og Roks innbilte seg at det fantes barnelik og satanistiske pedofilinettverk overalt, til tross for at det innledende eksempelet med Södertäljeflickan som Rubar introduserte ikke hadde noe med hverken Roks eller Eva Lundgren å gjøre».[17]

Programmet førte til bred offentlig debatt i både Sverige og Norge; etter en epostkampanje på nettforumet Flashback bestemte universitetsrektor Bo Sundqvist å iverksette en forundersøkelse om det var grunnlag for å anklage Lundgren for uredelighet.[18] Granskningen konkluderte med en frikjennelse av Lundgren og fant at hun hadde empirisk belegg for sin forskning, men de to granskerne Jörgen Hermansson og Margareta Hallberg rettet faglig kritikk mot Lundgrens konklusjoner.[18] Granskningen ble kritisert av 14 toneangivende kjønnsforskere som statsviteren Maud Eduards, sosiologen Johanna Esseveld og etnologen Inger Lövkrona, som uttalte at granskningsprosessen var «høyst diskutabel», at Hermansson og Hallberg ikke var kompetente til å vurdere Lundgrens forskning og at de jobbet i en annen forskningstradisjon; forskerne skrev at i den tradisjonen Lundgren arbeider «kan man ikke nøytralt teste hypoteser, der har begreper som falsifisering ingen større mening»:[19]

SitatDet meste av Lundgrens vitenskapelige produksjon skjer innenfor en tradisjon som man kan kalle hermeneutisk. Det handler om å tolke empirisk materiale og gjennom det utarbeide teoretiske forståelser av ulike samfunnsfenomener. Forskning oppfattes som en tolkningsprosess. God forskning handler, i et slikt perspektiv, mindre om å «bevise» eller «teste» ulike hypoteser og mer om, ut fra ulike teoretiske perspektiver og med en overbevisende argumentasjon, å skape økt forståelse for ulike fenomener.Sitat
– Maud Eduards et al.[19][20]

Uppsala universitets sjefsjurist Marianne Andersson uttalte at granskerne begikk formelle feil ved å sammenblande granskningsmandatet med en faglig kritikk av Lundgren.[21] Etter frikjennelsen uttalte Uppsala universitet at universitetet hadde full tillit til Lundgren og i 2008 inngikk universitetet en avtale om økt støtte til hennes forskning for å gjenoppbygge hennes forskningsområde. Juristen Jenny Westerstrand skrev i 2012 en lengre artikkel i tidsskriftet Bang om denne saken og følgene den fikk.[18]

I 2019 uttalte Westerstrand, da leder for den svenske krisesenterbevegelsen, at «det Lundgren og hennes forskningsmiljø ble utsatt for i 2005 og fremover var en hatstorm der troll og hatere fra nettet ble gitt innflytelse rett inn i universitetets beslutningsorganer», og sammenlignet det med dagens «incels og hatere» og antikjønnbevegelsen; ifølge Westerstrand har Lundgren hatt «enorm betydning (...) for svensk feminisme, innen krisesenterbevegelsen, akademia og politikken».[15]

Me too-debatten

Lundgren har deltatt i me too-debatten i Sverige siden 2017. I et innlegg i Svenska Dagbladet sammen med lederen for den svenske krisesenterbevegelsen Jenny Westerstrand skrev Lundgren at svenske medier hadde en stor del av ansvaret for problemene som me too hadde satt søkelys på, gjennom at media hadde fortiet seksuelle overgrep og krenkelser mot kvinner i mange tiår.[22][23] Svenska Dagbladets kommentator Ellinor Skagegård skrev i 2017 at «Eva Lundgrens forskning om menns vold mot kvinner ble for 16 år siden beskyldt for være overdrevet eller til og med fabrikkert. I dag, under pågående #metoo-debatt, ser det ut til at hun hadde rett».[24]

Personlig

Eva Lundgren var tidligere gift med SV-politiker i Holmestrand Erling Sørli, som er medforfatter på noen av hennes arbeider og som senere har deltatt i offentlig debatt om hennes forskning.[25] Hun er mor til blant andre kriminologen Vanja Lundgren Sørli.[26]

Bibliografi (utvalg)

