Saddukeere

Fariseere og saddukeere setter Jesus på prøve (Matt. kap. 16).

Saddukeerne (hebraisk: צְדוּקִים, Ṣĕdûqîm) var et politisk og religiøst parti aktivt i Judea fra 100-tallet f.Kr. og helt til ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i 70 e.Kr.

Navnet kan de ha tatt fra det prestelige dynastiet til ypperstepresten Sadok, eller fra det hebraiske ordet for «rettferdig», zaddiq. De er omtalt to steder i Matteusevangeliet, begge ganger sammen med sine motstandere, fariseerne.

• De dukker opp hos Johannes døperen som hilser dem med skjellsord: «Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?» (Matt. kap. 3,7)
• En annen gang oppsøker de Jesus. «Fariseerne og saddukeerne kom til ham. De ville sette ham på prøve og ba ham vise dem et tegn fra himmelen.» (Matt. kap. 16)

Ifølge den jødisk-romerske historikeren Josefus tilhørte saddukeerne det øvre sosiale og økonomiske sjiktet i det jødiske samfunnet. Ifølge Josefus skilte saddukeernes oppfatninger seg sterkt fra fariseernes. Saddukeerne mente at i døden går sjelen til grunne sammen med legemet. De avfeide skjebnetro og stod fast på menneskets frie vilje, og at det er opp til den enkelte hvilke valg hen tar. De avviste at det etter døden finnes belønning eller straff i underverdenen (noe fariseerne hevdet). Og mens fariseerne formidlet overleveringer fra gammel tid som ikke står i Moseloven, avviste saddukeerne dette og hevdet at bare regler som er nedskrevet, er obligatoriske.

I motsetning til fariseerne etterlot saddukeerne seg knapt noe skriftlig; men noen av synspunktene deres avspeiles i fariseernes skrifter. I Misjna står det at presten som stod for den rituelle brenningen av den røde kvigen, var rituelt uren pga saddukeerne. Et stridsspørsmål var det også om døve kan tilberede rituelt ren mat. En samling av rabbinske lover, Tosefta, godtok at rituelt ren mat i Jerusalem ble tilberedt av døve, for slik mat «krever ingen intensjon». Esseerne i Qumran fokuserte derimot på at døve aldri har kunnet høre loven eller renhetsreglene; og regler de ikke har hørt, kan de heller ikke følge. Videre står det i Misjna at kjøttet av døde dyr er urent, men ikke knoklene deres - mens det i esseernes skrifter står at både skinn og knokler fra urene dyr - selv huder fra rene dyr som er døde - er urent.

Blant dødehavsrullene er funn fra hule 4 tolket som et saddukeisk opphav til esseernes tanker. I tidlig tid delte esseere og saddukeere en del synspunkter; men det er verd å merke seg at saddukeerne ifølge Josefus avviste eksistensen av engler, mens esseerne var opptatt av dem. Josefus knytter saddukeerne til presteskapet i Jerusalems tempel.

Det hersket også uenighet om hvorvidt en ubrutt strøm av væske påvirker karets rituelle renhet. Væske var av samme renhet som karet den ble oppbevart i, og hvis både karet væsken helles fra og karet væsken tømmes i, er rene, er væsken det også. Men om karet væsken tømmes i, er urent, da vil væsken forbinde de to karene, slik at også karet væsken skjenkes fra, blir urent. Men i Misjna står det: «En ubrutt strøm, på skrått terreng eller drypp av fukt, regnes ikke som formidler av renhet eller urenhet.» (Toharot 8,9). Saddukeerne skrev: «Vi protesterer mot dere fariseere som hevder at en ubrutt strøm vil være ren.» Uenighet om spørsmål som dette ser ut til å ha bidratt til sektdannelser i jødedommen.

Samlet sett fylte saddukeerne ulike politiske, sosiale og religiøse roller, som også inkluderte vedlikehold av tempelet. De sammenlignes ofte med samtidige bevegelser, som esseerne og ikke minst sine motstandere fariseerne. Saddukeerne ser ut til å forsvinne en gang etter ødeleggelsen av tempelet i 70 e.Kr., men det har vært spekulert i om de senere karaittene hadde sitt opphav i saddukeerne. Karaittene anerkjenner heller ikke Misjnas autoritet.