  • 2018: Eva Lundgren (2018). Livsarven: En beretning om overgrep. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 9788205512917. 
  • 2012: Eva Lundgren (2012). Våldets normalisering och andra våldsförståelser. Stockholm: Riksorganisationen för kvinnojourer och tjejjourer i Sverige. ISBN 978-91-978071-7-3. 
  • 2008: Eva Lundgren (2008). Knutby-koden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 978-82-05-38472-9. 
  • 2001: Eva Lundgren (2001). Ekte kvinne? – identitet på kryss og tvers. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2269-7. 
  • 2001: Slagen dam. Mäns våld mot kvinnor i jämställda Sverige. Stockholm. (Medforfatter)
  • 1994: La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep. Oslo. (Medforfatter)
  • 1993: Eva Lundgren (1992). Det får da være grenser for kjønn – Voldelig empiri og feministisk teori. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21576-8. 
  • 1992: Eva Lundgren (1990). Gud og hver mann – seksualisert vold som kulturell arena for å skape kjønn. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12716-5. 
  • 1987: Prester i lyst og last. Om kjønn, makt og erotikk i Den norske kirkes sjelesorg. Oslo. (Medforfatter)
  • 1985: Eva Lundgren (1990). I Herrens vold – dokumentasjon om vold mot kvinner i kristne miljøer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202130514. 
  • 1985: På tvers. Trekk fra avvikets historie. Doktoravhandling, Bergen.
  • 1984: Den Herren elsker, tukter han. Tre rapporter om overgrep mot kvinner. Bergen. (Redaktør)
  • 1982: Den bortkomne datter. Kvinneteologi, kvinnefrigjöring, teologikritikk. Oslo. (Redaktør)
  • 1981: Djevleutdriverne. Eksorsisme i Norge. Oslo. (Medforfatter)

Litteratur

Referanser

  1. ^ Stavanger Aftenblad, 10. februar 1981, s. 9
  2. ^ 1063386004, 10. nov. 2019
  3. ^ Brändes med glödande kniv, DN.se
  4. ^ a b Henriksen, Petter, red. (2007). "Eva Lundgren". Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
  5. ^ Eva Lundgren, Gendering Violence - Keynotes
  6. ^ Eirin Bjerke, Kvinner i mishandlingsforhold, 2006, s. 52
  7. ^ Jag skriver på boken om mitt liv som folkefiende
  8. ^ Frode Bjerkestrand: «Eva Lundgren blir dosent i Uppsala». Aftenposten, 27.10.1988, s. 18
  9. ^ Contextualizing Gendered Violence: Interconnections of Violence, Nation and Masculinity, intergender.net
  10. ^ Eva Lundgren (1990). I Herrens vold – dokumentasjon om vold mot kvinner i kristne miljøer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202130514. 
  11. ^ Eva Lundgren (1990). Gud og hver mann – seksualisert vold som kulturell arena for å skape kjønn. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12716-5. 
  12. ^ Eva Lundgren (2008). Knutby-koden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 978-82-05-38472-9. 
  13. ^ «Kvinnoförtryck i forskning» og «Innlegg ex auditorio ved Bo Bergmanns [sic!] disputas», Materialisten, nr. 1/2, 1988 s. 97–99 og s. 101–117
  14. ^ Dagens Nyheter 15. april 1988 s. 5
  15. ^ a b Forskaren Eva Lundgren lämnar Sverige
  16. ^ Ingvild Wedaa Tennfjord (20. september 2008). «Evangelisten». Dagbladet Magasinet. Besøkt 24. oktober 2011. 
  17. ^ Maria Sveland, Hatet: En bok om antifeminism, Leopard Förlag, 2013, ISBN 9789173434850
  18. ^ a b c Jenny Westerstrand (2012). «Konstig, isolerad och extrem». Bang 3–4/2012
  19. ^ a b Eva Lundgrens granskare saknar kompetens för uppgiften
  20. ^ Frikjent
  21. ^ Eva Lundgren åter i skottgluggen
  22. ^ Journalistkåren har förtigit mäns våld mot kvinnor i Svenska Dagbladet
  23. ^ Kvinnors våldsutsatthet har tystats ned av journalister i Medievärlden
  24. ^ Hennes forskning hånades – #metoo kan ge upprättelse i Svenska Dagbladet
  25. ^ Slakter eks-kones forskning i Dagbladet
  26. ^ Vanja Lundgren Sørli (2005): «Takk!», i In a Man's World, s. VI. Kriminologiska institutionen, Stockholms Universitet

Eksterne lenker